Av Agnar Lirhus
Han satte seg i skogbrynet nede ved stranda. Den grønne kanten lignet en leppe. Trærne var trygge rundt ham. Det blåste nesten ikke. Sjøen var blå og blank, med et brunt skum i vannkanten. Mosen var myk. Noe åpnet øyet over blåfjellene tvers over fjorden, inni den rosa himmelen, en smal pupill. Han visste det: Hvis han klarte å se, ville ingenting se ut som her. Øyet over fjellene lukket seg igjen. Himmelen ble enkel og blå som vann, glatt og snill, men perlemorskyene krøllet seg på en merkelig måte, nesten som en virvel. Én: Han kunne bli. To: Bli usynlig, og forsvinne i en spalte av lys. Han gikk inn i skogen igjen.
Eika var ikke langt unna. Han visste alt om eika, ikke bare den, det var flere trær han kjente godt. Den gamle stubben ved stien til fiskeberget, som var så mutt og stille. Buskaset ved trehuska, som kunne mase sånn i ørene. Og furuene i glennen, selvfølgelig, det hendte de tenkte i ham. Når han gikk over glennen, kunne han plutselig se seg selv der nede, fra den ytterste tuppen av en grein, i gyllen sol, eller subbende rundt i rimfrosten på bakken. Det var ikke et øye, men en tanke. En slags minner, men ikke hans minner: trærnes minner. Helt fra han var bitte liten hadde han hatt det sånn. Det lignet på drømmer. En gang hadde han sett henne, det var mørkt, ikke sommer, og et kaldt lys lyste opp glennen innenfra. Vannmennene vislet rundt henne, de siklet lys, striper og perler av lys, og fikk henne til å gløde. Eller hadde det vært en drøm? Han husket følelsen av å våkne om natta, sprette ut av alkoven og pile over det kalde gulvet, men så var hun ikke på brisken. Hvordan det bruste i ørene. Han hadde ikke visst hvor han skulle gjøre av seg, for drømmene fortsatte, samme om han hadde øynene åpne eller lukket. Alltid når det høljregnet og tordenen dundret løs utenfor. Før hun ble svak og redd. Han var bare en liten gutt. Hva drev hun med ute i tordenværet? Hvor hadde hun vært hen?
Eika sto der den pleide, omkranset av trær som hadde kjempet seg forbi den, på vei oppover, for å ta lyset eika en gang hadde eid. Den var spjæret på midten, en rødbrun kjempeblomst full av hvite muggtråder. Han la hånda på den morkne stammen. Med det samme han kjente barken under neglene, merket han følelsen av å sparke og krafse med beina, svinge etter armene, dingle i løse lufta, langt fra oppe ennå! Skotuppene hadde fått feste i den ru stammen, han sparket løs gammel bark, dro seg opp, løftet opp kroppen, vippet magen over greina, endelig oppe. Han lurte føttene ned i hulrommet i eikestammen, humpet rumpa på plass, og slapp seg ned i mørket. Skjellene raslet i bukselomma da han landet. Var det en mus som pilte gjennom mørket? En frosk? En kjempeedderkopp? Først så han ingenting. Det luktet jord og skog. Støvet glødet rundt føttene, i lyset som skar inn gjennom revnene i stammen. Han var en trollmann, nei, ånden i flasken! Støvet var virvlende prikker av mykt lys. Tenk om det levde et vesen i ham òg? Figurene i eika var fine, men det var ikke derfor han lagde dem, nei, han ville se hva ting kunne bli. Han fingret med skjellene i lomma, tok opp en neve, blåskjell og sneglehus og gylne steiner. Han snudde blåskjellet opp ned og satte det på en glatt stein – da z steinen en meksikaner med hatt. Figurene sto på rad og rekke oppover rillene i stammen, et folk på vandring i et trangt og bratt fjellpass. Skjell med kumønstret kropp og strandnellik til hode, langhalsede steiner, planteetende dinosaurer. Kantete østers var soler som rullet oppover, med stråler som sprikte alle veier. Tusser og troll av rund granitt, slipt gjennom årtusener på strendene, han plukket den overalt, ekte tusser og troll, med tusen år gamle sjeler, det var ikke figurer, det var noe sant. Eika lignet mer på en stein enn et tre. Og mange steiner lignet mer på skjell enn steiner. Og berget som løste seg opp i flak og revner ute i sundet, og videre mot det åpne havet, det var mer jord enn stein. Og han var mer … Hva var han mer enn et menneske? Han hadde tatt opp en stein fra lomma. Den var formet som et egg. Han rullet steinen i håndflaten, så etter hva den var, hvilken vei den burde stå, om den burde ha en strandnellik eller kanskje en skjellhatt på hodet. Steinen var varm og myk i hånda, myk, men ikke bløt. Det var forskjell: Myk som en pute, bløt som lunkent vann. Han kunne være både varm og bløt, den lille gutten han var, men han kunne også være hard, i strengene bak knærne for eksempel. Og noe på ham var kaldt når lufta var kald: håret. Neglene hans kunne være kjølige, men glatte på samme måte som en myk stein. Magen var varm som en stein i sola, men den var ikke bare myk, den var bløt òg, bløt som en manet. Sånn var han fortsatt: Han kunne være litt seg, litt Sofia, og mye noe innimellom. Han kunne stryke gjennom skogen, sånn som dem, med skogen inni seg.
Det begynte å bli mørkt, men over tretoppene var himmelen nesten morgenblå: klar og lysende. Han ville ikke til hytta. Han kavet seg frem til et steingjerde, de var overalt, løp på kryss og tvers gjennom hele skogen. Et rådyr spratt over steingjerdet, tittet kort på ham, før det pilte inn i skyggene igjen. Det krafset og gnagde rundt ham, sorte spiraler i lyngen. En ugle ulte, eller en skogsdue – Sofia mente at han forvekslet de to. Han fulgte steingjerdet til jordbærjordet. Vannkanonene lignet skrinne skjeletter i solnedgangen. Men hva slags dyr? Tre bein, lang rygg og et lite dumt hode … Noe pep bak ham. Han snudde seg mot veien. En buss gled inn på holdeplassen vis-a-vis gårdsveien til Eilertsen, bare noen hundre meter unna.Ingen gikk på eller av. Bussen ble stående og rumle og riste, eksosen luktet helt vilt. Lysene brant i øynene. Kunne han velge om han skulle bli eller dra? Hvorfor hadde Jon sagt at skogen var pill råtten? Han måtte stole på Sofia. Hun hadde lovt å passe på ham. Det var trær overalt, busker, mose, lyng, blomster. Man driver ikke skog sånn, hadde Jon sagt, men det var bare en bortforklaring. Jon hadde ikke planer om å drive skogen i det hele tatt, han trengte bare en unnskyldning for å felle den. Det var det samme med gulrotsugeren – den var bare en unnskyldning. Én: Han kunne bli. To: Bli noe annet, et annet sted, det kunne han vel? Bonden og Sofia klarte kanskje å stå imot i denne omgang, i det minste Sofia, hun hadde lovt at hun skulle passe på ham, hun hadde lovt det. Men kom Jon til å gi seg? Nei, Jon var ikke en som ga seg. Hvis Jon først hadde fått noe for seg, da ga han seg aldri, det er både en gave og en svøpe, hadde bonden sagt en gang. En tanke pilte gjennom ham, en både lysende og skummel tanke, den gjorde vondt i kroppen, men på en god og dirrende måte. Skulle han sette seg på bussen? Han tenkte det igjen: Skal jeg sette meg på bussen? Han kunne kjøre forbi hvite hus, hvite trær, alt det glatte hvite, men han trengte ikke være redd. Det var ikke sånn at han måtte være redd. Den siste mohikaner hjelper deg, hadde Den siste mohikaner sagt. Du kan alltid komme til Den siste mohikaner. Bussen lyste. Han satt på huk bak steingjerdet, dirret og skalv og lyste på en måte utenfor seg selv, inni skinnet fra bussen. Skulle han gjøre det? Ja. Uten noe mer om og men, reiste han seg og travet i vei mot bussen. I samme øyeblikk svingte den ut på veien og kjørte sin vei.
Utkommer 29. juli!
Nå hogger de er et gårdsdrama fortalt fra et særegent perspektiv, som synes som det når som helst kan bryte sammen. Gjennom et oppfinnsomt og poetisk språk kommer den spesielle samhørigheten mellom Knut og skogen som omgir ham, til uttrykk. Agnar Lirhus har med denne romanen skapt et annerledes og fascinerende litterært univers, der naturen kanskje i større grad enn menneskene er beretningens midtpunkt.