UTDRAG | FØRSTE KAPITTEL
AV KJERSTI ERICSSON
Å glemme å gå ut med søpla ble tungt av historisk mening
På bildet er han forferdende ung. Det må være tatt på den tida da vi traff hverandre, like før jeg slo kloa i ham og halte ham med meg. Jeg spurte ikke hva han ønsket seg av framtida, visste bare at jeg ønsket meg ham.
Han tumlet inn i det fordi han tilfeldigvis traff ei jente på fest, og hun nektet å slippe taket. Hvis han hadde vridd seg løs, kunne han ha reddet seg unna, til rimeligheten og de små stegene. Men han visste ikke, så han rev seg ikke løs.
Han tumlet inn i det. Men jeg? Når en stor forandring er på vei, finner den sine skapere, de som venter, klare til å bli tatt i bruk. Jeg visste og visste ikke at jeg var en av dem som forandringen ville velge til å brøyte seg fram med den nye tida på ryggen – rykke lenger og lenger forover, presse på og prøve ut det ytterste, også det umulige, over evne. Men det umulige måtte til for at noe skulle overleve, og for at de små, rimelige skrittene skulle bli nødvendige å ta, også utenfor stormens sentrum.
Sjokket ved det unge ansiktet hans, åpent for alt som ennå ikke har hendt. Det er noe fremmed ved dette ansiktet: Det er helt fritt for meg. Jeg kjenner en slags skyld over å ha revet ham ut av åpenheten – han kunne blitt en annen, kanskje lykkeligere. Men den tanken, hans lykke, var det plass til den når den store forandringen krevde at jeg var uten tvil? Jeg var i min fulle rett, alltid; å slutte å kreve på egne og alle kvinners vegne var et svik. Det fantes ingen fredede områder, heller ikke kjærligheten.
Det er april, altfor tidlig om morgenen. Jeg har hatt en av disse nettene når det er hardt arbeid å få søvnen til å komme, jeg er lemster i sjelen. Lampa på badet virker ikke. «Vet du hvor vi har nye tennere til lysrørene?» vil jeg rope, men jeg bor her alene nå. Jeg går til skatollet og roter i de små skuffene. Og det er da jeg finner bildet.
Jeg ser på bildet til jeg må legge det fra meg. Kan jeg vinne tilbake denne morgenen som en helt vanlig vårmorgen? Jeg åpner kjøkkenvinduet mot de store seljetrærne som er blitt stående mellom blokkene, til minne om skogen som en gang var her. En rødstrupe synger fra den største selja. For alt jeg vet, tilhører den ei slektslinje av fugler som stedig har holdt fast ved at her, på denne pletten, skal de hver vår opprette reviret sitt, uansett om skogen forsvinner og merkelige, golde berg kommer i stedet.
Jeg lager kaffe, drar en stol bort til det åpne vinduet og tuller et pledd rundt meg. Rødstrupen synger og synger. Koppen jeg drikker av, ser jeg nå, er den siste av et sett på seks, som vi kjøpte billig da vi flyttet sammen. Ei tekanne fulgte med. Den har jeg ennå. Men de andre fem koppene ble ofre for hverdagslivets tumulter: en hardhendt oppvask, et barn med større vilje til hjelpsomhet enn evne til å bære fulle brett, et trekk av sigaretten ut av et åpent vindu, og albuen som skumper til koppen i vinduskarmen.
Det var de små tingene: kopper og tekanner. Og så den store forandringen som slo ned i livet vårt og trakk alle de små tingene inn i sitt gravitasjonsfelt.
Jeg plukker opp bildet igjen og ser på den unge mannen. Vi skal snart bli to mennesker som lever sammen. Men vi ble mer enn det. Den store forandringen gjorde oss til representanter, for hver vår kraft. Det var krefter som rakk langt ut over den lille leiligheten vår, men som støtte sammen der, ved kjøkkenbenken, over stellebordet på badet, i senga. Han visste ikke at han representerte noe som helst, han trodde at han var et menneske, rett og slett. Men jeg visste jo bedre, siden jeg representerte. Jeg representerte kvinnene, de som var blitt utnyttet, nedverdiget, oversett og brakt til taushet så langt tilbake som fortida rakk. Og jeg representerte den krafta som med vidunderlig historisk arroganse var fast bestemt på å gjøre slutt på det som hadde vart i tusenår. Det var ikke mulig med minnelige ordninger, balanserte kompromisser, gi og ta mellom mi kraft og den han ikke visste at han var representant for. Når den ene parten har tatt og tatt og den andre har gitt og gitt i slektledd etter slektledd, finnes ingen halvvei en kan møtes på.
Det var som om forandringen hele tida holdt øye med oss, også når vi elsket. Den talte gangene jeg lå med ham uten lyst, og han merket det ikke. Alle gangene han burde ha sett hvor sliten eller nedfor eller såret jeg var, tatt meg i armene sine, sagt eller gjort noe vidunderlig. Kjærligheten skal ikke være blind, den skal se alt, forstå alt uten ord. Men kvinner teller ikke, hvisker forandringen, det er derfor han ikke ser.
Hver dag et nytt bevis. Han kom seint hjem fra jobb og hadde glemt at jeg skulle på et møte om kvelden. Kvinners gjøremål er ikke viktige. Han glemte å ta oppvasken, som han hadde lovet. Jeg tok den i stedet, han merket det ikke. Kvinners arbeid er usynlig.
Alt dette var ikke bare unnlatelser, irritasjonsmomenter, mat for småkrangler, men summerte seg til MAKTFORHOLDET MELLOM KJØNNENE, til kvinnen som den uviktige og usynlige andre.
Å glemme å gå ut med søpla ble tungt av historisk mening: Hvilken side står du på – patriarkatets urkoloss, som nekter å falle hvis den ikke blir rent overende, eller kvinnenes, en ny dag og ei ny jord for alle, også for deg som mann: Det blir en lykke ikke å være undertrykker.
Dette var det eneste livet vi ville få, og vi hadde valgt å leve det sammen. Vi valgte i forelskelse, denne tilstanden der vi utsetter den andre for de villeste projeksjoner av våre egne lengsler og savn, og lar oss overbevise av dufta fra den andres halsgrop, av den svungne linja der korsryggen møter baken, om at dette er mennesket som vil oppfylle lengslene og stille savnene, i alle dager. Siden bærer vi på forpliktelsen vi ble påført den gangen, om å være den illusjonen som den andre forelsket seg i.
Hva ville han at livet skulle gi ham? Hva ville han ha fra meg? Jeg hadde ikke tid til å spørre, jeg hadde så mye å kreve, på egne og andre kvinners vegne.
Kjersti Ericsson (f. 1944) debuterte i 1968 med diktsamlingen Fotnoter i rødt. Siden har hun utgitt en rekke romaner og diktsamlinger, blant annet Far og mor (1998), Gunhild fra Vakkerøya (2008) og Den hjelpsomme okkupanten (2017). Ericsson er i tillegg sakprosaforfatter med blant annet den andre verdenskrig som fagfelt. I 2009 ble hun tildelt Språklig samlings litteraturpris. «Hun, han og kvinnekampen» kom i 2019 og er en bok om kvinnekamp, elskende, motstandere og medspillere, og stiller spørsmålet: Kan man sørge over noe man ikke angrer på?