Stortingets kveldsmøte den 6. desember 1948

Av Jon Michelet

Stortingets kveldsmøte den 6. desember drar seg mot slutten med avstemning. Den skal være skriftlig, etter forslag fra Løvlien. Bob er forbanna fordi han mener den skriftlige avstemningen trekker møtet i langdrag. Halvor mener det er helt riktig med skriftlig votering, om ikke annet så for at hvert navn på svinepelsene blant flertallet skal komme klart og tydelig til syne i historiebøkene. 

Om dette sitter de og småkrangler da en mann brått reiser seg og roper ut: «Nok taler, løfter og medaljer. Vi krever vår rett. Utbetal våre hyrer!» Mannen er Vetlesen, og kampropet hans er signalet om at løpesedlene skal kastes ut over salen. Selv får ikke Vetlesen kastet sin seddelbunke. For en politimann i uniform har kommet seg innpå ham bakfra og lagt armen om halsen hans.
Fra andre menn hives løpesedler så det ser ut som det reineste snøvær i salen. President Natvig Pedersen klubber som en gal og roper en ordre til politiet om at galleriet skal ryddes. Politifolk som har stått på vakt, strømmer til og rydder galleriet effektivt og uten å møte motstand. «Jeg må snart ha verdensrekord i å bli utvist,» sier Halvor. «Utvist fra Sjømannsskolen, svartelista i handelsflåten, landsforvist fra Irland og utvist fra Stortinget. Stikk den!»

Ute på Løvebakken får Halvor øye på en mann som sitter i rullestol, med en solid pelsfrakk på seg.
Halvor introduserer Bob Grettland for Johan Granli, førstestyrmannen som havnet aleine på en redningsflåte etter at Wilhelmsens Tomar ble torpedert ved Island, og som forfrøs begge beina sånn at de måtte amputeres. Granli har vært i Stortinget for å dekke Nortraship- saken for avisa Lofotposten i Svolvær, som han arbeider som frilanser for.
«Hva kommer du til å skrive?» spør Halvor.
«Det blir ikke pent,» svarer Granli. «Makan til maktspråk som Ingvald Haugens skal man lete lenge etter i norsk politikk.»
«Blir du ordfører i Røyken, tror du?»
«Jeg ligger ikke så verst an.»
«Får Arbeiderpartiet ordføreren i Røyken?» sier Bob.
«Jeg håper ikke det, for jeg representerer Høire.»
«Jøss, en broder i ånden,» sier Bob. «Vi høyrefolk kan takke Claudia Olsen og utbryterne våre for at vi kom fra denne seansen i Stortinget med en viss anstendighet i behold.»
«Men krigsseilerne ble dratt ned i søla av flertallet,» sier Halvor. «Hva vil det stå om oss i historiebøkene? Vil vi bli betraktet som æreløse hunder?»
«Nei,» svarer Granli. «Vi vil bli betraktet som de der.»
Han peker på noen store julestjerner som blir halt opp og tent på Egertorget. «Man kan håpe på det,» sier Bob. «Stjerne må jeg ikke bli, men jeg vil bli omtalt med respekt.»
«Det vil du,» sier Granli.
«Og julepynten kommer opp allerede sjette desember,» sier Halvor. «Det blir jaggu tidligere fra år til år.»
«Er det ikke bare fint å få litt ekstra lys inn i den mørke adventstid?» sier Granli. «Det får bli mitt siste ord. Jeg skulle gjerne tatt en øl med dere, men jeg må opp på kontoret og få ferdig referatet mitt.»
«Lykke til,» sier Halvor.
«En øl hadde smakt,» sier Bob. «Selv om vi ikke har noen seier å feire.» «Det får bli én pils på Originalen, og så tar vi første toget hjem.»

Fra mynttelefonen på Originalen ringer Halvor til Old Doc og ber ham hente Muriel til telefonen, og holder en lovtale om den kvinnelige politikeren Claudia Olsen for henne. Når han først har fått ånden over seg, ringer han også hjem til mor og hyller Claudia.
Faren hans må ha snappet opp noe av samtalen, for han griper luren og spør om Halvor er blitt steika gæren og tilhenger av Høire.
«Nei,» svarer Halvor. «Men Claudia Olsen i konfrontasjon med beistet Ingvald Haugen har fått meg til å ville bryte med Arbeiderpartiet.»
«Det var på tide.»
«Med den jævla talen til Gerhardsen på Kråkerøy ble begeret fylt til randen, og nå kom dråpen som gjør at det renner over. Så jeg har bestemt meg for å gå mot den rådende strømmen og melde meg inn i partiet ditt.»
«Velkommen skal du være. Skandalen med Nortraship-fondet burde gitt NKP tusenvis av nye medlemmer. Jeg får være glad for den ene vi får, og at han er min sønn.»

En av krigsseilerne som var til stede på stortingsgalleriet, heter Erling Gabrielsen. Han er skipselektriker og en ivrig avisskribent. I Norges Handels- og Sjøfartstidende for 11. desember prøver han å gi en nøktern oppsummering av en vanlig sjømanns synspunkter på stortingsdebatten:
«For dem som seilte ute under krigen og hørte på alle løfter og fagre ord som ble tildelt den tapre sjømannsstand, var det en sann lidelse og grusom skuffelse å sitte i Norges Storting og høre på debatten om Nortraships hemmelige fond.
Det er ufattelig at mennesker som representerer et land som i fem krigsår var fullstendig avhengig av sjøfolk og skipsfart, og som takket være de samme sjøfolk og den samme skipsfart klarte å komme såpass snart på fote etter okkupasjonen, kunne prestere å svikte sjømannsstanden så totalt. Det ble for meg helt klart at det var ikke sjøfolks interesser, og heller ikke det norske folks interesser, som ble varetatt i Stortinget. Det var helt og fullt et politisk spørsmål og personlig prestisje. Det må bli helt klart at den aksjon som sjøfolk har satt i gang, ikke først og fremst gjelder pengene. Det er heller ikke en politisk aksjon, og det er aldeles ikke fra sjøfolkenes side ment som en kommunistisk aksjon. Det er en skrikende urettferdighet å sette politisk stempel på de mange sjøfolk som ikke forlanger annet enn renslighet og rettferdighet i en livsviktig sak. Saken skal opp i retten, for vårt land og for vårt folks skyld håper jeg at retten kommer til et annet resultat. Slik det er nå er det alvorlig og trist.»

Livet går sin særegne gang for dem som ikke bruker prevensjon. På nyåret 1949 blir det klart at Muriel og Halvor venter barn igjen. En gutt blir født én dag etter Halvors bursdag, den 19. august. Om navnet har de ingen diskusjon. Gutten skal hete Peter. Bob var gudfar for Ann. Da er det naturlig at Petter’n fra Moss blir gudfar for Peter, selv om Halvor og Petter’n stadig er flyende uenige om den kommende rettssaken om Nortraships fond. Men på ett punkt er Petter’n på Halvors parti. Han synes det er skammelig og uforståelig at det skal ta årevis å få saken opp for byretten.