Vimpelen vaier på Neshov - Gratulerer, Anne!

Av Anne B. Ragde

Fra vedskjulet hentet hun en hvit plaststol, inne fra huset hadde hun tatt med et pledd også, i et underlig sikksakkmønster, men det var fint, og det så varmt ut. Han holdt posen mens hun ordnet med stol og pledd, deretter gikk de sammen bort til flaggstangen. Så dumt med det nederst, men nå var det for sent.
Torunn trakk forsiktig ut vimpelen og holdt den sammenfoldet i hånden mens hun hektet den på flaggsnoren, da skjønte hun altså at den ikke måtte berøre bakken, han kjente smaken av eggedosis i munnen mens hun sakte heiste vimpelen opp i toppen. Det hadde så vidt begynt å mørkne, men fargene flommet utover dem der vimpelen steg og steg, og en liten vind løftet stoffet og liksom hilste den velkommen.
– De bretterutene var ikke så pene, sa hun.
– De er borte i morgen, de, sa han.
– Og tenk at du kan se den fra gamlehjemmet.
– Ja.
– Du kan vise den til de andre i morgen.
– Nei. De har ikke noe med det.
– Men da sitter du og koser deg her ute mens jeg rydder inne, så kjører jeg deg tilbake og får åpnet de Soloflaskene. Anna kan bli med.
Hun kalte det tilbake, og ikke hjem, hun skjønte det visst ikke, at for ham var det gode rommet hjemme. 

Pleddet luktet nytt av ull, nesten litt som hunden, han dyttet henne inn ved siden av plaststolen så hun ikke skulle røyte på det, den hunden røytet konstant, syntes han. Pleddet var godt å trekke rundt seg utenpå jakken, han måtte ikke bli forkjølet, da ble de helt ville på gamlehjemmet. Influensa slapp han jo nå, etter vaksinen, men til og med en kraftig forkjølelse kan ta knekken på et gammelt menneske, hadde han hørt Petra si. Var noen en sjelden gang forkjølet, måtte vedkommende holde seg i ro på rommet til det verste var over. Sånn sett var det ikke så ille for ham, som stortrivdes på rommet, men det var så rart med det, han gikk stadig oftere ut og spiste med de andre, det hadde han ikke tenkt over før nå, han nikket for seg selv, ja, det gjorde han faktisk, han gikk oftere ut til de andre. Kanskje fordi han fikk lov til å låse døra si.
For han gjorde det selv om han bare skulle ut og spise med de andre, låste den godt og ristet i håndtaket etterpå. Ikke det at han trodde noen ville stjele, for hva skulle de stjele, men flere var ganske forvirret og visste ikke hvilket rom de gikk inn på, han kunne risikere at noen la seg på senga hans og sovnet og siklet ned i hodeputen, eller brukte toalettet hans som han var så glad i og som alltid var rent og pent og så hvitt og nytt at det knapt var til å fatte. Torunn hadde også fått seg do nede nå, det var fint, men litt trangt der inne, og det virket som om hun tok det toalettet som en selvfølge.
Han tok ikke sitt som en selvfølge, ikke et eneste sekund.

Vinden hadde lagt seg. Vimpelen foldet seg rundt stangen akkurat slik pleddet foldet seg rundt hans egne skuldre. Det skulle bli fabelaktig å tenke på når han la seg i kveld, at i natt vaiet en splitter ny vimpel over Neshov, og den var det han og ingen andre som hadde betalt for. Egentlig passet det godt med eggedosis i dag, Torunn visste hva hun drev med, og hun hadde angret på det hun sa om at hun ikke hadde noen. Nå husket han plutselig ordene i resten av første vers også, og hvisket dem for hunden: – Der stiger en sang over landet, seirende i sitt språk, skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk…