Smakebit på høsten: Globus av Sarah Smith Ogunbona

Passasjerene spiser. Vi samler inn de tomme matboksene. Det er fortsatt over en time til vi lander. Jeg åpner en matboks, finner en uåpnet yoghurt og spiser den.
Europa lager en grimase.
– Spiste du nettopp søppel?
– På en måte ikke, den var jo mat for bare ti minutter siden.
– Ikke din mat.
– Men det er jo ikke søppel? Passasjerene spiser den jo …
– Jeg skjønner ikke om du tuller eller er seriøs nå.

Hun tar yoghurten ut av hånden min, kaster den i søpla og gir meg en kopp svart kaffe, som om man bare kan erstatte en yoghurt med en kopp kaffe.
– Takk, svarer jeg.
Kommunikasjonsanlegget plinger igjen, to pling.
– Hassel? Kan ikke dere komme frem litt begge to?

Europa og jeg går i takt gjennom kabinen, hun setter takten, jeg følger den. Gardinen til fremre galley er trukket for, hodet til kabinsjefen stikker frem, de hvite bølgene. Han strekker ut armen og skynder på oss, Europa går fortere.
– Trekk for gardinen bak deg, Hassel, la dere merke til han som sitter på rad syv?

Jeg la ikke merke til han i det hele tatt, men jeg sier ja allikevel.
– Han er det vi kaller en hermelin. Vet dere hva en hermelin er?

– Ja, svarer vi, – en kanin, legger jeg til.

– En hermelin er en kanin med veldig blank pels. Det er det jeg kaller de flotteste passasjerene. Resten kaller jeg bare for riff-raff. Jeg ga han en liten sjokolade, selv om han ikke ba om det, jeg gjør alltid det for hermeliner.

– Mange av vertinnene kaller dem BoB, sier Europa. – Det er en forkortelse for Best on Board.

– BoB! Den har jeg ikke hørt før, det er fantastisk!

Kabinsjefen og Europa diskuterer de sannsynligvis italienske skinnskoene og at han har mørkt, fyldig hår, på tross av at han m. v.re over 40. Han har stresskoffert som matcher beltet, skreddersydd dress som ikke dekker sokkene − dyre, ifølge Europa og Arve − når han sitter. Jeg vet ikke hvordan man ser at sokker er dyre.

Men så går jeg jo ikke med sokker, bare strømpebukser, nå for tiden bare stay-ups.

Jeg ser ned på føttene mine, og oppdager en rift like over skjæringen på skoen. Den må ha blitt revet opp av en tånegl, jeg glemte meg og klippet tåneglene i går.

Jeg glemmer hele tiden at flyvertinner ikke kan klippe neglene, de m. files, og lakkeres, og strømpene må håndteres med medfølgende hansker, for strømpene er av høy kvalitet, og derfor ekstremt skjøre.

Arve heller te i to kopper og har melk i begge.

– Bruker du melk? Jeg har bodd i England i to år, så jeg glemmer å spørre, sier han, og gir Europa den ene koppen.

– Kan ikke du ta med denne og sette den bak, sier han og sparker borti en matvogn med tomme matbokser.

– Den lukter sånn.

Jeg forstår han godt. Posen med tørr-is som ligger på matvogna har smeltet, og vogna har blitt varm. Den lukter som leiligheten vår luktet den sommeren Cornelia flyttet hjemmefra og strømmen gikk, og jeg forsto at det var min jobb å betale strømregninger nå, og alle andre regninger for den saks skyld, holde huset rent, holde oversikt over når jeg og mamma dusjet sist, hvem av oss det var som luktet. Jeg ble lettet da jeg forsto at lukten kom fra fryseren. Av at Cornelia sa:

– Jeg er på vei, da jeg ringte selv om foreldrene til Martin var i byen fordi de ville treffe den nye kjæresten hans. At det bare var hovedsikringen som hadde gått, og at Cornelia ikke engang ble sint på meg for at jeg ikke hadde tenkt på å åpne sikringsskapet.

– Jeg må gå igjen, men bare ring meg hvis det er noe mer, eller noe med mamma. Eller noe annet.

Hun var hjemme flere ganger i uka, for å passe på at det gikk bra med oss. Jeg kunne både handle og lage mat, men Cornelia kom med håndsåpe når jeg hadde tynnet den ut så mye med vann at vi bare vasket hendene med vann. Hun kjøpte lyspærer, bakepapir og buljong, alt det man tenker at man bare har i skapet. Hun sa ifra når det var så lenge siden jeg rettet ut håret at etterveksten min syntes, og hun sa ifra den dagen håret mitt var så slitt at jeg bare måtte la det vokse ut om jeg ikke ville klippe av alt.

Før jeg triller tilbake, hører jeg kabinsjefen si at han er kalt ut på standby. Jeg triller matvogna gjennom kabinen, forbi passasjerene hvis øyne lyser av forventning når de ser en vogn full av noe de tror de kan spise eller drikke for å få tiden til å gå. Skuffelsen da jeg triller trallen forbi dem uten å tilby dem noe.