Smakebit på høsten: Den eneste broren av Tove Nilsen

 År 2020 

Vi var bare barn da vi fant bildene av ham i konvolutter, gjemt under papirer, duker eller undertøy i ulike skuffer. Siden alt skjult var spennende, studerte vi dem nøye. På baksiden av bildene var det rester av albumpapir og det er klart vi lurte på hvorfor de først hadde blitt limt inn, for så å bli fjernet igjen.

  På et av bildene står han foran et lite, hvitt hus med svaberg og sjø i bakgrunnen, hele familien er samlet, mormoren, moren, faren og de tre søstrene. Alle har stilt seg opp på den måten som viser at det å bli fotografert fremdeles er en høytidelig sak. Han har på seg matrosdress og kan ikke være mer enn fem, seks år og det er han som bryter med det høytidelige. Kroppen hans heller mot billedkanten og hele han stritter av uvilje, det er ikke tvil om at han har lyst til å løpe sin vei, alle kan se at mormoren, med hatt og vepsetalje, holder overarmen hans i et fast grep og at moren, som verken har hatt eller vepsetalje, står med det som ikke kan tolkes som annet enn et unnskyldende uttrykk over at sønnen hennes er så uregjerlig.

  På et annet bilde står søstrene bak ham, de har staset seg opp med stoffblomster i håret og kjoler med volanger. Selv om alle bildene er i svart-hvitt, gir akkurat det et sterkt inntrykk av farger. Stoffblomstene kan ha vært røde eller rosa, de kan ha hatt farger som lyder flottere når de kalles syklamen eller karmosin. Også det er tatt utendørs på en sommerdag som må ha vært usedvanlig fin, siden både alvor og høytidspreg er som blåst for sola, alle tre ler så sorgløst at det ser ut som om de for et øyeblikk våger å tro at livet vil bli en lek. Han står foran dem og må ha blitt tretten, fjorten, han har piggsveis og er fremdeles rund i kinnene, barnlig og åpen i uttrykket, men med så stram slipsknute at det ser ubehagelig ut.

   På det siste bildet er han alene. Han må være mellom atten og nitten, alle spor av barnlighet er borte. Han har på seg noe som ligner en losjakke, kragen er brettet opp og han har et cowboy-tørkle knyttet i nakken. Ansiktet er smalt og håret er gredd bakover så det ligger glatt inntil skallen. Det finnes ikke spor av smil, heller ikke i blikket, han ser hard ut, så hard at det er umulig å ikke lure på når og hvor hardheten kom inn. Eller kanskje er det ikke hardhet, men sinne. De få som har fått se det siste bildet har alle brukt ord som antyder akkurat det, at det kan handle om et så lenge tilbakeholdt sinne at det må kapsles inn for ikke å bryte ut.

   Navnet hans var skrevet med penn bakpå hvert av bildene. Leif Jakobssønn. Selv om vi var barn, skjønte vi med en gang at det måtte være lillebroren til mødrene våre, de hadde Jakobsdatter som jentenavn, i tillegg til etternavnet. Siden det var viktig for dem å framstå moderne, sløyfet de det gammeldagse Jakobsdatter, de fortiet det vel egentlig og sa det aldri høyt, men vi hadde sett det på vielsesattester og andre dokumenter, derfor forsto vi at bildene måtte være av den eneste broren. Han som vi knapt hadde hørt om og aldri hadde sett, men som skulle ha blitt onkelen vår. Når vi spurte hva som hadde skjedd og hvor han befant seg, ble søstrene enten stramme og bortvendte, eller blanke i øynene og så slepphendte at kopper gikk i knas. Uansett hvor forskjellig de reagerte, voktet de samme taushet.

    De kunne strekke seg til å si:

    – Det der er forbi for lenge siden, det tilhører de årene som gudskjelov ligger bak oss.

    – Det er bare å glemme, det nytter ikke å tenke på.

    – Det kommer ingen ting ut av å rote i det gamle, nå snakker vi om noe hyggeligere.

   Den søsteren som er nærmest ham i alder, het Liv fordi jordmoren først trodde at barnet var dødt, men så ropte det er liv, det er liv. Liv avviste alle spørsmål om broren sin, hun tidde om ham fra hun var tjue til hun selv ble mor og datteren hennes ble tenåring. Kan det stemme? Nei, det er klart at det må være en feilerindring, hun må ha snakket om ham lenge før, om så bare i form av detaljer. Hun bar ham med seg, ikke som minner, siden minner handler om noe avsluttet. For henne kunne han aldri avsluttes. Han var i bevegelsene hennes, i hendene når hun pusset vinduer, tørket støv eller skrev et brev. Han var i føttene når hun balanserte på stiletthæler over et dansegulv eller når hun tråkket over moltemyrer i gummistøvler. Han var der når hun løp i trapper og åpnet dører, når hun skrubbet poteter og stekte egg. Han var der i smaken av varm melk med honning og i lukta av risengrynsgrøt med kanel, han var der når hun helte persillesmør over torsken og når hun rørte bringebær med sukker. Han var der når humlene surret i nyperosene og varmen slo opp fra asfalten, han var der når bladene falt fra trærne, han var der når isen la seg som glass over sølepyttene og han var der når de første hestehovknoppene brøyt opp av jorda.

  Så kunne han kanskje være borte en lang stund og det må ha vært en lise, som å få sove dypt uten drømmer, men han dukket alltid opp igjen, ikke minst når hun var mest forsvarsløs. I timene mellom natt og dag må han ha vært der som før, stemmen hans, håret, hendene, ikke minst hendene, pluss rastløsheten og sinnet, men også det skjeve smilet, det lille rykket ved øyet, det som beseglet at de to visste noe ingen andre skulle få vite. Han må ha vært et tomrom i henne, men også et trykk. Han må ha vært der i de periodene da hun ble rammet av et tungsinn som var uforståelig for andre, for mann, barn og venner, men som for henne førte til dager da hun satt uvirksom i en stol og stirret framfor seg mens hun kunne mumle at når alt kan gå så galt, kan det ikke være mening med noe. De dagene endte alltid med gråt, en gråt som kunne være så voldsom at den ble skremmende, men så virket det som om alt det vonde ble skyllet vekk. I ukene som fulgte fikk hun det bedre og det må ha vært i de periodene at hun sprakk opp og snakket om ham til flere av oss, selv om det virker som om hun tidde nesten hele livet.

  En episode står klart. Datteren hennes var tenåring og hadde kjøpt sin første singelplate for egne penger. Platen ble spilt på den nye platespilleren som sto i stua og alt virket harmløst, siden det ikke handlet om det som mange kalte den nye rabaldermusikken, den som kunne bryte ned hele samfunnet. Dette var bare en sentimental etterkrigs-sang med et refreng som lød klokkene ringer, de ringer for deg som aldri kom hjem. Strofen var ikke ferdigsunget før Liv tok stuegulvet i tre skritt, rev opp platespillerarmen og ropte at den sangen skal aldri spilles her inne, aldri mer, skjønner du?

  Reaksjonen sto ikke i stil med situasjonen, det må hun ha skjønt, likevel gikk det flere timer før hun kom med noe som skulle ligne en forklaring. Hun klarte det ikke ansikt til ansikt, men sørget for å stå ved kjøkkenbenken med ryggen til, først da sa hun at vi som var unge hadde alt foran oss og det å ha alt foran seg, var det samme som å mangle forståelse. Noe så provoserende påsto hun, før hun forsterket det med et uttrykk som ikke bare lød fremmed, men oppstyltet i hennes munn, hun som kom fra en familie der ingen kunne fordra folk som jålet seg med ord. Hun må ha tatt formuleringen fra en avis eller en bok:

  – Dere som tilhører den optimistiske æra, skjønner ikke hva som har skapt dere.