4. juli 2018

 

Mellom dem forteller Richard Ford foreldrenes historie. Han skriver ømt og åpenhjertig om det han vet – og tror han vet – om drømmene, gledene og sorgene de to delte, og kjærligheten til hverandre og til ham.

Oktoberjournal har valgt ut fem korte utdrag fra boken.

 

*1

Et sted dypt nede i barndommen kommer far hjem en fredag kveld etter å ha vært lenge ute på veien. Han er handelsreisende. Det er 1951 eller 1952. Med seg har han en klumpete, hvit pakke av slaktepapir full av kokte reker eller tamaler eller østers fra Louisiana. Det damper av de varme rekene og tamalene da han pakker dem ut av det glatte papiret. Alle lys er slått på i det lille huset i Congress Street i Jackson. Faren min, Parker Ford, er en stor mann – bløt i kroppen, tilsynelatende tung, og han smiler bredt, som om han har en festlig vits på tungen. Han er glad for å være hjemme igjen. Han snøfter av tilfredshet. De blå øynene hans skinner. Mor står ved siden av ham, lettet over at han er tilbake. Hun er oppstemt, lykkelig. Han sprer pakkene ut på kjøkkenbordet av metall for at vi skal se før vi spiser. Mer frydefullt kan livet ikke være. Far er hjemme igjen.

 

 

*2

Da hun møtte ham, var hun sytten år. Han var antagelig fireogtyve – en «frukt og grønt-mann» i Clarence Saunders-kolonialen i Hot Springs, hvor hun bodde sammen med foreldrene sine. Det var en liten butikkkjede, borte nå. Jeg har et fotografi: Far står i butikken sammen med de ansatte – trebinger bugnende av løk, poteter, gulrøtter, epler. Butikken virker gammeldags. Han er iført sitt hvite forkle og ser rett inn i kameraet med et lite smil om munnen. Det mørke håret er pent gredd. Han er kjekk på en alminnelig måte, tilsynelatende kompetent, våken, en ung mann på vei til noe enda bedre – en karriere, ikke bare en jobb. Det er 1920-tallet. Han har flyttet til byen fra landsbygda, utstyrt med bygdedyder. Var han nervøs på dette fotografiet? Opprømt? Fryktet han at han kanskje ville feile? Hvorfor, kan man spørre seg, hadde han forlatt den lille hjembyen Atkins, verdens sylteagurkhovedstad? Alt dette er ukjent for meg. Broren hans, Elmo – som ble kalt «Pat» på grunn av de irske røttene – bodde i Little Rock, men gikk tidlig inn i marinen. Søsteren hans var hjemme med en raskt voksende ungeflokk. Da dette bildet ble tatt, hadde han antagelig allerede truffet moren min og forelsket seg. Datoer er ikke klarere enn årsaker.

 

 

*3

Jeg synes det er fascinerende å tenke på veiene livet deres kunne ha tatt, veier som ville ha utelukket meg: skilsmisse, enda tidligere død, et kjøligere forhold. Men også tettere nærhet, intimitet, et liv sammen som bryter med normen. At de hadde det i seg, er hevet over tvil. De ønsket meg, men de trengte meg ikke. Sammen – men kanskje bare sammen – utgjorde de et hele.

 

 

*4

Jeg har alltid sagt, og mener det fremdeles, at barndommen min var lykkelig. Men det er ikke helt det samme som å si at livet var normalt. De var ikke i normal alder for å få sitt første barn. Ikke engang i egne øyne var de det. Det var, uuttalt, en følelse av at de burde ha vært yngre, eller at jeg burde ha vært født femten år tidligere, da de var unge. Jeg vokste opp med en fornemmelse av at jeg burde ha vært eldre, eller var eldre. Det hadde allerede skjedd så mye betydningsfullt liv før meg – et liv jeg visste lite om, og som de vegret seg for å snakke om ettersom det ikke innbefattet meg. Jeg kan ikke erindre at noen av dem noensinne sa til meg: «Husker du det, Richard?» Eller: «Richard, en gang var faren din og jeg …» Det de snakket om og det som hang i luften, var bare nåtiden, avbrutt av de mange timene mellom mandag og fredag. Disse fraværene gjorde nærheten de følte til hverandre enda sterkere, for sammen var det de alltid hadde vært, og det eneste. Jeg var der livet tok en annen kurs, og det fornemmet jeg alltid. For at alt dette skal bli et lykkelig liv, er kjærlighet absolutt påkrevd, og en villighet – fra min side – til å fylle inn noe og skyve annet til side.

 

 

*5

Mors navn var Edna Akin, og hun ble født i 1910, langt oppe i det nordvestre hjørnet av Arkansas, i Benton County, i en småby jeg ikke er sikker på hvor ligger og aldri har besøkt. I nærheten av Decatur eller Centerton. En småby som kanskje ikke finnes lenger. Eller ikke en småby i det hele tatt, men et veikryss i ødemarken. Det er ikke langt til Oklahoma-grensen der, og i 1910 var dette nærmest som frontier-land å betrakte. Bare ti år tidligere hadde banditter og fredløse flakket om i dette landskapet. Bat Masterson var fortsatt i live den gangen, og hadde nylig reist fra Galena.

Jeg nevner ikke dette fordi det kaster et romantisk skjær over min mors liv, eller gjør det unikt på noen måte, men fordi det føles som så lenge siden nå, som et fjernt og ukjennelig sted, og fordi det er moren min, som jeg kjente svært godt, som knytter meg til dette fremmede, dette andre som jeg ikke vet noe særlig om og aldri har kjent. Dette er én side ved livet vårt med foreldrene våre vi ofte overser, og som derved undervurderes. Foreldrene våre knytter oss tett, innelukket som vi er i vårt eget liv, til noe vi ikke er, og smir en forent adskilthet og et nyttig mysterium, slik at når vi er sammen med dem, er vi også alene.

Det å betrakte min mors liv er for meg en kjærlighetshandling. Og min ufullstendige kjennskap til livet hennes bør ikke sees som ufullstendig kjærlighet. Jeg elsket moren min slik et lykkelig barn gjør, ureflektert og uten tvil. Og da jeg ble voksen, og vi var voksne sammen, satte vi stor pris på hverandre. Vi kunne alltid si «Jeg er glad i deg» for å avklare våre kompliserte mellomværender uten å stoppe opp. Det står for meg som godt og riktig nå, og gjorde det også den gang.

Jeg har allerede fortalt at mor og far ikke var et par som historien hadde mye å tilby. Dette kan skyldes at de ikke var rike eller at de begge var fra landsbygda og ikke hadde fått rare skolegangen, eller at det var mye de ikke kjente til. For moren min var historie bare småting, forglemmelige levninger – noen av dem onde. Ingenting i fortiden hennes var heroisk eller oppbyggende. Den store depresjonen – tøffe tider overalt – hadde noe med det å gjøre. I tredveårene, etter at de hadde giftet seg, levde de bare for hverandre og for dagen. De drakk litt, bodde på veien på grunn av fars selgerjobb. De hadde det godt og følte at de hadde lite å se tilbake på, og gjorde det heller ikke.

 

Categories: Utdrag