Vivian Gornicks New York
Klikk på de lilla prikkene på bildet for å lese. Tekstene er hentet fra Vivian Gornicks "Den odde kvinnen og byen" og er oversatt av Johanne Fronth-Nygren.
West Twenty-Third Street
Klokka ti på morgenen går to gamle damer foran meg i West Twenty-Third Street, den ene i rosa nylongenser, den andre i blå.
«Har du hørt det?» sier dama i rosa.
«Paven ba kapitalismen om å være snill mot verdens fattige.» Dama i blått svarer:«Hva sa kapitalismen? » Idet vi krysser Seventh Avenue,
trekker dama i rosa på skuldrene.
«Så langt har den vært taus.»
Regency Hotel, Park Avenue
Klokka tre på ettermiddagen står et fornemt par under baldakinen til fjonge Regency Hotel i Park Avenue. Mannen har stålgrått hår og jevne trekk, og er kledd i en dyr frakk. Kvinnen er alkoholikertynn, har lyst, ondulert hår og er kledd i mink. Hun ser opp på ham idet jeg passerer, og ansiktet hennes lyser opp. «Det har vært en vidunderlig ettermiddag», sier hun. Mannen omfavner henne varmt og nikker, mens han ser henne inn i øynene. Scenen vekker min egen takknemlighet: Så deilig å se folk fra de bemidlede klasser opptre med sånn enkel menneskelighet!
Broadway
Øverst på Broadway henvender en tigger seg til en middelaldrende dame. «Jeg drikker ikke, jeg ruser meg ikke, jeg trenger bare –», begynner han. Til hans store forbløffelse brøler kvinnen ham rett opp i ansiktet: «Jeg har nettopp blitt frastjålet lommeboka!» Tiggeren snur seg nordover og roper til en kollega lenger oppe i kvartalet: «Hei, Bobby, la henne være i fred, hun har nettopp blitt rana.»
Fourteenth Street
Jeg vokste opp og flyttet downtown, men ganske riktig ble ingenting som forventet. Jeg gikk på universitetet, men utdannelsen skaffet meg ikke et kontor midtown. Jeg giftet meg med en kunstner, men vi bodde i Lower East Side. Jeg begynte å skrive, men ingen over Fourteenth Street leste meg. For meg åpnet ikke dørene til den gylne kretsen seg. Den glitrende planen forble et sted i det fjerne.
Midtown
Leonard og jeg drikker kaffe på en restaurant i midtown.
«Nå», begynner jeg. «Hvordan er livet for tiden?»
«Som et kyllingbein jeg har satt i halsen», sier han.
«Jeg klarer ikke å svelge det, og jeg klarer ikke å hoste det opp. Akkurat nå prøver jeg bare å ikke bli kvalt av det.»
Vivian Gornick (Oversatt av Johanne Fronth-Nygren)
Den odde kvinnen og byen
Vivian og Leonard har vært venner i mer enn tjue år. New York er byen deres, og én gang i uka møtes de til en spasertur, en middag, et kinobesøk, enten i hans nabolag eller i hennes. Han er homofil med et sofistikert forhold til sin egen ulykkelighet, hun er odd og intenst selvstendig, og det de snakker om, er det ulevde livet. Sammen diskuterer og dissekerer de hverdagene, valgene, vennskapene og båndene – de brutte og de bestandige.
Fylt av disse samtalene går Vivian ut i byen og møter menneskene som strømmer igjennom den. Her, i New Yorks myldrende gater og avenyer, er Vivians mor, tidligere elskere og ektemenn; her er venner og bekjentskaper; her er naboer, gamle og nye. Og, fremfor alt, her er alle de fremmede som blir synlige for hverandre i tilfeldige og flyktige glimt, på gatehjørner og i overfylte busser. Vivian ser seg selv i Leonard; blant byens beboere finner hun mening i det hun ser.
Vivian Gornick har levd et langt liv alene. I Den odde kvinnen og byen skriver hun vittig og bevegende om denne tilværelsens muligheter og begrensninger, om varige vennskap og om fellesskap i svermen av storbyboere.