Etter morens død reiser Norma for å besøke faren sin, Torsten, på en liten, svensk øy. Men det blir fort klart at ikke alt er slik hun har trodd. En mystisk atmosfære ligger over hele hennes besøk på øya. 

Saken med den tapte tidens innfall

Av Rune Christiansen

Etter måltidet som Torsten pisket sammen av egg og urter fra hagen, fulgte en samtale, eller enetale, hvor faren trakk noen ikke helt begripelige linjer fra en av Becketts monologer til Strindbergs fortelling Taklags öl. Norma latet som om hun lyttet mens hun gikk i gang med å rydde av bordet.

Kjøkkenet var upraktisk og fylt med alskens gjenstander. Bøker og gulnede tidsskrifter var stablet på gulvet inne ved benken, en upolert sabel lå og skinte i vinduskarmen, og gamle trykk og plansjer var skjøvet lempelig til side på det slitte respatexbordet. Et krakelert oljemaleri, et lite skogsinteriør, var plassert bak brødristeren, og i tvilsom balanse oppe på kjøleskapet lå det et sett med golfkøller og to par boksehansker.

Torsten reiste seg, han også. Han pekte på en fugl, den satt og renset fjærene på et lite fremspring i muren som ga ly for de skjeve frukttrærne. Se, nå flyr den av gårde, sa han. Men fuglen fløy ikke av gårde. Den bykset ned i gresset og begynte iherdig å nappe i noe som så ut som en stålorm.

Torsten snudde seg mot Norma. Jeg beklager at alt har blitt så hakkete mellom oss, sa han. Hun måtte tilgi ham alle påfunnene, for det heftet en  nervøsitet ved alt sammen. Norma viftet ham av. Det var da ikke noe problem. Hun la merke til at gifteringen hans var helt uten glans. At han fortsatt bar den, for-undret henne. Og den gamle Casio-klokken med det ripete, matte glasset. Som barn pleide hun å be ham lese det som sto på den, de mystiske ordene: Alarm Chrono, Electro Luminescence, Illuminator. Og hver gang måtte hun vite hva det betød, alt sammen, dette funksjonelle språket som var så direkte tilsluttet lys og farger og tid. Nå satt han der, faren, med ringen og klokken, og ingenting var helt begripelig. Så fint det ville ha vært å spørre ham nok en gang om hva det betød. Men det ville bare være på lek. Torsten så på henne som om han oppfattet hva hun tenkte på, hva hun husket, hva hun erkjente. Han mumlet noe om at det å snakke, selv om for lengst tilbakelagte hendelser, først og sist minnet om å stige inn i mørket – ikke mørket som abstraksjon eller som et eller annet uransakelig fenomen, han tenkte snarere på et mørkt hus, man visste hvor alt hadde sin plass, likevel famlet man seg frem. Norma la hånden på kinnet hans. Den ru skjeggveksten stakk mot huden. Hun tenkte, ikke uten ømhet, at beklagelsene hans var en slags forstyrrelse av hans personlighet, noe han sannsynligvis ønsket at hun snart ville glemme.

Saken med den tapte tidens innfall er ute 6. august 2021. ​

Rune Christiansen (f. 1963) ble en sentral og innflytelsesrik litterat allerede med debuten Hvor toget forlater havet i 1986. Han har utgitt elleve diktsamlinger samtidig som han har utviklet et stadig mer markant og bemerkelsesverdig prosaforfatterskap.

Christiansen er blitt tildelt en rekke priser, bl.a. Dobloug-prisen, Brageprisen og Gyldendalprisen. Han har gjendiktet poeter som Frank Kuppner, Alain Bosquet og Edmond Jabés, og er redaktør for Forlaget Oktobers gjendiktningsserie for samtidspoesi.

I 2019 mottok Christiansen den prestisjefylte franske utmerkelsen Chevalier de l’Ordre des Arts et des Lettres.

Les også