28. august 2019

UTDRAG. Til våren gir vi ut  Jenny Erpenbecks «Hjemsøkelse», oversatt til norsk av Ute Neumann. «Hjemsøkelse» ble først utgitt i Tyskland i 2008.

Kommer våren 2020!

Jenta 

Nå vet ingen lenger at hun er her. Alt omkring henne er svart, og hun er kjernen i dette svarte kottet. Det finnes ikke så mye som en liten sprekk som det siver lys gjennom, og det skal redde livet hennes, men det gjør også at hun ikke på noe vis skiller seg fra mørket. Hun skulle gjerne hatt et slags bevis for at hun finnes, men det finnes ingen bevis. Hun, Doris, datter av Ernst og Elisabeth tolv år gammel født i Guben. Hvem tilhører vel disse ordene, i et sånt mørke? Mens hun sitter på den lille kisten og knærne støter borti veggen rett imot, og hun av og til setter beina skrått mot høyre, og av og til mot venstre så de ikke skal dovne, går tiden. Antagelig gjør den det. Tid som antagelig fjerner henne mer og mer fra den jenta hun kanskje en gang var: Doris, datter av Ernst og Elisabeth tolv år gammel født i Guben. Det finnes ikke lenger noen som kan fortelle henne om disse ordene er herreløse og bare tilfeldig har forvillet seg inn i dette kottet, i dette hodet, eller om de virkelig tilhører henne. Tiden har kommet mellom henne og foreldrene, mellom henne og alle andre mennesker, tiden har revet henne med seg og sperret henne inne i dette mørke kottet. Farger finnes nå bare i minnet hennes, midt oppi mørket som omgir henne, der hun er kjernen, fargede minner har hun i sitt lysforglemte hode, minnene til noen hun en gang var. Noen hun antagelig var. Hvem var hun? Hva var det for et hode som var hennes? Hvem er det minnene hennes tilhører nå? Går den svarte tiden stadig videre, selv når et menneske bare sitter, går tiden stadig videre og river med seg selv et barn som er forsteinet?

….

Sienna, Pańska og Twarda. Krochmalna, Chłodna, Grzybowska. Ogrodowa, Leszno og Nowolipie, der jenta gjemmer seg, og Karmelicka, Gęsia, Zamenhofa og Miła. Når man dør i en alder av tolv, blir man da også gammel tidligere? Det ble stadig mindre av alt, de måtte kvitte seg med mer og mer av bagasjen, eller så ble den tatt fra dem, som om de allerede var for svake til å bære alt som hører med til livet, som om noen gjennom lettelsen ville tvinge dem til å eldes. To ullpledd, ingen dundyner, proviant for fem dager, armbåndsur, håndveske, ingen papirer. Slik var det moren kom til ghettoen, leiende på henne, og også den delen av byen som de kom til, var allerede lettet for mangt. Trær fantes ikke, og i hvert fall ingen parker, og heller ingen elv, ingen biler, ingen elektrisk sporvogn, det gikk fortere å ramse opp de gjenværende gatene enn å be Fadervår. Det som var igjen av verden, kunne selv et barn lett nå til fots. Og så krympet denne verdenen ytterligere jo mer det nærmet seg slutten. Først ble den lille ghettoen tømt og oppløst, nå er det den sørlige delen av den store som står for tur, og trolig også resten ganske snart. Ikke vær så vill, pleide faren å si når hun skled over parketten, tvers gjennom rommet, og her har hun blitt en vill unge, men nå betyr vill: ikke gå i stedet for en annen, ikke stikke hodet frem og la seg telle, spille død heller enn å melde seg for å dø, ha vilje til å overleve uten drikke, uten mat. Aldri i livet har hun vært villere enn i dette bitte lille kottet der hun ikke snakker, ikke synger, ikke kan reise seg, og støter borti veggen med knærne når hun sitter. Hun, Doris, datter av Ernst og Elisabeth tolv år gammel født i Guben, er en vill unge, en døv og blind gamling som knapt kan røre på lemmene mer.

I Brasil, sa faren, kommer du til å trenge solhatt. Finnes det sjøer i Brasil? Ja visst. Finnes det trær i Brasil? Dobbelt så store som her. Hva med pianoet? Det er det ikke plass til, sa faren, og så ble containeren med skrivepulten hennes, flere kofferter med sengetøy og klær, senga hennes, madrassene og alle bøkene hun eide lukket og låst. Containeren står sikkert fortsatt i gården til en spedisjon i Guben, men alt dette er så lenge siden at senga ville vært altfor kort om hun nå hadde kommet til Brasil, og trøyene og strømpene og skjørtene og blusene flere nummer for små. Med pakkingen av containeren var boet i Guben gjort opp for flyttingen til Brasil, jenta ble sendt til Berlin, og adressen til foreldrene, som hun sendte sine søndagsbrev til, skiftet en rekke ganger, fra det ene usle strøket i Guben til et som var enda uslere. Men så lenge de hadde håp om å få reise, spilte det ingen rolle for henne og foreldrene at de med pakkingen for reisen til Brasil måtte dra teppet vekk under alle minner. Da faren mottok innkallingen til tvangsarbeid på motorveianlegget, sto det tropesikre kjøleskapet fremdeles i gården til spedisjonen. Først med farens død viste det seg at de, da de hadde pakket ned hverdagen i Guben i mørke, egentlig hadde foregrepet sin egen nedpakking, og at begge deler til sammen var endelig.

Det eneste stedet som antagelig er seg selv likt fremdeles, og som jenta selv her, i det mørket kottet, kunne sagt hvordan ser ut i denne stund, er eiendommen til onkel Ludwig. Kanskje er det derfor hun husker bedre enn alt annet de få helgene og de to somrene hun tilbrakte der. På eiendommen til onkel Ludwig kan hun fortsatt gå fra tre til tre og gjemme seg bak buskene, og hun kan se ut på sjøen og vite at sjøen ligger der fremdeles. Og så lenge det finnes noe her i verden som hun kjenner, er hun ennå ikke i fremmed land.

I virkeligheten hendte det alt flere uker tidligere, den dagen i juni da moren gikk til Gęsia for å selge armbåndsuret på svartebørsen, og hun selv hos en selger i Karmelicka-gata fant en bok moren lenge hadde nektet henne å lese, en roman som het Frendeløs, da hun med nød og neppe klarte å forsvare plassen sin i trengselen på Karmelicka mens hun bladde i boka, leste og var glad for at eieren av den mobile salgsboden ikke hadde krefter til å nekte henne å lese uten å betale, den dagen hendte det at alt husgerådet fra Guben, i omvendt rekkefølge av hvordan faren og moren to år tidligere hadde pakket ned alt sammen i containeren for reisen til Brasil, ble pakket opp igjen av herr Carl Pflüger og assistenten hans, førstebetjent Pauschel fra kriminalpolitiet, og lagt ut for auksjon. Nettopp den dagen hun så lenge ble stående og lese på Karmelicka-gata, fordi hun ikke hadde penger til å kjøpe boka, og fordi hun, når hun leste, slapp å tenke på fylt paprika, eller på pannekaker med eplemos eller bare en enkel brødskive med smør og salt, denne dagen i juni, omtrent to måneder etter at hun kom til Warszawa, skjedde det at barnesenga hennes, løpenummer 48, ble solgt for 20 mark til fru Warnitschek i Neustädter Strasse 17 i Guben, at kakaokannen hennes, løpenummer 119, ble solgt til herr Schulz i Alte Poststrasse 42, bare noen hus unna gården der de bodde før, og farens trekkspill, løpenummer 133, ble solgt for 36 mark til herr Moosmann, Salzmarktstrasse 6. Mot slutten av denne dagen da hun ikke gikk tilbake til losjiet før like før portforbudet, mot slutten av en av de lengste dagene i året 1942, da en lett, forsommerlig kveldsbris blåste bort avisene som dekket kroppene til de døde, og en eim av forråtnelse steg opp, denne lyse kvelden da hun, slik hun hadde fått for vane, gikk hjemover i serpentiner for ikke å snuble i likene, denne kvelden da gråten fra de foreldreløse barna lød fra oppgangene som alle andre kvelder, denne mandag kvelden da moren serverte henne potetene hun hadde fått byttet til seg for armbåndsuret, antagelig de siste hun noen gang skulle spise i livet, denne kvelden hvilte samtlige av Ernsts, Elisabeths og Doris’ lakener, kjøpt parvis for mellom 8 mark og 40 pfennig og 8 mark og 70 pfennig, løpenummer 177 til 185, allerede pent strøket i lintøyskapet til familiene Wittger, Schulz, Müller, Seiler, Langmann og Brühl, Klemker, Fröhlich og Wulf.

For siste gang må hun nå gå Zamenhofa nordover, med sola i ryggen. Sammen med henne går andre hun ikke kjenner, nå har hellet trøtnet, nå går de alle endelig hjem for godt. I de tomme gatene de krysser kvartal etter kvartal, i skyggen av husene, ligger knuste bord og senger etter de som har gått denne veien før dem. Ettersom ghettoen ikke på noe tidspunkt var særlig stor, vet jenta nøyaktig hva hun legger bak seg. Å ramse opp navnene på de få gatene går fortere enn å si Fadervår.

Schmeling gikk en gang hele veien fra sommerhuset sitt på kurstedet til badeplassen i landsbyen, med en tømmerstokk over skuldrene. Det er sånn han trener armmusklene sine, sa landsbygutten til henne. Hun sa hun ikke trodde noe på det, men gutten sa jo, han hadde selv vært til stede da Schmeling kom. På badeplassen hadde Schmeling kastet fra seg tømmerstokken som om den var av papir, han hadde strakt på seg, hoppet uti og svømt så langt ut at de ikke kunne se ham mer. En kar i landsbyen hadde ropt: Herregud, Schmeling drukner! Gutten hadde trodd på det og innstendig tryglet karen om å svømme ut og redde bokseren. Enda det bare var en spøk.

Av de ett hundre og tjue personene i vogna dør rundt tretti stykker av oksygenmangel i løpet av den to timer lange reisen. Som foreldreløs anses hun, i likhet med noen gamlinger som ikke kan gå mer, og noen som har mistet vettet på turen, å være til hinder for en knirkefri gjennomføring av prosessen og blir derfor skilt fra resten straks etter ankomst, drevet forbi en kleshaug som er stor som et fjell, Nakenskjær, tenker hun, og husker smilet sitt som hun smilte da gartneren fortalte henne det rare navnet på undervannsskjæret. I to minutter har hun et lettskyet, blasshvitt himmelhvelv over seg, akkurat som ved sjøen like før det regner, i to minutter puster hun inn lukten av furu, som hun kjenner så godt, men selve furuene kan hun ikke se bak det høye gjerdet. Har hun virkelig kommet hjem? I to minutter kjenner hun sanden under skoene, samt noen flintsplinter og små klumper av kvarts eller granitt, før hun tar av seg skoene for godt og stiller seg opp på planken for å bli skutt.

Det finnes ikke noe herligere enn å dykke med åpne øyne. Dykke bort til de skimrende beina til mor og far som har vært og svømt og nå vasser tilbake til bredden i det grunne vannet. Ikke noe herligere enn å kile dem og høre skrikene, dempet av vann, som de gir fra seg for å glede barnet sitt.

I tre år lærte jenta å spille piano, men nå som den døde kroppen sklir ned i gropen, tas ordet piano tilbake av menneskene, også den baklengs hjulomsvingen i skranken, som jenta behersket bedre enn klassevenninnene, tas nå tilbake, akkurat som alle takene når man svømmer og når man fanger kreps tas tilbake, og kjennskapen til Barnas knutebok, alt dette tas tilbake som om det aldri har vært til, og endelig, helt til slutt, tas også jentas navn tilbake, som ingen noen gang skal kalle henne ved igjen: Doris.


Jenny Erpenbeck (f. 1967) bor i Berlin. Hun har arbeidet som bokbinder og studert teatervitenskap, og har siden midten av 1990-tallet regissert flere teaterstykker og operaer. I 1999 debuterte Erpenbeck som forfatter med romanen Geschichte vom alten Kind, og hun har senere utgitt flere kritikerroste novellesamlinger og romaner, blant annet romanen Går, gikk, har gått (2015), som utkom på norsk i 2017. Alle dagers ende (2012) brakte henne Hans Fallada-prisen i 2014 og Independent Foreign Fiction Prize i 2015.

Categories: Utdrag