På Regal Theater

Applausen var raskt over. Og stillheten – endelig.
Det var Maud Marthas oppfatning der hun, seksten år og svært rakrygget, manøvrerte seg gjennom den tette menneskemassen på vei ut av vestibylen i Regal Theater på hjørnet av Forty-seventh Street og South Parkway.
Hun tenkte på berømmelse, og på den sangeren, på Howie Joe Jones, en høy, brun oljeglatt type med tykt ondulert pomadehår, skjeve tenner og øyne som av tynt glass. Og med – en Stemme. En Stemme som apparatet rundt Howie Joe beskrev som «hes og myk som honning». Hun hadde ikke fått et særlig gunstig inntrykk av ham. Hun hadde ikke fått frysninger. Ikke engang når han kastet på hodet så lokkene deiset ned i pannen, lukket øynene ømt mens han buktet seg, slo ut med armene (virkelig ga dem til verden) og med inderlig alvor, med et dypt budskap og den største besluttsomhet gaulet –

– Sa-WEET sa-oooo

Jaust-a YOOOOOOO –

Maud Martha rynket brynene. Publikum hadde klappet. Hadde trampet med fremmede, løsslupne føtter. Hadde stukket fingrene i munnen – plystret. Hadde raskt latt øynene få en egen glans. Men nå var en del av det på vei hjem, sånn som henne, og igjen var ansiktet matt og grått. Det hadde ikke hjulpet. Ikke egentlig. Ikke nok. I en liten halvtime hadde det bredt et tynt slør over misæren og monotonien, men nå var disse tilbake, like utilslørte og selvhevdende og tærende som alltid. Publikum var gitt narregull. Det skulle ikke gå rundt resten av sitt liv, ikke resten av kvelden, engang, i takknemlighet til Howie Joe Jones. Nei, det kom neppe til å reise noen statue til minne om ham.
Hun dreide ut av lobbyen og satte kurs mot nord.
Applausen var raskt over. Men stillheten var endelig, så hva fikk sangeren ut av det?
Penger.
Det var ikke til å komme fra at Howie Joe Jones tjente penger. Penger som ble hastet av sted til veddeløpsbanen, til nattklubben De Lisa, til kvinner, til bilforhandlere; til herreekviperingen Capper and Capper eller til Henry C. Lytton and Company på jakt etter de dressene som fikk ham til å se ut som et oppreist lik. Hun leste om det i sladrespaltene i The Chicago Defender.
Hun hadde aldri skjønt hvordan folk kunne drive og vise seg frem på en scene på den måten, stille hele sin dyrebare identitet til skue; svinse omkring; blamere seg foran tusenvis av mennesker.
Hun skulle holde seg for seg selv. Hun ville ikke ha berømmelse. Hun ville ikke bli en «stjerne».
Å skape noe – en rolle, et dikt, et bilde, et stykkemusikk, ekstase i stein: flott. Men ikke noe for henne.
Det hun ville, var å skjenke verden en god Maud Martha. Det var en gave, et stykke kunst som ikke kunne komme fra noen annen.
Det skulle hun finpusse og perfeksjonere.