Tornedalen, 1920

Eino Vanhakoski hadde døyd mye motgang i livet. Og den han hadde å takke for det, var den forbannede broren. Hvis det hadde vært rettferdighet i verden, ville Wilhelm for lengst ha vært rammet av Guds vrede i form av sykdom eller tap av eiendom. Men noe slikt budskap hadde aldri kommet ham for øre. Broren var visst både frisk og sunn, ifølge folk som hadde besøkt barndomshjemmet. Wilhelm hadde brutt nytt land og skaffet seg flere kyr og en hest og hadde bijobb for veilaget med bokføringen. Sist brødrene møttes, var i morens begravelse, men ikke engang I sorgens stund hadde Eino rakt ut hånden. Det falske svinet av en bror hadde kjøpt seg ny, svart dress, og velfødd og drøy om livet hadde han blitt. Helst hadde Eino villet banke opp broren, men Wilhelm var feig og holdt sønnene tett rundt seg som brede, snauklipte underbefal.

Helt siden han forlot hjemmet, hadde Eino forsøkt å glemme Wilhelms navn, men det satt som spikret i hjernen. Iblant drømte han at Wilhelm hadde begynt å hoste opp blod fra lungene, eller at kyrne hans fikk jurbetennelse og måtte nødslaktes. Eino kunne ligge om kveldene i uttrekkssengen og tenke på slikt, etter enda en dag med sult og verkende muskler etter umenneskelig slit. I yngre år fabulerte Eino om å snike seg tilbake til foreldrehjemmet i ly av høstmørket og tenne på bygningene. Og så stå gjemt i skogbrynet og se hvordan gårdsfolket forsøkte å redde de skrikende dyrene ut av fjøset. Men noe sa ham at det ikke ville hjelpe. Wilhelm ville bare få igjen på forsikringen og bygge seg et enda større hus. Han var sånn. Alt som skjedde med ham, selv ulykker, endte bare med at han kom ut med gevinst. Noen mennesker er skapt sånn. De flyter oppå hele livet, mens andre synker bare dypere og dypere i hengemyra.

Det var bare én gang at solskinnet hadde helt honning over livets sti, og det var da han møtte Saara. Egentlig var det ubegripelig hvordan det i det hele tatt hadde gått til. Wilhelm hadde nemlig også siklet etter den vakre piken, selv kjærligheten hadde han villet snyte Eino for. Og han hadde vært nær ved å lykkes også. Begge brødrene hadde lagt merke til jenta med den tykke, blonde fletten som sang så vakkert fra salmeboka. Hun hadde alvorlige, blekblå øyne og en liten, lubben hake, som med årene skulle bli bred og bestemt. Alltid satt hun mellom de bistre foreldrene, som om hun var den dyrebareste i barneflokken. Wilhelm nærmet seg henne med alvorsstemte kommentarer om ting presten nettopp hadde preket over. Saara sto taus foran den gammelkloke unggutten og hørte på det svulstige pratet hans, Wilhelm forsøkte å etterligne predikantenes billedspråk for å imponere. Eino fulgte nervøst den høyttravende bablingen til storebroren. Og da Saara gikk lei, var han straks borte hos henne. På et blunk fikk han henne til å le. Det samme skjedde med de morske foreldrene. At Eino var en fattiglapp, kunne han aldri legge skjul på, men hjertet hans var varmere enn Wilhelms. Og for første gang i livet hadde han greid å vinne over storebroren, ta ifra ham noe dyrebart.