11. desember 2019

Anna Burns (f. 1962) vokste opp i et katolsk arbeiderklassestrøk i Belfast i Nord-Irland. Hun har skrevet tre romaner, No Bones (2001), Little Constructions (2007) og Milkman (2018). For debuten mottok Burns Winifred Holtby Prize for Fiction og var nominert til Orangeprisen. Melkemannen er Burns´ store gjennombrudd. Romanen brakte henne Bookerprisen, National Book Critics Circle Award og Orwell Prize for Political Fiction, og var i tillegg til finalist til Rathbones Folio Prize og Women´s Prize for Fiction. Boka er solgt for oversettelse til 37 land, og det forhandles om filmrettighetene. 

Her får du en liten førpremiere på Melkemannen, som lanseres i begynnelsen av januar. Oversettelse av Kirsti Vogt.

Den dagen Somebody McSomebody satte en pistol mot brystet mitt og kalte meg ei katte og trua med å skyte meg var samme dagen som melkemannen døde. Han ble skutt av en av attentatstyrkene til staten og jeg brydde meg ikke om at denne mannen ble skutt. Men andre brydde seg, og noen var folk som visste hvem jeg var men aldri snakka med meg for å si det sånn og jeg ble snakka om for det gikk et rykte som var starta av dem, eller mer sannsynlig av førstesvoger, at jeg hadde hatt et forhold til denne melkemannen og at jeg var atten og han var førtien. Jeg visste hvor gammel han var, ikke fordi han ble skutt og det ble oppgitt i media, men fordi det hadde vært snakk før dette, i månedsvis før drapet, fra disse folka med ryktet, om at tjuetre års forskjell var ekkelt, at han var gift og at man ikke måtte la seg lure av meg for det var massevis av stillferdige, umerkelige mennesker man måtte passe seg litt for. Det hadde vært min feil også, visstnok, dette forholdet til melkemannen. Men jeg hadde ikke hatt noe forhold til melkemannen. Jeg likte ikke melkemannen og ble skremt og forvirra av at han jakta på og prøvde å starte et forhold til meg. Jeg likte ikke førstesvoger heller. Tvangshandlingene fikk ham til å dikte opp ting om andre menneskers sexliv. Om mitt sexliv. Da jeg var yngre, da jeg var tolv, da han dukka opp i kjølvannet av at den eldste søstera mi dumpa langtidskjæresten sin fordi han var utro, gjorde denne nye mannen henne gravid og de gifta seg med en gang. Han kom med slibrige kommentarer om meg fra første gang han traff meg – om hylsteret mitt, svansen min, trakta mi, dåsa mi, krukka mi, vranga mi, jordbærstedet mitt – og han brukte ord, seksuelle ord, jeg ikke forsto. Han visste at jeg ikke forsto dem men at jeg visste nok til å skjønne at de var seksuelle. Det var det han likte. Han var trettifem. Tolv og trettifem. Det var også tjuetre års forskjell. 

Så han kom med kommentarene sine og syntes han hadde rett til å komme med kommentarene sine og jeg sa ingenting fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle svare dette mennesket. Han kom aldri med kommentarene sine når søstera mi var i rommet. Alltid når hun forlot rommet ble en bryter skrudd på inni ham. Fordelen var at jeg ikke var fysisk redd for ham. Den gangen, på dette stedet, var vold den viktigste målestokken når man vurderte folk rundt seg og jeg kunne se med en gang at han ikke hadde det, at han ikke hadde en sånn innstilling. Samtidig fikk rovdyrnaturen hans meg til å stivne hver gang. Så han var en drittsekk og hun hadde det elendig fordi hun var gravid, fordi hun fortsatt elska langtidsmannen sin og ikke kunne fatte det han hadde gjort mot henne, ikke kunne tro at han ikke savna henne, for det gjorde han ikke. Han var i gang med en annen nå. Hun så ikke egentlig denne mannen her, denne eldre mannen hun hadde gifta seg med men hadde vært for ung selv, og for ulykkelig, og for forelska – bare ikke i ham – til å slå seg sammen med ham. Jeg slutta å komme på besøk selv om hun var lei seg for jeg orka ikke ordene og ansiktsuttrykkene hans lenger. Seks år senere, mens han prøvde å jobbe seg gjennom meg og de eldre søstrene jeg hadde igjen, og alle tre – direkte, indirekte, høflig, dratilhelvetelig – avviste ham, skritta melkemannen, heller ikke invitert men mye mer skremmende, mye farligere, ut av løse lufta og inn på arenaen. 

Jeg visste ikke hvem sin melkemann han var. Han var ikke vår melkemann. Jeg tror ikke han var noens. Han tok ikke opp melkebestillinger. Det var ikke noe melk ved ham. Han leverte aldri melk. Og han kjørte ikke melkebil. Men han kjørte bil, forskjellige biler, ofte prangende biler, men han var ikke prangende selv. Like fullt la jeg først merke til ham og bilene hans da han begynte å plassere seg i dem foran meg. Og så var det den kassevogna – liten, hvit, anonym, foranderlig. Av og til ble han sett ved rattet i den kassevogna også. Han dukka opp en dag, stansa i en av bilene sine mens jeg gikk og leste Ivanhoe. Jeg gikk ofte og leste bøker. Jeg så ikke noe galt i dette men det ble enda en ting som ble regna som ytterligere bevis mot meg. «Gå-og-lese» var helt klart på lista. «Du er en av jentene til de-derre-der, ikke sant? Den-og-den var faren din, ikke sant? Brødrene dine, hva-han-nå-heter, hva-han-nå-heter, hva-han-nå-heter og hva-han-nå-heter var på hurlinglaget, ikke sant? Hopp inn. Du kan sitte på med meg.» Det ble sagt avslappa, passasjerdøra var allerede på vei opp. Jeg skvatt midt i lesinga. Jeg hadde ikke hørt bilen stanse. Hadde heller ikke sett ham før, denne mannen ved rattet. Han lente seg fram, kikka ut på meg, smilende og vennlig for å vise seg forekommende. Men nå, nå som jeg var atten, fikk «smilende, vennlig, forekommende» meg rett på alerten. Det var ikke det med å sitte på i seg selv. Folk som hadde bil her stoppa ofte og tilbød andre som var på vei inn i eller ut av området å sitte på. Det var ikke noen overflod av biler da og på grunn av bombetrusler og kapringer stansa kollektivtransporten innimellom. Og cruising etter horer var kanskje et begrep man kjente til, men det var ikke en praksis man kjente til. Jeg hadde i alle fall aldri vært borti det. Uansett hadde jeg ikke lyst til å sitte på. Da mener jeg helt generelt. Jeg likte å gå – å gå og lese, gå og tenke. Og helt konkret hadde jeg ikke lyst til å sette meg inn i bilen til denne mannen. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle si det, ettersom han ikke var uhøflig og han kjente familien min for han hadde oppgitt referansene, hannene i familien min, og jeg kunne ikke være uhøflig for han var ikke uhøflig. Så jeg nølte, eller stivna, og det var uhøflig. «Jeg går,» sa jeg. «Jeg leser», og jeg holdt opp boka, som om Ivanhoe skulle forklare at jeg gikk, behovet for å gå. «Du kan lese i bilen,» sa han, og jeg husker ikke hva jeg svarte på det. Til slutt lo han og sa «Null stress. Ta det med ro, du. Kos deg med boka di,» og så lukka han bildøra og kjørte sin vei. 

Første gangen var det alt som skjedde – og allerede da starta ryktet. 

Melkemannen lanseres
medio januar 2020

Hun er atten år og lever midt i en militær konflikt, i en verden av oss og dem, vår religion og deres religion, våre områder og deres områder. I bydelen hun bor i, drepes alle hundene i løpet av en natt, politi og sykehus er fienden og alle har minst én bror eller en far som er død i konflikten. For romanens hovedperson blir det først virkelig farlig når den lokale paramilitære lederen – «melkemannen» — fatter interesse for henne. Han har makt, han tar det han vil ha, og i et samfunn der rykter blir til sannhet, har hun ingenting å stille opp med.

Melkemannen er en skakende roman. Med stor psykologisk innsikt og i et oppslukende og originalt språk skildrer Anna Burns en ung kvinnes utsatte posisjon i et religiøst og tradisjonelt samfunn som er fullstendig gjennomsyret av paranoia.

Categories: Utdrag