Hovedfoto: Lars Opstad (Fra Centraltheaterets oppsetning av Gymnaslærer Pedersen…)
Av Dag Solstad
Det hele begynte, for mitt vedkommende, med at jeg kom til Larvik som nybakt lektor i august 1968. Jeg kom for øvrig med toget, idet jeg hadde tatt 9.50-toget fra Vestbanen i Oslo, det var, som mange husker, ekspress-toget, det gule eksklusive, som minna så sterkt om mer omfattende reiser enn reiser med Vestfoldbanen til Skien, i en hastig elektrisk rytme, i voldsomme kurver, med skinnene som vakre metalliske halvsirkler (på fotografiet), og over svære bruspenn (på neste fotografi), og etter temmelig nøyaktig to timer stansa det et par minutter på Larvik jernbanestasjon, og jeg kløyv ned stigbrettet med to blytunge kofferter, fylt med bøker og klær, utelukkende bøker og klær, alt mitt jordiske gods. Jeg har ikke til hensikt å skrive noen sjølbiografi, og ønsker derfor ikke å opplyse med et eneste ord om hvor jeg kommer fra i Norge, bortsett fra at det er på Østlandet et sted, og jeg utelater fullstendig hele min barndom og oppvekst, men jeg ankom altså Larvik jernbanestasjon, i august 1968, 28 år gammel, og med hele etterkrigstids-Norges innestengthet i kroppen, samt med en sitrende forventning over hva framtida skulle bringe. Det var en stor dag i mitt liv.
Etter å ha avslutta et langvarig universitetsstudium sto jeg nå på terskelen til det jeg betrakta som mitt egentlige liv, og det skulle altså starte som gymnaslærer i en by jeg aldri hadde satt mine bein i før, og som jeg heller ikke hadde noe som helst forhold til. Det var en varm dag i august, nærmest en forbausende varm dag, sånn som dagene i august pleier å være, med stikkende sol og klar blå luft, og jeg sto på perrongen med de to blytunge koffertene foran meg og skotta meg omkring for å oppdage skiltet med TAXI på. 28 år. Kledd i tweedjakke, som var altfor varm for denne indian summer-dagen, og et par terylene-bukser med tydelig, men ikke sylskarp press i. Hvit skjorte og slips, naturligvis. Terylenebuksene hadde jeg for øvrig pressa sjøl, bokstavelig talt, ved at jeg hadde ligget på dem, ved å legge dem i min soveretning under lakenet, sånn som var ganske vanlig blant oss som bodde på trange hybler, på fhv. pikeværelser, vegg i vegg med herskapets kjøkken, og som helt fram til 1965 gjerne blei omtalt som blomsten av Norges ungdom.
I tillegg tør jeg utstyre denne personen med et par solide briller, i trygg forvissning om at han ikke plutselig skal bli grepet ut av denne beretning og bli plassert i en kriminalroman, f.eks. av Jon Michelet,
Festa til handtaket på min ene koffert lå min sorte paraply, som ikke var sammenleggbar, fordi denne oppfinnelsen ikke var allment kjent blant yngre akademikere på den tida, i hvert fall hadde den ikke kommet meg for øre, nei, min paraply var en solid upraktisk sak, så vidt jeg husker med trehandtak, og i hvert fall med sort skjerm. Jeg var alminnelig kort på håret, men var utstyrt med et lite skjegg, som sannsynligvis ga meg et radikalt utseende i manges øyne. Muligens bar jeg også en lys poplinsfrakk over armen, jeg går ut fra det, utfra den begrunnelse at til tross for at det var en varm augustdag, så foretrakk jeg likevel å bære frakken med meg framfor å ha den liggende i en koffert og krølle seg, tatt i betraktning at det alt var august, hvor det første kjølige drag i lufta kunne ventes i løpet av kort tid. Sånn sett kunne alle se, der jeg sto på Larvik jernbanestasjon, at den person som her har ankommet har begitt seg ut på en for han svært viktig og forventningsfylt reise, for det er en kjent sak at viktige reiser som finner sted på varme dager, blir foretatt av personer som er altfor godt påkledd i forhold til været. I tillegg tør jeg utstyre denne personen med et par solide briller, i trygg forvissning om at han ikke plutselig skal bli grepet ut av denne beretning og bli plassert i en kriminalroman, f.eks. av Jon Michelet, og bli utsatt for psykisk og fysisk sjikane, men trygt, i fysisk forstand, bevege seg som den som forteller denne beretninga, uten fare for å måtte få sine briller slått inn og famle langs golvet for å plukke opp skårene av sitt symbol på å tilhøre de intellektuelle i Norge. Slik sto jeg altså på perrongen på Larvik jernbanestasjon en formiddag i august 1968 med to blytunge kofferter og skotta etter en taxi-holdeplass, mens jeg sitra av forventning og samtidig var lykkelig uvitende om at her ankom «Larviks Pol Pot», «Stalins talerør på gymnaset», «Den røde lektor», «Vår ungdoms hjernevasker», «Fanatikeren på kate-teret», «Ekstremisten og voldsromantikeren som skatte-betalerne underholder» etc. etc. etc. etc., og atter etc.
Da Gymnaslærer Pedersens beretning … kom ut i 1982 var mottagelsen overveldende, og romanen er blitt stående som et av Solstads hovedverker. Han utforsker her motsetningsforholdet knyttet til det å samtidig være intellektuell og kommunist, og åpner for eksistensielle så vel som politiske problemstillinger. Boken er bl.a. blitt lest som et vittig og ironisk oppgjør med AKP.
NOMINERT TIL NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS 1983