Kokken Bruno W har nettopp fått sin første Michelin-stjerne, men så mister han sitt viktigste verktøy. Mannen fra Milano er en elegant og smått fantastisk roman om en kokk på jakt etter den optimale smaken og hans møte med en enke med hår som sukkerspinn og spunnet glass på en øy full av appetittvekkende vekster. Les første kapittel av Mannen fra Milano

Mannen fra Milano

Av Marit Tusvik

Utdraget er hentet fra Marit Tusivks Mannen fra Milano

Jeg er et forferdelig menneske. Jeg lyver om alt. Jeg pleier å si det. Problemet er at når folk tror meg når jeg sier at jeg lyver, bedrar jeg meg selv også. Jeg er med andre ord forvirret. Når begynte det? Det begynte med de første veene. Først var jeg barn, så ble jeg mann med tunge skritt. Jeg var, som en sier, til stede. Jeg trodde livet bare kunne ta én retning – den jeg bestemte. Jeg tok feil. Grunnene er mange og pinlige. Jeg ville helt vanlige ting. Så ville jeg uvanlige ting. Alle vil jo bli husket, elsket, satt pris på. Men jeg gikk for langt. Jeg ville trosse tyngdekraften. Jeg ville slynge et lyn i lufta, hoppe oppover med det uten å falle ned igjen. Jeg glemte at da kunne jeg risikere å bli gående i en evig bane rundt jorda som den russiske hunden Laika og bli til støv. Jeg har prøvd å forklare det for meg selv, men hver gang kommer jeg til et punkt der alt blir så virkelig at jeg ikke orker å forklare videre. Da blir jeg nødt til å forandre på ting. Men en oppdiktet sannhet blir jo aldri like sann som en ekte sannhet. Jeg må komme til bunns i dette nå. Det haster. I tankene kaster jeg meg igjen på toget. Jeg vet at så snart toget passerer La Spezia, kommersamvittigheten. Den stenger for forståelsen. I Viareggio kommer forakten. Ikke selvforakt, som en kanskje skulle tro, men ren forakt, den giftigste og mest upålitelige. Før toget kommer til Piombino, vil denne giften sprette rundt i alle retninger, som kvikksølv. Det er ikke enkas feil. Men hun stilte spørsmål. Ingen har stilt meg slike spørsmål som hun gjorde. Ingen har jeg elsket så høyt mot min vilje og med andre ord med forakt. Men det viktigste sa jeg aldri til henne. Selv da hun var på nippet til å gjette riktig, bekreftet jeg det ikke. Det ville vært å nedgradere meg selv og sette punktum for alt i livet.

Men nå merker jeg at det å lyve uten virkelig å lyve, er for lett med denne metoden. Jeg må klare å utlevere meg selv helt, ringe meg selv inn til jeg står der, fortvilet, naken. Vil jeg meg selv så vondt? Ja, det vil jeg. Hvis ikke kommer andre til å fortelle livet mitt, si: han sier, han sa, han tenkte. Det kan jeg ikke la skje. Jeg betyr mye for mange mennesker nå. Det er ikke skryt. Folk tror på meg. Bevisene på det glitrer og skinner. Problemet er at det jeg blir sitert på og har fått kultstatus for, er basert på løgn. Jeg sier ting som: «Med smaken kommer begjæret.» Folk sluker alt jeg sier og varmer opp restemat og spiser, bare fordi jeg i en bisetning slengte ut at det er bra. Det stemmer jo ikke. Bare etter et par timer i kjøleskapet får restemat en hinne av forråtnelse over seg. Den hinnen har nå lagt seg over meg. Jeg vil heller rulles i tjære og fjær og få skåret tre render i ryggen og strødd salt i, enn å ha det sånn. Det er mer naturlig. Naturen er sann. Den brisker seg ikke. Naturen vet at det er store sjøer med friskt vann i lommer under verdenshavene på steder ingen ennå har sett. Ikke misforstå. Jeg er ikke opptatt av om universet utvider seg eller ikke; universet gjør som det vil, og for månen, som vi beundrer så veldig, er det det samme om et menneske blir født eller dør. Folk fokuserer på feil ting. Jeg har en mistanke om at jeg også gjør det. Det plager meg. Det brenner hull i hjernen. Men hva kan jeg gjøre med det, jeg som er født så alene. Hvem er ikke født alene. En kan innvende, hvem har ikke en lue de mistet, en ubrukt dress i skapet, hvem sier ikke pus pus til katten?

Jeg er ikke hel. Jeg rakner slik kontinentene rakner. Det som ligger skjult, presser seg opp. Jeg kan ikke stoppe det lenger. Jeg må fortelle. Men nå merker jeg at skal jeg få det til, må jeg kalle meg han. Det er han som løper. De som så ham løpe gjennom den store jernbanehallen i Milano den dagen alt begynte å rakne, sa senere at det virket som han løp for livet.

Marit Tusvik debuterte i 1979 med dikt- og prosasamlingen Reisa til mandarinlandet. Hun har siden skrevet flere kritikerroste romaner, skuespill, diktsamlinger og barnebøker. Marit Tusvik har mottatt en rekke priser, blant annet Ibsenprisen, Nynorsk litteraturpris, Narvesens kulturpris, Amalie Skram-prisen, og i 2004 mottok hun Doblougprisen for hele sitt forfatterskap.

Les også