Koke bjørn av Mikael Niemi

Selv om det bare var i slutten av august, oppdaget prosten de første frostskadene på potetriset sitt. Bladspissene hadde skrumpet og mørknet i fargen. Bekymret tok han det lille grevet og krafset rundt røttene. Snart dukket det opp noe gult i den brune leirjorden. Med nennsom hånd plukket han opp den harde knollen og gravde videre, sittende på huk i kjøkkenhagen. Snart fant han flere av rotfruktene, til sammen seks større og to små på størrelse med erter, som fortsatt hang fast i rottrevlene. Han samlet opp alle og betraktet dem nysgjerrig. Med tommelen gned han bort jorden og så at de hadde et tynt skall, og under det et lyst, gulhvitt fruktkjøtt. Han satte tennene i det og forventet seg en eplelignende smak ettersom konsistensen minnet om fersk nedfallsfrukt, men fant at det smakte mest av vann. Med avlingen samlet i håndflatene gikk han til brønnen og skylte dem rene.

– Jeana, kom hit, ropte han til datteren som sto og lekte med hunden.

Han skar av en bit til henne, hun tygde som snarest og spyttet alt ut i gresset. Hunden kom bort og snuste, men heller ikke den ville smake.

– Far må ikke lure meg!

– Det heter potet, skyndte han seg å si. Jeg fikk utsæden fra en studiekamerat i Uppsala.

Nå da knollene var skylt rene kom det til syne små fordypninger på dem. Det samme hadde vært tilfellet med dem han hadde plantet tidligere i sommer, små, fiolette groer hadde stått ut av dem. Kanskje han burde gi det hele til grisen?

Han bar potetene inn på kjøkkenbordet og studerte dem gjennom en sterk lupe. Han skar over en av knollene og så at den indre strukturen besto av et hardt, gulhvitt kjøtt som glinset fuktig. På den åpne grua hang en jerngryte med noe varmt vann igjen på bunnen. Én etter én slapp han potetfruktene oppi, la på varmen og fikk vannet til å koke. Ingenting skjedde. Ingen fargeforandring, ingen sammentrekninger eller skrumping i skallet. Derimot steg det opp en ganske behagelig lukt som minnet om fuktig brød. Med jevne mellomrom kjente han etter med en stikke om konsistensen forandret seg, og etter noen minutter begynte knollene å mykne. Snart kunne stikka kjøres tvers igjennom. Forventningsfull øste han dem opp på et fat og satte det på bordet. I det samme kom Brita Kajsa inn. Hun luktet fjøs og hadde svetteperler på pannen etter arbeidet.

– Sett deg, sa prosten og hentet en skje. Nå skal vi prøve avlingen.

Hun rynket pannen da han viste henne de rykende, runde formene.

– Er det neper?

– Nei, ikke neper. Det er våre nyanskaffede solanum.

– Har du høstet dem?

– Bare én av plantene. Hunden ville ikke ha frukten. Men nå har jeg kokt den.

Brita Kajsa delte forsiktig poteten, tok en liten smakebit og la den på tungen. Prosten skyndte seg å gjøre det samme. Et lite smil bredte seg i konas ansikt.

– Ikke så verst, sa hun. Kanskje litt salt hadde gjort seg.

Hun strødde over noen korn fra saltkaret. Prosten strakte seg etter smørbutten som sto fremme, gravde løs en klatt og lot den dumpe ned på fatet. Varmen fikk smøret til å smelte og blande seg med saltet. Han rullet poteten i sausen og førte det hele inn i munnen. En uant nytelse eksploderte der inne, fikk ham til å lukke øynene og bare smatte henført.

– Vi må rasjonere med smøret, formante hun.

– Ja, men smak først. Bland poteten med smør og salt.

Brita Kajsa adlød. Prosten så leppene hennes lukke seg, og at hun tygde prøvende og stanset. Urørlig stirret hun på mannen.

– Oi, utbrøt hun.

Først trodde han at hun hadde brent seg på tungen. Men så ga hun ham et blikk som for å spørre om dette kunne være sant.

– Poteten? spurte hun.

– Rotknollene jeg satte i jorden. Fra en eneste plante kom det hele seks stykker.

– Det smaker guddommelig.

– Ja, visst gjør det det.

– Det er så godt at det sannsynligvis må være giftig.

– Da dør vi kanskje om en liten stund.

Prosten delte opp neste potet. Hun gjorde det samme, de spiste av samme fat.

– Seks stykker fra én plante?

– Ja, og det er flere der ute. 

– Potet, sa hun igjen. Fra solanumveksten?

– Først tenkte jeg å gi det hele til grisen.

– Er du fra vettet!

– Jeg hadde jo hørt at den skal kokes. Men nå å spise den med smør og salt …

– Nå, smøret er vel ikke helt nødvendig.

– Fra den ene knollen fikk jeg seks igjen. Tenk om det blir det samme fra alle de andre! Vi må utbre kunnskapen. Jeg skal fortelle alle om det fra prekestolen!

– Folk holder nok en knapp på nepene.

– Men burde de ikke oppmuntres til å sette noen rader uansett?

– Som reservekost kanskje, funderte hun.

– Denne smaken her! sa prosten oppildnet. Fersk, nykokt potet. Jeg tror faktisk aldri jeg kommer til å glemme det. 

– Bare vi ikke blir syke! 

– Da dør vi i hvert fall salige.

– Du sa det var mer der ute?

– Ja, visst er det mer. Vi kan koke til barna også.

– Jeg kjenner at det rører seg i magen. Kanskje det er som med fluesoppen. Giften kommer snikende etter en stund …

– Vi legger oss litt nedpå, Brita Kajsa. Det er bare mettheten.

– Ja, Gud gi det!

– Potet, gjentok han. Hvem kunne ane noe slikt? Er ikke skaperverket fullt av de skjønneste under!