11. september 2019

Vigdis Hjorth – Henrik Falk

Idet de landet forsto han at det hadde vært et selvbedrag å lengte hjem. Han hadde  reddet seg gjennom dagene ved hjelp av tanken på hjemkomsten, men da flyet tok bakken kjente han bare en enda større tyngde enn den han hadde slept rundt på i den lille leiligheten svigerfaren hadde leid til dem i Nice. Han hadde fryktet at han ville komme til å kjede seg, ja idet reisen kom på tale på grunn av bekkenløsningen, hadde han kjent en slags skrekk ved tanken på å være alene med henne i over en måned. Før det hadde de knapt vært alene mer enn et par–tre timer sammen hengende, bortsett fra om nettene.
Alt hadde gått så fort, fra de ble et par til den plutselige graviditeten, som den  gangen for snart sju måneder siden framsto som en slags løsning; det hastig arrangerte bryllupet, flyttingen med alt det medførte av praktiske  gjøremål og samvær med andre, den nye  stillingen på  bensinstasjonen som han den gangen han begynte, hadde innbilt seg at kunne fungere som et springbrett, men til hva, til hva? Så naiv eller desperat han måtte ha vært. Tanken på allerede dagen etter å måtte gå opp dit og inn i det lille støvete avlukket fra baksiden kvalmet ham, han gruet seg til det slik han hadde gruet seg for reisen fra den ble bestemt. Han hadde pakket med seg en mengde bøker han hadde til hensikt å lese, for i hvert fall å få noe ut av det, som han hadde formulert det for seg selv, Roy Jenkins Churchill­biografi og Van Goghs brev til broren. Legen hadde nedlagt forbud mot annen fysisk aktivitet enn rolige spaserturer, og selv om det gjaldt henne, hans kone, lå det i kortene at han skulle være solidarisk med henne, stå og gå rolig ved hennes side i hennes fart. Han hadde pakket bøkene ned og ut og lagt dem på skjenken i stuen i den dystre lille leiligheten – i første etasje for at hun skulle slippe å gå i trapper – men ikke klart å lese i hennes nærvær. Han hadde bladd opp på første side, men den alltid tilstedeværende pusten hennes  hindret ham i å komme inn i bokas rytme, og alle de små tingene hun sa som ikke var til å svare på, men som hun likevel ventet svar på, virket det som, for når han ikke svarte, sa hun navnet hans: Henrik? på en liksom bydende måte, gjorde det umulig å komme inn i bokas univers. Han syntes han kjente hennes forventning om svar som vibrasjoner mot hodet. Er det ikke litt kjøligere i dag? Jeg lurer på hvordan det går med mor hos øyelegen?
Så ringte hun moren for å spørre, og selv om han konsentrerte seg hardt, klarte han ikke ignorere stemmen hennes som var unaturlig høy, syntes han, på grensen til skjærende. Også svigermorens svar hørte han, så nær ham satt hun, og han kjente en sterk trang til å reise seg og gå, men det ville hun reagere på og ta opp når de siden lå i sengen for å sove, og så måtte han berolige henne en lang stund og forsikre henne om at det ikke hadde vært uttrykk for avvisning, at han ikke kjedet seg i hennes selskap, at det var fint å være i Nice, at han ikke angret på reisen. Han var glad og takknemlig over å ha en hel måned fri når alle andre var på jobb, ville han si, og i Nice, ville han si. Det er mitt barn også, ville han si, slik han sa til seg selv i håp om å føle noe.


Klas Östergren – Hilde Wangel

En frisøndag i Berlin opplevde Hilde  Wangel noe som skulle forandre tilværelsen hennes gjennomgripende. Det var en varm og solfylt ettermiddag på Slusekafeen i Tiergarten. Hun dro dit iblant når været passet til det, for å sitte utendørs under et tre med en kopp te og en eplekake og samtidig få et streif av det hun i brevene hjem til søsteren med typisk tvetydighet beskrev som «en gnagende hjemmefølelse», blant bordene på uteserveringen under trærne, ved det brusende vannet i kanalen, med de enkle besøkende – alt sånt som kunne medvirke til å skape en slags landlig stillhet midt i storbyen.
Men denne gangen ble det annerledes. Helt uten forvarsel ble hun rammet av et veldig ubehag. Det kom så overraskende at hun ble helt forvirret. Hun forsøkte siden å beskrive det som at hun var blitt utsatt for et slags anfall, et angrep, men nærmere bestemt av hva kunne hun ikke avgjøre. Det var noe som bare kom over henne, som om hun var blitt besatt av et ondt vesen som fylte henne med en følelse av intenst nærvær og fremmedhet på samme tid. Situasjonen ble uutholdelig, var ikke til å håndtere, hun måtte bort fra stedet, løpende, i full panikk.
Av kyndige på området skulle hun senere få vite at opplevelsen, skjønt den unndro seg så vel fornuft som ethvert forsøk på beskrivelse, ikke var ansett for på noen måte å være mystisk, ei heller unik, men at den som følelsesmessig erfaring likevel kunne sammenlignes med en personlig omvendelse. Hilde Wangel var, som hun selv kalte det, blitt underkastet «en brutal forvandling». Nærmere enn det kunne hun ikke beskrive dette «mitt eget uutsigelige». Hun hadde ellers bestått mange tunge prøvelser i livet, uten noensinne å bli så gjennomrystet. Sjelden eller aldri hadde hun vært alvorlig syk, og hun kunne faktisk gi et såpass sunt og ukunstlet inntrykk at det i en periode i «de glade tyveårene» ble hennes oppgave å representere hjemlandet sitt foran et tysk publikum, som ansatt i det nystartede Skandinavien Reisebüro i Berlin. Ingen kunne synes bedre egnet. Hilde Wangel var blond og blåøyd, født og oppvokst i nord, likte friluftsliv og hadde den «selvstendige fremtreden» som ble etterspurt i en stillingsannonse, forfattet av reisebyråets direktør personlig, en landsmann ved navn herr Daber.
Mange år før var hun via søsteren Bolette blitt ført sammen med denne herren man omtalte som «en fremtidsmann», noe som ikke bare siktet til at han var en mann med tanker og ideer som passet til den nye, moderne tiden, men at han også kunne være en mann for henne personlig å dele sin fremtid med. At også herr Daber var av den oppfatning, fremgikk allerede under den første middagen, der denne egnede ungkaren fikk Hilde til borddame – et forsøk blant mange lignende arrangementer med det formål å få henne giftet bort, noe som etter omgivelsenes oppfatning burde ha skjedd for lenge siden.
Middagen var blitt holdt i salongen hjemme hos den eldre søsteren, mor til tre barn og gift med professor Arnholm. Maten ble servert på det fine porselenet som Bolette hadde arvet fra barndomshjemmet i Lysanger, et engelsk  servise i mange deler med en blå dekor som forestilte en latinsk hyrdescene. Mens motivet under  glasuren langsomt trådte frem, etter hvert som maten forsvant fra tallerkenen og draperier av saus ble trukket til side, lyktes det Hilde for en gangs skyld å unngå å oppslukes av denne arkadiske pastorale som hun hadde vært vant til å konfronteres med under hver eneste  søndagsmiddag i barndommen, og som dermed kunne sies å høre fortiden til, men som med sine tidløse tvetydigheter ennå kunne sende ilinger av ubehag gjennom kroppen hennes, noe hun nå altså slapp, takket være at herr Daber spredte tankene hennes ved sitt uopphørlige snakk om seg selv og sine lysende fremtidsutsikter.


Merete Pryds Helle – Nora

Nå som Nora er tolv år, kan hun gå til skolen selv. Lærer Langnes drar fra gård til gård og har omgangsskole for barna som kommer seg dit. Han skal være hos Kristine i to dager, og Nora skal overnatte. Anne-Marie har lagt frem klærne og hjelper Nora på med serken, ullstrømpene som holdes oppe av de blå båndene  Anne-Marie er så flink til å hekle, ullunderbuksene, den lange ullkjolen med blå blomsterbord, den broderte jakken, sjalet og luen, halsen Nora trekker opp over nesen, og til slutt de store skinnstøvlene med lammefôr. Morgennatten henger utenfor vinduet med stjernene sine og månelyskuppelen bak fjellet.
Bertha binder den blå treboksen med de malte margerittene fast på kjelken, som er trukket inn i vindfanget.
– Den er full av godsaker, sier hun glad.
Hun klemmer Nora inntil seg, og lukten av fett og eddik og blåbærsyltetøy og fisk og sukker som henger som skyer rundt Bertha, gjør godt. Faren til Nora kommer ut fra arbeidsværelset, der han har sittet siden klokken fem, sier han, for å være i forkant av dagen, i forkant av livet.
– Han Langnes, spør han. – Synger han  salmer med dere?
– Sjelden, lyver Nora.
Lærer Langnes begynner hver samling med en salme, men hun vil gjerne unngå sinne fra morgenstunden av.
– Man må vokte seg for den slags, sier faren. – En lærer kan fordreie hodet på elevene   sine.
Anne-Marie knepper Noras kåpe.
– Hun må ikke stå her inne med yttertøyet på, sier hun.
Faren bukker og går tilbake til  arbeidsværelset og lukker døren. Bertha skyver kjelken ut fra vindfanget. Et par skyer henger lavt og ser ut som fjellfrukter som venter på å bli plukket. Hestene pruster i stallen, men ellers er det stille. Luften er frisk som usynlig snø. Det er et lysskjær i vinduene rundt omkring på Lysgården, og Anne-Marie tenner lykten som er surret fast foran på kjelken.
– Hoppla, sier hun, som om Nora var en hest.
Bevegelsen over snøen fyller Nora med glede; hun er en fugl som flyr lavt i den friske luften mellom de tause fjellene hvis skygger trenger langsomt frem fra mørket. Et fløyt fra en fugl, rasling i noen busker, hennes egen pust. Hun hører stillheten bak lydene, som er lydenes hjem når hun ikke er der. Hun setter seg på kjelken i nedoverbakke, og går ellers fort av sted mens et skjær av dag legger seg på venstre side, fortsatt så svakt at det ikke har noen makt over mørkehimmelen. Nora blir rent lei seg da hun får øye på de lysende vinduene der veien svinger av det siste stykket ned mot Molde og hun må saktne farten og ta av. Bak henne kommer en slede med ringlende bjeller, det er barna fra Råkhaugen.
Kristine bor i et hvitt trehus, og de eneste dyrene de har, er noen høns og en gris som blir fetet opp til jul. Lukten inne er også annerledes. På Lysgården dufter det eddik og ost og pipetobakk, men her er luften full av epler. Mens de har hønsehunder på Lysgården, som faren til Nora går på jakt med, har Kristines mor en liten, hvit hund som tripper i hælene på henne, og som virker dum. Moren til Kristine sier at fordelen er at ved siden av den føler alle seg kloke.
Døren til hovedhuset går opp, og der står moren til Kristine og lærer Langnes, og bak dem Kristines brødre, Helge og Frode. Nora lurer på om Kristines mor savner å ha en mann å stå sammen med i døren, slik faren hennes sier at han savner å ha en kone til å svinse rundt bordet når de har gjester. Nora har håpet på at faren skulle gifte seg med moren til Kristine, men han sier at hun er en sånn kvinne som får en mann til å føle seg liten.

 

Categories: Utdrag