13. desember 2019

I feministisk lesesirkel ber vi våre forfattere trekke frem kvinnelige forfattere vi burde se litt mer på.  Hans Petter Blad har skrevet om den franske forfatteren og filosofen Sarah Kofman, og hennes Rue Ordener, rue Labat.

Av Hans Petter Blad

 

Rue Ordener, rue Labat (først utgitt på fransk i 1994) kom jeg over i en vakker svensk utgave fra Bokförlaget Faethon (2016), faktisk var det en tidligere student som stjal den til meg, fra bokhandelen på Kunsthallen i Malmö. Ved å overrekke meg et stykke tjuvgods insisterte han på at boken ville komme til å prege mitt framtidige forfatterskap. Den samme performative direktheten kjennetegner Sarah Kofmans språk.

Rue Ordener, rue Labat er en selvbiografisk tekst om å være barn under den andre verdenskrig, i Frankrike, som jøde, som jentunge revet mellom to mødre: den jødiske moren og den franske kvinnen, en kristen kvinne som redder henne og kontinuerlig truer med å overta moren plass. Kampen mødrene imellom (med Sarahs kropp og sjel som slagmark) utspiller seg med en brutalitet ikke svært forskjellig fra hvordan krigen utkjempes.  

Tittelen på boka henspiller på de to gatene i Paris der hun bodde, hos sin jødiske mor, og hos sin franske «mor», for at hun, gitt navnet Suzanne, skulle overleve krigen – en jødisk mor og en kristen mor, en kjødelig mor og en mor i ånden og i sjelen; to kvinner i kamp om Sarahs kjærlighet, om retten, i siste instans, til å være mor. Rue Ordener, den jødiske moren; Mama, rue Labat, den kristne moren, med tilnavnet Mémé.

Mama ga henne jødedommen, mens Mémé, paradoksalt nok, åpnet døren til den jødiske kunsten og filosofien.

Men det er faren, hans fravær, hans forsvinning, som danner begynnelsen; begynnelsen og slutten, i én sveipende setning. Slik åpner boka:

«Av honom är bläckpennan allt jag har kvar.»

Faren, rabbineren Berek Kofman, døde i Auschwitz, han ble slått ned og begravd levende av en jøde som var omskolert til kapo, fordi han nektet å arbeide på sabbaten, det fikk Sarah høre av en overlevende, etter at krigen var over.

Fedre: Sarah Kofman måtte skrive 19 bøker (om forfattere og tenkere så forskjellige som Shakespeare, Blanchot, Kant, Freud, Nietzsche, Platon og Nerval…) før hun endelig ble professor, på Sorbonne. Årsaken var delvis kvinnelige filosofers marginale posisjon i fransk akademia generelt, men også det at hun stilte seg i opposisjon (ved aldri å referere til eller sitere) til Jacques Lacan, etterkrigstidens eminense i fransk psykoanalyse. Kofman utsatte lenge det å skrive denne teksten, hun sa, til slutt, nesten som en unnskyldning, at å ha utgitt så mange bøker var det som ga henne retten til å skrive selvbiografisk. Så tok hun livet av seg, på Nietzsches bursdag, 15. oktober, i 1994.

 

Leonardo da Vincis "Madonna og barnet med Sankt Anne og Døperen Johannes"

Hvordan virker fiksjonen på oss? Sarah Kofman forteller om de sterke følelsene det skapte i henne (den voksne Sarah, lenge etter krigen) å se Alfred Hitchcocks A Lady Vanishes, der en hyggelig gammel dame forsvinner foran øynene på heltinnen. Det vil si: Miss Froy (gammel jomfru!) blir borte mens den unge kvinnen sover. Hun våkner opp til synet av en annen, ganske annerledes utseende kvinne: streng, bister, sentraleuropeisk; ikke en mild, moderlig britisk kvinne, men i nøyaktig samme klær som den første. Iris, den unge heltinnen, forsøker å få de andre reisende til å tro henne, men alle, av forskjellige årsaker, nekter for at Miss Froy har eksistert.

Hvordan kan en film preget av eskapisme ryste en jødisk kvinne, filosof, forfatter? Å ryste så til de grader at filmen blir en nøkkel til hennes selvbiografi? I Leonardo da Vincis skisse fra 1498 sitter jomfru Maria på fanget til moren sin og løfter sin sønn opp i fanget.

Ifølge Freud, ifølge Kofman (Jacques Derrida hevdet at hun hadde lest Freud og Nietzsche «som ingen andre i dette århundret»), er Madonna og barnet med Sankt Anne og Døperen Johannes (tegnet i 1498, en skisse til maleriet ved samme tittel) syntesen av Leonardos barndom. Han hadde to mødre, Catarina, som han «slets bort från» som barn, og den unge og kjærlige stemoren, Donna Albiera. Om dette handler bildet der Jesusbarnet (i lek med Johannes) «skriver» Leonardos selvbiografi.

Maleriet skissen danner utgangspunktet for, er enda mer eksplisitt, der er Johannes fjernet (erstattet av lammet; offeret). Anna selvtredje heter denne spesifikke formen for avbildning på norsk; Anna er Marias mor, Maria Jesu mor, han sitter på morens fang, hun igjen på sin mors fang.

Mot de to mødrene og kvinnen på toget som forsvinner (men som dukker opp igjen, gode Miss Froy!) står de to tilsynelatende ubetydelige karakterene Charters og Caldicott, dydige og lakoniske engelskmenn mer opptatt av en pågående testmatch i cricket enn medpassasjerenes ve og vel, muntre lokale kvinner og den politiske krisen de er midt oppi. De nekter først for å ha sett Miss Froy, av frykt for at en leteaksjon skal forsinke toget ytterligere, og derved deres ankomst i London; for de må haste videre fra London til Manchester, der cricketkampen mellom England og Australia venter.

Fra The Lady Vanishes av Alfred Hitchcock. Caldicott (til venstre.)og Charters (foran til høyre) © United artists

Charters og Caldicott opererer i en annen sfære av tid enn de andre karakterene. De er de eneste som aktivt studerer togtidene, men utelukkende i relasjon til testkampen i cricket. Togets rutetabell er viktigere enn den historiske konteksten de befinner seg i, når de tar sine beslutninger om hvordan handle i det Miss Froy forsvinner. Filmen er fra 1938, og på mange måter foregriper den, som fiksjon, krigen, og belyser noe så far-fetched som et jødisk barns erfaring av virkeligheten. Det er besynderlig at en av Hitchcocks mest muntre filmer, som skildrer den kommende krigen som en ren forlystelse, evner å røre ved det dypeste i en jødisk kvinnes krigstraume.

Françoise Duroux (professor, feminist, forfatter blant annet av Antigone encore. Les Femmes et la loi og artikkelen How a Woman Philosophizes, om Kofman som innovativ tenker) hevdet at selvmordet «på noe vis var knyttet til bevegelsen fra filosofi til selvbiografi». Jean-Luc Nancy (Kofmans gode venn, en filosof som har inspirert både Claire Denis og Abbas Kiarostami, regissørene; hvilken norske regissør kan si at en filosof har inspirert henne? Det er nedslående) hevdet at Sarah Kofman skrev for å leve, ikke at hun levde for å skrive. Jacques Derrida husket «den uimotståelige gleden ved en latter på grensen til gråt».

The Lady Vanishes (1938) ble en profetisk allegori over England under krigen og Hitchcocks inngangsbillett til Hollywood, men filmtittelen kan også leses som ironisk epitaf over hvordan Sarah Kofman som akademiker og forfatter ikke forstås før etter sin død. Kvinnen blir borte.

Hans Petter Blad, 19. november 2019.

© Katharina Barbosa

Hans Petter Blad (f. 1962)er forfatter, dramatiker og regissør. Han har tidligere skrevet romanene I skyggen av små menn midt på dagen (2002), De nysgjerrige (2005), Det oseaniske (2009),
Å leve biografisk (2015) og Kart over ømhetens rike (2017), samt diktsamlingene Biblioteket (2008), 
Marmor (2010), Museum (2014), 
Clair-Obscur (2016) og Reisen (2017), sammen med billedkunstneren Gunvor Nervold Antonsen. Paris-kontorene, den tredje boken om forfatteren Lukas Hørslev, utkom i 2019.