– Greit det, svarte Benja Krik med kallenavnet Kongen, – hva slags par ord er det?
– Det er kommet en ny sjef på politistasjonen, det var det tante Hannah gav meg beskjed om å fortelle deg …
– Det visste jeg alt i forgårs, svarte Benja Krik. – Fortsett.
– Den der nye politisjefen kalte sammen hele stasjonen og holdt en tale for dem …
– Nye koster feier best, svarte Benja Krik. – Han vil ha razzia. Fortsett …
– Når blir det razzia, da, vet du det, du Kongen?
– Den blir i morgen.
– Du Kongen, den blir i dag.
– Hvem har fortalt deg det, din valp?
– Det har tante Hannah sagt. Kjenner du tante Hannah?
– Ja, jeg kjenner henne. Fortsett.
– Politisjefen kalte sammen hele stasjonen og holdt tale for dem. «Vi må kverke Benja Krik», sa han, «for der det finnes en hersker og keiser, kan det ikke være noen konge. I dag gifter Krik bort søsteren sin, og da er de der, alle sammen, vi må ha razziaen i dag …»
– Fortsett.
– Da begynte de snushanene hans å skjelve i buksene. De sa: «Hvis vi tar razziaen i dag når han har fest, da kommer Benja til å bli fly forbannet, og det vil renne mye blod.» Da sa sjefen: «Jeg setter min egen yrkesstolthet høyere …»
– Nå kan du gå, svarte Kongen.
– Men hva skal jeg si til tante Hannah om razziaen?
– Si bare: Benja vet om razziaen.
Så gikk han sin vei, den unge mannen. Tre av Benjas venner fulgte etter ham. De sa de skulle komme tilbake om en halv-time. Og etter en halvtime kom de tilbake. Det var det hele. 

Bordplasseringen var ikke gjort etter alders rang. Alderdommen er tåpelig og ikke et hår bedre enn den fryktsomme ungdommen. Ikke etter rikdom heller. Fôret i en tung pengepung er sydd av tårer.

På hedersplassen ved bordet satt brudgommen med sin brud. Det var deres dag. Ved siden av dem satt Sender Eikhbaum, Kongens svigerfar. Det var hans rett. Historien om Sender Eikhbaum burde man kjenne til, for det er ingen liketil historie.

Hvordan gikk det til at Benja Krik, selv banditt og konge over banditter, ble Eikhbaums svigersønn? Hvordan ble han svigersønn til en mann som hadde seksti melkekyr, på én nær?Det var en bandittstrek som avgjorde det hele. Bare ett år tid -ligere hadde Benja skrevet et brev til Eikhbaum. «Monsieur Eikhbaum», skrev han, «jeg ber Dem, vær vennlig i morgen tidlig å legge tyve tusen rubler under porten i Sofija-gaten 17. Hvis De ikke gjør dette, så har De slikt i vente som ingen har hørt eller spurt før, og hele Odessa kommer til å snakke om Dem. Ærbødigst, Benja Kongen.»

Det kom tre brev, det ene tydeligere enn det andre, men det kom ingen svar. Da satte Benja i gang. De kom om natten – ni mann med lange stokker i hendene. Stokkene var surret med stry dyppet i tjære. Det ble tent ni flammende stjerner i fjøsgården til Eikhbaum. Benja slo løs låsen til uthuset og begynte å leie ut kuene, en etter en. Der stod en kar med kniv og ventet på dem. Med ett slag veltet han kua og plantet kniven i kuhjertet. Faklene blomstret som flammeroser i blodet som fløt på bakken, og det hørtes skudd. Det var Benja som skjøt for å skremme vekk budeiene, som var kommet løpende ut til fjøset. Etter ham var det også noen av de andre bandittene som skjøt i luften, for om de ikke skjøt i luften, kunne de komme til å drepe et menneske. Og så, idet den sjette kua segnet om foran føttene på Kongen med et dødsens raut, da kom Eikhbaum springende ut i gården i bare lange underbukser:
– Hva skal dette være godt for, da, Benja?
– Hvis jeg ikke får penger, så får ikke De ha kyr mer, monsieur Eikhbaum. Det er som to ganger to.
– Kom innenfor, Benja.
Innenfor kom de til enighet. De delte de ihjelstukne kyrne likt mellom seg, Eikhbaum ble garantert at ingen skulle røre ham, det fikk han en attest på, med stempel. Men underet skjedde senere.

Midt under angrepet, i den skrekkelige natten da kuene ble stukket i hjel med høye raut, og kalvene skled i sine mødres blod, da faklene danset som svarte jomfruer, og budeiene sprang unna og hylte under løpene på de godmodige browningene, – i den skrekkelige natten var det en som kom styrtende ut i tunet iført en utringet bluse, det var datteren til gamle Eikhbaum, Tsilja. Og Kongens seier ble hans nederlag.

To dager senere sendte Benja tilbake til Eikhbaum alle pengene han hadde tatt fra ham, og deretter, om kvelden, avla han visitt. Han var kledd i en oransjefarget dress, det skinte i et bril-jantarmbånd under den ene mansjetten hans. Han kom inn i rommet, hilste og bad Eikhbaum om hans datter Tsiljas hånd. Gamlingen fikk et lett slagtilfelle, men reiste seg opp igjen. Det var nok liv igjen i den gamle mannen enda til en tjue års tid.
– Hør her, Eikhbaum, sa Kongen, – når De dør, skal jeg få Dem begravet på den beste jødiske gravlunden, og det like ved porten. Jeg skal reise en gravstøtte over Dem, Eikhbaum, og den skal være av rosa marmor. Jeg skal sørge for at De blir gab-baj i Brodskij-synagogen. Jeg skal slutte med geskjeften min, Eikhbaum, og bli kompanjong i Deres bedrift. Vi kommer til å ha to hundre kyr, Eikhbaum. Jeg skal kverke alle de andre melkebøndene, unntatt Dem. Ikke en eneste tyv kommer til å sette sin fot i den gaten der De bor. Jeg skal bygge sommerhus til Dem på Stasjon seksten, på den fineste plassen ved Gullstranden … Og husk det, Eikhbaum, De var nå heller ikke noen rabbi i Deres ungdom. Hvem var det som forfalsket det testamentet, vi skal vel ikke snakke høyt om det? Og De får Kongen selv som svigersønn, Eikhbaum, ikke noen snørrunge, men Kongen …

Og han fikk det som han ville, Benja Krik, for han var en lidenskapelig mann, og lidenskapen har overherredømme i alle verdener. De nygifte tilbrakte tre måneder i det disige Bessarabia, blant druer, overdådig mat og kjærlighetssvette. Deretter vendte Benja tilbake til Odessa for å gifte bort sin søster Dvojra, som led av Basedows sykdom. Og nå, når vi har fortalt historien om Sender Eikhbaum, kan vi vende tilbake til bryllupet til Dvojra Krik, søster av Kongen.

I denne bryllupsmiddagen ble det servert kalkun, stekt kylling, gås, gefillte fisch og fiskesuppe der små sjøer av sitronsaft blinket som perlemor. Over hodene på de døde gjessene duvet blomster lik fyldig fjærpryd. Men er det virkelig slik at de skummende brenningene fra Odessa-havet skyller stekt kylling i land på stranden?

Alle våre edleste smuglervarer, alt jorden er berømt for fra ende til annen, alt dette gjorde sin fordervende og forførende gjerning i denne stjernelyse, denne mørkeblå natten. Langreist vin varmet i magene, fikk beina til å svaie søtt, gjorde hjernene omtåket og fremkalte rap rungende som kallesignal fra en krigstrompet. Den svarte kokken fra «Plutark», som var kommet fra Port Said og hadde klappet til kai tre dager tidl igere, hadde krysset tollgrensen bærende på tykkmagede flasker med jamaica rom, oljeblank madeira, sigarer fra Pierpont Morgans plantasje og appelsiner fra området omkring Jerusalem. Det er slikt Odessa-havets skummende brenninger skyller i land på stranden, det er slikt tiggerne i Odessa en gang iblant får tilgang på i jødiske bryllup. De fikk tilgang på jamaicarom i bryllupet til Dvojra Krik, og derfor, etter å ha supt i seg i mengder som treifsvin, begynte de jødiske tiggerne å dunke høylytt med krykkene sine. Eikhbaum satt med oppkneppet vest og myste ut over den tøylesløse forsamlingen og hikket kjærlig. Orkesteret spilte en fanfare. Det var som på en divisjonsparade. En fanfare – ikke noe mer. Bandittene satt i sluttede rekker, og til å begynne med var de litt brydd over at det var andre til stede, men etter hvert slo de seg løs. Ljova Katsap knuste en vodka-flaske i hodet på kjæresten sin, Monja Artillerist skjøt i luften. Men begeistringen nådde sitt klimaks da gjestene etter gammel sed og skikk begynte å overrekke gaver til brudeparet. Kantorene fra synagogen spratt opp på bordene, og til tonene fra drønnende fanfarer sang de ut summene av rubler og antallet sølvskjeer som ble gitt. Og nå viste Kongens venner hva det var verdt, det blå blodet og den ridderligheten som ennå ikke var utdødd i bydelen Moldavanka. Med skjødesløse håndbevegelser slengte de gullmynter, fingerringer og korallkjeder ned på sølvbrettene.

De var Moldavankas aristokrater og hadde tettsittende, dyprøde vester, om skuldrene satt rødbrune dressjakker, og på de kjøttfulle føttene deres bulte det i himmelblått lær. Bandittene strakte seg opp så lange de var og skjøt magen ut, klappet i takt med musikken og ropte «Bittert!» for å få brudeparet til å kysse, så kastet de blomster til bruden, og hun, den førti år gamle Dvojra, søster av Benja Krik, søster av Kongen, vansiret av sykdommen sin med oppsvulmet skjoldbruskkjertel og utstående kuleøyne, satt på et berg av puter ved siden av den spede gutten som var kjøpt og betalt med pengene til Eikhbaum og stum av fortvilet sorg.

Gaveritualet gikk mot slutten, kantorene var blitt hese, og kontrabassen var kommet på kant med fiolinen. Plutselig strøk et lett drag av røyklukt gjennom gårdsrommet.
– Benja, sa gamle pappa Krik, en gammel kjerrekusk som blant de andre kjerrekusk-kjeltringene gikk for å være en bølle, – Benja, vet du hva som atte jeg fornemmer? Jeg fornemmer atte vi har pipebrann …
– Pappa, svarte Benja den drukne faren sin, – bare fortsett å drikke og spise, du, ikke plag deg selv med sånne tulleting …

Og pappa Krik fulgte sønnens råd. Han spiste, og han tømte drammene sine. Men røykskyen ble stadig mer giftig. Her og der var himmelen begynt å bli rosa i kantene. Og der skjøt plutselig en flammetunge rett opp i luften, smal som en kårde. Gjestene løftet litt på seg og gav seg til å snuse i luften, og kvinnfolkene deres slapp fra seg små hvin og hyl. Da så bandittene på hverandre. Og det var bare Benja som ikke hadde lagt merke til noe, han var utrøstelig.
– Dem ødelegger festen for meg, ropte han, full av fortvilelse. – Kjære venner, jeg bønnfaller dere, fortsett med å spise og drikke, da …
Men nettopp da dukket den samme unge mannen opp i gården igjen, han som hadde vært der da festen begynte.
– Du Kongen, sa han, – jeg har et par ord åsså si deg …
– Ja, men snakk i vei, svarte Kongen, – du har visst alltid et par ord på lager …
– Kongen, sa den fremmede unge mannen og fniste, – det er direkte komisk, politistasjonen brenner som et talglys …

Butikkeierne ble stumme. Bandittene flirte hånlig. Manja på seksti, stammor til flere av bandittene i området, stakk to fingre i kjeften og plystret så skjærende at de som satt ved siden av henne hoppet på benken.
– Manja, du er ikke på jobb nå, sa Benja strengt, – litt kaldt vann i blodet nå, Manja …
Den unge mannen som var kommet med denne frapperende nyheten, holdt på å sprute ut i latter.
– De gikk ut av politistasjonen, førti stykker av dem, fortalte han og svingte med kjevene, – og skulle på razzia. Og da de var kommet en femten skritt unna, så tok det jaggu fyr … Stikk bare dit og se, om dere har lyst …
Men Benja forbød gjestene å gå og se på brannen. Han gikk selv avsted sammen med to kamerater. Flammene åt flittig av politistasjonen fra alle kanter. Betjentene løp med dissende rumper opp og ned de røykfylte trappene og kastet kister ut av vinduene. De som satt i arresten, kom seg ut og stakk av i alt oppstyret. Brannmennene gikk på med dødsforakt, men så viste det seg at det ikke var vann i den nærmeste kranen. Politisjefen – den nye kosten, han som skulle feie best – han stod på fortauet tvers over gaten og tygde på bartene sine, som stakk inn i munnen på ham. Den nye kosten stod der uten å svinge seg det minste. Benja gjorde militærhilsen til politisjefen da han passerte ham.
– Nei, riktig god kveld, Deres høyvelbårenhet, sa han medfølende. – Hva sier De til en sånn ulykke, da? Det er jo helt for-ferdelig …
Han stirret på den brennende bygningen, ristet på hodet og smattet:
– Ai-ai-ai …

Men da Benja kom hjem igjen – da var lyktene i gården allerede slukket, og soloppgangen var alt i anmarsj på himmelen. Gjestene var gått hver til sitt, og musikerne døste med hodet mot gripebrettet på kontrabassene sine. Det var bare Dvojra som ikke hadde planer om å sove. Med begge hender skjøv og dyttet hun den blyge ektemannen sin mot døra inn til brudekammeret, og hun så glupsk vellystig på ham, som en katt som går med musen i munnen og kjenner lett og prøvende på den med tennene.