Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Illustrasjon til Svartedauen, Kristiania 1900
Av Malin C. M. Rønning
Jeg husker en formiddag. Det er sommerferie. Det er søndag. Jeg sitter i høyt grass med beina i kors. Jeg ser søsknene mine i skoglysningen. Den eldste av oss står midt ute på plassen med øynene lukka. Han er fjorten år. Jeg er fem. Han teller nedover fra tjue. Det blinker i gull mellom trestammene, det er sollys som treffer vindusrutene hjemme. To brødre går mot krattet, de krabber inn i det grønne. Én springer i motsatt retning, ut av syne. To søstre finner hvert sitt tre, klatrer opp. Han som teller, sier:
− Null.
Han åpner øynene, han sier:
− Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå.
Han tar opp ei pakke rullings, ruller en røyk, ten ner den. Han kikker opp mot himmelen. En sky går i oppløsning over hodene våre. Han sier:
− Nå kommer jeg og tar dere.
Han skrår over lysningen. Følger et dyretråkk som forsvinner innunder granene. Så er han borte. Jeg blir sittende. Jeg lytter. Det rasler i tørt løv, knirker i sko gen. Det høres ut som dører, de åpner seg eller lukker seg. Foten min sovner, jeg strekker den ut. Jeg reiser meg. Jeg går over plassen, bort til krattet. Jeg sky ver greiner til side. Der er det tomt. Jeg kikker opp i trærne og ser fugl, men ingen barn. Under hassel busken står en rev. Først følger den meg med blikket. Etterpå løfter den labben til øret og stryker seg over fjeset, som om jeg ikke er der. Reven lukker øynene halvt og vasker seg ren. Jeg roper på de andre. Dagen er stille. Jeg tenker: Hva er egentlig reglene her − det er jo ingen som leiter.
Huset er tomt da jeg kommer hjem. Jeg stopper foran en vegg i gangen. Der henger et kart under trappa, med grønne felt, og blått der vannet ligger. Smale stre ker viser små, bratte fjell. Noen plasser har fått navn. Jeg tenker på det som ikke er tegna inn på kartet: Fem kilometer herfra finnes stedet med lupiner, der skole bussen stopper. Rasteplassen bortenfor, med benker å sitte på, med en rød telefonkiosk. Ravnereirene i fjell veggen er ikke synlige, heller ikke flomvannet som sti ger om våren. Det dekker grusveien, så vi må gå over bergknauser og dypt inn i skogen når snøen smelter. Der finnes hogstfeltet. Det står ei brakke på et plant område midt i bakken. Brakka er gul, bygget i tre. I skyggen under brakka står ei kasse på hjul. Langs kanten på kassa er det en størkna svart masse. Som om noe har lekket ut. Over hele plassen står halve trær uten kvist, med ujevne mellomrom, høystub ber, som de kalles. Det bor stokkmaur i de fleste av dem, de har gnagd runde ganger i treverket. Dron ninga bor i et hulrom i midten. Hun legger egg, går aldri ut i lyset. Tunnelene i jorda, gravd av insekter og dyr. Grottene og hulene der ungene blir født. Og huset vårt finnes der hvor grusveien ender, rødmalt med hvite karmer. Det har to soverom i annen etasje. Madrassene ligger på gulvet, nå er det sju stykker, så skal det bli seks, så fem, fire, og så videre. Låven er full av møbler som ikke er våre. Det står en buss på tunet, den ble bygget om før jeg ble født. Pappa tok ut innmaten, han snekra soveplass i kortenden og hyl ler på langsida, han fylte dem med bøker som gikk opp til taket. Pappa leser dem ikke, vil bare ha dem, de er en mulighet, sier han. Han liker lukta, spesielt om høsten, når lufta utenfor er rå og trekker inn og papiret blir fuktig. Der er eventyr og sagn, ei bok med tre dyr på omslaget: en rev, en orm, ei rotte. De hvi ler ved sida av hverandre, fredelig. Jeg satt på fanget til mamma før jeg kunne snakke, hun pekte på bil det og sa:
− Reven varmer deg med den mjuke pelsen, ormen biter, for det har den lært. Og rotta hører til overalt hvor den finner fram.
Skabelon av Malin C. M. Rønning
Skabelon er fortellingen om en familie som bor på en øde plass dypt inne i skogen. Urd er den tredje yngste i en søskenflokk på åtte. Pappa er tømmerhugger og ofte borte i uker og måneder i strekk. Når han kommer hjem, sover han i en ombygd buss som står på tunet. Mamma drikker kaffe og røyker på kjøkkenet, tar lange bad når som helst på døgnet eller ligger under dyna på sofaen. De eldre søsknene går på skole og de minste stabber rundt i huset eller i hagen, men familien lever som i en naturtilstand, langt fra et trygt og borgerlig samfunn. Det er knapt med mat og ømhet. En skyggeaktig skikkelse dukker opp i skogen. Huset går langsomt i oppløsning; noe gnager på innmaten i veggene, ting forsvinner fra alle rom, og rottene er på vei fra byen, de snuser seg frem til familien.