Å være født på dette kontinentet er både en velsignelse og en forbannelse. Det er mitt hjemsted, på alle slags godt og vondt. Jeg har aldri klart å fortrenge den mørke siden av dette kontinentet, ikke bare det absolutt anti-siviliserte ved de totalitære ideologiene som herjet det århundret jeg ble født, men også evnen og viljen til brutalitet fra demokratiske, liksom-siviliserte land, fra kolonitiden til dagens asylpolitikk. Det er et kontinent som kan snakke varmt om egen «sivilisasjon» samtidig som det kan gå hardt inn for å vise at noe slikt egentlig ikke finnes.

Jeg tror det også har noe å gjøre med bakgrunnen min. Som noen skrev om meg, som en tilsiktet problembeskrivelse, kommer jeg fra «blodrøde» Grenland. Selv om jeg er et par generasjoner fra skikkelig arbeiderklasse, ligger den gamle klassekampen i årene mine. Da blir det også helt umulig å ha illusjoner om historien til det kontinentet vi lever i.

Spesielt de siste årene har vi sett noe av den gamle brutaliteten finne nye former, både i land som har beveget seg i autoritær retning, og i den brutaliteten demokratiske land har utviklet overfor mennesker på flukt, ikke minst den dype kynismen europeiske land utviser på Middelhavet. Den kontinuerlige, årelange humanitære katastrofen sør i Europa er langt på vei skapt av europeisk politikk. Den er skapt av europeiske velgere, som i en periode satte en høyreradikaler som Matteo Salvini til å utforme Italias politikk overfor noen av de mest sårbare menneskene som finnes, og strengt tatt av europeiske velgere i de fleste europeiske land. Da @closedports ble en stolt hashtag for noen europeere, ble et bunnpunkt nådd.

I denne situasjonen trengte jeg på et vis å forhandle litt med meg selv om livet på dette kontinentet, både å kjempe litt med de fascistiske demonene som stadig stikker det stygge hodet fram, og å huske hva man har å sette opp mot dem for å holde det hele ut: Det private livet, selvsagt, men også poesien, som er et sted å puste langsomt – og europeiske skikkelser som kjempet lavmælt, gjennom dikt, for en eller annen form for humanisme, kanskje en slags medmenneskelig ydmykhet som er alt annet enn hva fascismen står for. Samtidig er det umulig å skille det private livet eller poesien fra den politiske virkeligheten som omgir oss. Poesien eksisterer selvsagt ikke i en ubesmittet sfære. Derfor trengte jeg på et vis dette forsøket på en anstrengt balanse.