Den gamle hersker i første etasje. Bestefar, sier de andre. Kall ham bestefar.

Bestefar. Der har du et passe ubrukelig ord. Umulig å bruke for meg, i hvert fall, sammensatt som det er av to ledd som ikke passer sammen. Den Gamle har, så vidt jeg vet, aldri vært best i noe, og slett ikke som familieoverhode. Og dette «far», hva betyr egentlig det? Min egen ble oppgradert fra barndommens troskyldige pappa til det mer praktiske fattern for flere år siden. Jeg husker han syntes det var litt trist, som om det var en degradering. Han skriver «fra pappa» på bursdagspresanger fortsatt. Men jeg biter ikke på.

«Takk, fattern», sier jeg og pakker opp fjellstøvler eller skihansker i størrelser jeg for lengst har vokst ut av. Bestefar tok aldri meg med på turer da jeg var guttunge, sier han ofte, for å forklare hvorfor jeg alltid får turutstyr.

«Men det gjør jo ikke du med meg heller», sier jeg da.

«Lang og stolt tradisjon hos oss, kan hende generasjoner av fedre som ikke tar med sønner på tur.» Fatter høres mer ut som en stilling i familiebedriften, en disponent, enn den udelikate genmiksen av kjøtt og brusk vi er, han og jeg. Han er av dem som sjelden møter blikket i en samtale. Han ser gjerne litt forbi deg, og når han snakker, er det verken til deg eller med deg. Det er på deg. Ordene hans havner liksom oppå deg, som pollen, og så må du børste dem av før de setter seg fast. Han er lavmælt og vennlig i en tillitvekkende cellotone som pasientene sikkert blir avhengig av. Og han unngår konflikt. Hvis det dukes for konfrontasjon, beveger han seg sidelengs inn i den. Som en krabbe. Men uten klør. Bare åpne håndflater på størrelse med truger. Han er psykiater og nevrolog og vet derfor hva som foregår inne i folk. Faget har gitt ham en slags profesjonell langsynthet som gjør at han observerer mennesker skarpest på litt avstand. Familien, derimot, som han har på kloss hold hele tiden, kan forvirre ham. Få ham til å myse og blunke, som om vi flyter ut og blir diffuse i konturene.

«Du er så kontrær, Filip», kan han si. «Tenk enklere. Av og til er tilværelsen som et bankebrett. Den runde klossen skal gjennom det runde hullet, den firkantede skal gjennom det firkantede hullet.» Det har selvsagt aldri falt ham inn at den firkantede også kommer seg gjennom det runde hullet. Det er bare et spørsmål om vilje. Du må slå hardere. Kline til. Jeg har kamerater som kaller faren sin pappa, og til og med en som sier far.

«Kan jeg ta bilen, far?» kan han si, og liksom se ansvarlig ut mens han dingler med nøklene. Da må jeg se vekk eller ned. Lurer på hva som skulle til for at jeg kunne utnevnt fattern til far. Frivillig gi fra meg den lille fordelen avstanden gir. En forfremmelse for ham og en degradering for meg.

Nei. Far kommer ikke på tale. Fattern får duge.