De neste ukene går til å lese, lytte, lese om igjen og forsøke å orientere meg i den forunderlige forestillingsverdenen Vill iris utgjør. Den er tilsynelatende ikke stor, denne verdenen: En hage, et hus, en deprimert gartner og hennes hagedyrkende ektefelle. Vi følger livet i hagen gjennom et snaut år, fra sen vinter over nølende vår og berusende høysommer til uavvendelig høst. Det kan synes som en snever ramme om et diktverk. Men du trenger ikke lese mer enn en håndfull sider for å innse at perspektivene Glück åpner for i Vill iris, er alt annet enn snevre. Med sine femtifire korte og litt lengre dikt rommer denne gjennomkomponerte samlingen et vell av sammenflettede stemmer og synsvinkler: Verden sees fra bakkeplan, fra skulderhøyde og fra det høyeste høye. For det er ikke ett lyrisk jeg som møter leseren i disse diktene, det er skarer av dem. Og de fleste av dem tilhører hagens vekster: blomster med sjel, med bevissthet, blomster som snakker. Én etter én eller i fellesskap tar de ordet, snøklokkene, valmuen, hagtornen og prestekragene, prydvekster og ugress, planter som kryper langs bakken og planter som klatrer. De henvender seg som oftest til den plagede gartneren, som på sin side, inntrengende og full av bebreidelser, forsøker å få en navnløs guddom i tale, i dikt som henter tittelen sin fra to av de katolske tidebønnene, ottesang og aftensang. Og hvis du synes dette høres corny ut, vent til du møter Skaperen selv, som også får taletid i rundt en tredjedel av diktene, og i en stemme som er vekselvis utålmodig, skuffet, streng og øm, forsvarer seg mot sitt mislykte skaperverks mange ankepunkter.

         Kanskje hvisker din indre snusfornuft deg nå i øret at dette umulig kan fungere. La snusfornuften fare, for mirakelet skjer: En forstadshage i Vermont blir åstedet for en filosofisk brytekamp mellom altet og intetheten. I det polyfone korverket Vill iris utgjør, møtes og brytes himmel og jord, fryd og fortvilelse,

Guds øredøvende taushet og brennende (blåbær)busker. Der Averno tar utgangspunkt i myten om Persefone, er myten om Edens hage navet i Vill iris, det er den de sirkler rundt, de mange eksistensielle spørsmålene diktene eksplisitt og implisitt stiller. Hvorfor ble mennesket fordrevet fra paradiset? Hvordan kom lidelsen inn i livet vårt, og hvor kan vi finne lindring? Finnes det noe evig og uforanderlig i en tilværelse underlagt tidens og forfallets ubønnhørlige lov? Er vi ment å lære noe av vår tilmålte tid på jorden, og i så fall, hvem skal være vår læremester? Skal vi vende oss mot himmelen eller mot jorden, mot abstraksjonen eller sansene, mot det evige eller det forgjengelige, mot sorgen eller håpet om nytt liv?

I en tidligere samling, The Triumph of Achilles fra 1985, formulerer Glück spørsmålet som kanskje har hjemsøkt diktene hennes lengst, og svarer seg selv i neste åndedrag, på sitt karakteristisk knappe og illusjonsløse vis:

         Hvorfor elske det du kommer til å miste?

         Det finnes ikke noe annet å elske.

Det kan virke som en ødslig innsikt, men behøver ikke å være det. For kanskje er det nettopp i erkjennelsen av at verden er umistelig, og at vi likevel skal miste den, at kjærligheten – til livet, til jorden, til et annet menneske – kan oppstå, og gi dybde til vårt flyktige liv. Slik åpner diktet «Sang», midtveis i Vill iris: