AV ØYVIND ELLENES
Da Kjell Askildsen i 1953, i en alder av 24 år, utgir sin første bok, novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem, innledes et av de mest betydningsfulle forfatterskapene i den nordiske etterkrigslitteraturen. Debuten blir fulgt av to romaner, Herr Leonard Leonard (1955) og Davids bror (1957), før han vender tilbake til novellesjangeren med samlingen Kulisser i 1966. Her står Kjell Askildsen for alvor fram som den store stilisten han er kjent som, og samtidig som en fornyer av norsk novellekunst. Deretter skriver han ytterligere tre romaner: Omgivelser (1969), Kjære, kjære Oluf (1974) og Hverdag (1976). Til tross for at romaner som Davids bror og Omgivelser må regnes blant høydepunktene i forfatterskapet, er det som novellekunstner at Kjell Askildsen har fått sin enestående posisjon. Fra og med Ingenting for ingenting (1982) hengir han seg utelukkende til novellen, og hver bok som følger er en litterær begivenhet: Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten i 1983, Et stort øde landskap i 1991 og Hundene i Tessaloniki i 1996. Hans siste novellesamling, Vennskapets pris, kom i 2015.
Kjell Askildsen er novellekunstens mester. Mesterskapet ligger i formen. Askildsen hører til blant de forfattere man umiddelbart kan komme til å dra kjensel på etter kun å ha lest en setning eller to. Han har hele sitt forfatterskap vært tro mot den språklige følsomheten og konsentrasjonen som fantes allerede i debutboken. Han er de få, nøye utvalgte og nødvendige ordenes forfatter. Han har tatt den klassiske novelleformen og underlagt den setningens og rytmens bevegelser. Men han er også en forfatter som fra bok til bok har forflyttet seg og utfordret sitt eget uttrykk. Askildsen har gjennom årene utviklet den klare, stilrene prosaen sin i retning av enda større åpenhet og fortetning, en nøktern og registrerende skrivemåte hvor mangelen på beskrivelser og forklaringer sørger for en stadig sterkere intensitet og gåtefullhet i de senere novellene.
Kjell Askildsen er en forfatter man som leser er nødt til å vende tilbake til igjen og igjen. Det har med novellenes beskaffenhet å gjøre, de består av lag på lag av små detaljer og forskyvninger som det til tross for det korte formatet og den enkle, ofte nærmest tilforlatelige skrivemåten er umulig å overskue ved første gangs lesning. Personlig kan jeg ikke komme på noe norsk forfatterskap hvor en ørliten vending, en gest eller replikk, kan gi så store og avgjørende utslag som tilfellet er i Kjell Askildsens prosa. Men når man tar seg i å komme tilbake til Kjell Askildsens noveller gang etter gang, har det med mer enn den utsøkte skrivemåten å gjøre. «Formen er alt,» sier Askildsen til Alf van der Hagen i samtaleboken Kjell Askildsen. Et liv (2014): «Formen er alt. Men ikke nok.» Det Kjell Askildsens lesere vet, er at novellene hans bærer på helt egne innsikter. I menneskesinnet, i livet. Han skriver om mennesker slik de er. Med uavviselig kraft. Uten å forklare, forsvare, forskjønne eller utlevere. Selv møtte jeg Askildsens tekster for første gang som 16-åring. Siden har jeg lest ham. For meg ble tekstene hans veien inn i litteraturen, til den litteraturen som betyr noe. Jeg vet at jeg langt fra er den eneste som kjenner meg igjen når Askildsen forteller Alf van der Hagen om sitt første møte med stor litteratur: «Dostojevskij var sterke saker, jeg ble syk da jeg leste ham første gang. Da var jeg vel seksten år, og det var Raskolnikov. Forbrytelse og straff, som den heter nå. Herregud, jeg leste hele natten, så spennende var det, helt til morgenen, bare leste og leste og sov lite. Jeg må ha fått feber av selve lesningen, for jeg fikk lov til å være hjemme fra skolen noen dager.
Tenk å kunne gi andre feber med det man skriver, tenkte jeg, det måtte da være storartet. Jeg var kanskje ikke i stand til å bedømme hvor godt det var, men som følsom guttunge skjønner du fort hva som er sant og ikke sant i litteraturen. Den kan virke fremmedartet, men det er noe med skrivemåten som alltid vil slå ned i deg hvis det er sant (…) For meg ble Dostojevskij sant, sammenlignet med det jeg tidligere hadde lest, guttebøker med spenning fra ville vesten, for det visste jeg jo at ikke var sant. Som guttunge var jeg besatt av spenningen i disse guttebøkene, men denne nye, voksne litteraturen gikk inn på meg på en helt annen måte, hvis den først betok meg. Den sa noe sant om hvordan menneskene er, eller kunne være. Det var en fortelling man kunne stole på.» For min egen del er det bare å bytte ut Dostojevskijs navn med Askildsens, og så er mitt første møte med bøkene hans beskrevet. Kjell Askildsens fortellinger er til å stole på. Og til å få feber av.
Øyvind Ellenes er redaktør i Forlaget Oktober og har vært redaktør for blant annet «Et deilig sted» – utvalgte noveller av inviterte lesere, i forbindelse med Kjell Askildsens 90-årsdag. 30. september 2019 fyller Kjell Askildsen 90 år.