Fire norske sanger er en original roman hvor økohistorien, helt fra istiden, flettes sammen med Erland Kiøsteruds familiehistorie gjennom 400 år, og hans personlige historie som en sønn av en industrifamilie i Drammen.
Utdraget er hentet fra Erland Kiøsteruds Fire norske sanger.
Dunk, dunk, lyder det langt inne fra skogen.
Dunk, dunk, dunk, svarer det enda dypere inne i skogen. Ørlender og tre karer står i den krystallklare vinterdagen med snø opp til livet. Frosten knaker, knitrer under støvlene. De har gravd seg ned til bakken, gravd en snøløs ring rundt en kjempefuru. Nå hogger de løs på den. Annenhver gang fra hver side. De er ustoppelige. Vet de at det er vi som arbeider i dem? Nei, men de vet at de er drevet. At det står om maten, om livet. Musklene under vadmelsjakkene dirrer. Øksene blinker, lyner i luften. Dunk, dunk, dunk. Dampen driver av de lodne vadmelsklærne, svetten renner. Der er de igjennom. Endelig er de igjennom. Furua braker, deiser i bakken. Snøen fyker. De går løs på neste furu, graver seg ned, rydder plass. Den tykke stammen der greier de ikke med øks. Sett i gang! Smeden har smidd ny sag! Vi prøver den. Den har skarpere tenner. To av karene plasserer seg på hver sin side av furua med langsaga imellom seg, gyver løs på den kvaemettede stokken! Jakker kastes ut i snøen. Med rå kraft driver de saga igjennom beistet. Ett-to, ett-to. Kom igjen! Ett-to, ett-to. Igjen braker det i vinterskogen. Enda en furu faller mot bakken, treffer trær på veien, tar med seg kvist og kvas som kastes rundt i luften og følger treet, som faller og faller, mot bakken. Snøen fyker opp, daler ned. Langt under snøen renner vannet, også det nedover. Vann, epler, snø og trær, alt går nedover. Men karene med halm i støvlene og nysmidd sagblad mellom hendene skal oppover. Med dødsforakt går de løs på de nyfelte stokkene som ligger i snøen, med øks, skreller de seige stokkene fri for kvist med så å si bare nevene. Det er blytungt, det er umulig, det er nådeløst tungt. Nå ser han hestene i full fart gjennom vinterskogen med stokkene på slep. De våte, prustende mulene damper, kjettingene klirrer, sledemeier hviner under stivfrossent tømmer. For hver hindring, en ny løsning. For hver løsning, mer liv. Med det nye jernet under meiene går det så det hviner. Vi er ikke til å stanse nå. Er vi først satt fri, kan ingen stanse oss. Der står karene i bare skjorten på stranden og lemper stokkene de la fra seg på bredden av innsjøen i vinter, ut i vannet med lange staker. Isen er gått. Det er vår. Fløteformannen roper klar! Slusen åpnes. Vannet tar stokkene med seg gjennom slusen, ut i elven, ut i stryket. Der bærer det utfor fossen, stokkene reiser seg i været, i vill fart, kastes rundt hverandre. Drevet av de skumbrusende vannmassene velter, slynges de som pinner ned elven. For en dans, for en kraft! Enda et stryk, og det flytende gullet loses inn på det gamle kvernhuset som snekkeren og smeden i vinter har bygget om til sag. Med krumtapp på akselen får skovlen som før drev kvernsteinen rundt, sagbladet til å gå opp og ned der inne i det ombygde kvernhuset. Stokken de brukte en hel dag på å telgje til to planker med øks, sages nå om til plank på under en time. Se, som det går! Uten stans skjærer oppgangssaga stokkene opp til fineste plank dagen lang. Sjok, sjok, sjok, lyder det over foss og skog fra morgen til kveld. Det er med vannet som faller nedover, de kommer seg opp, det er med vannet som driver mot skovlhjulet, de skal bli rike – uimotståelige!
Erland Kiøsterud (f. 1953) debuterte i 1973 med romanen Sår som aldri gror. Han har siden skrevet en rekke romaner og romansuiter. Kiøsterud har mottatt Gyldendals legat, og for Det første arbeidet (2005) mottok han Riksmålsforbundets litteraturpris 2005. I 2012 mottok han Ypsilon-prisen for romanen Mimina. Hans dyptborende romaner har gitt ham en helt spesiell posisjon i norsk samtidslitteratur.