Kazuo_Ohno

Ohno-san, let’s dance

Av Kjersti Bronken Senderud

I Kjersti Bronken Senderuds nye diktsamling Søsterkranser besøker vi et lite småbruk. Hit kommer bjørnen og haren, engler og søstre, men også danseren Kazuo Ohno. Hva var det med butoh-danseren Kasuo Ohno som inspirerte Kjersti Bronken Senderud til å skrive, hvilke sammenhenger spiller dansen, kunsten og teksten i Kjersti Bronken Senderuds poetiske univers?

Kazuo Ohno var, sammen med  Tatsumi Hijikata, grunnleggeren av danseformen som har blitt hetende butoh. Kazuo Ohno og Hijikata begynte å jobbe sammen i etterkrigstidens Japan, hvor de utviklet en estetikk og en scene med inflytelse fra billedkunst, litteratur, filosofi og musikk. De brøt med alle konvensjoner om hva dans kan være, og stilte radikale spørsmål om liv og død.

Ohno og Hijikata var to svært ulike personligheter, men begge hadde et inderlig ønske om og en evne til å utfordre seg selv gjennom dansen, i det som har blitt stående som sjokkerende, fryktinngytende og svært poetiske forestillinger.

Mitt første møte med begrepet butoh var under et besøk av Grenland Friteater på forfatterstudiet i Bø i 1993. Jeg hadde skrevet en tekst, og tilbakemeldingen fra teatergruppen var: Dette er jo butoh!

Året etter kom Min Tanaka med forestillingen The Dance of Life til Black Box. Det ble en forandrende kveld for meg. Jeg husker hvordan venninnen min Gitte og jeg sto utenfor etter forestillingen og så ut som om vi hadde vært i storm, og at jeg tenkte: Dette jobber fra det samme stedet som jeg skriver fra.

Tre år senere begynte jeg på Academy of Experimental Dance Theater Butoh, som da nylig var flyttet fra København til en liten landsby ytterst på nordsiden av Tenerife. Læreren var Jens Peder Lystrup Madsen. Vi var åtte elever ved studiets begynnelse, tre igjen til slutt: Leina fra Danmark, Maria fra Finland og meg selv.

Jens Peder hadde verken studert i Japan eller ved Kazuo Ohnos studio, men han snakket som om han hadde det. Kanskje hadde det å gjøre med den utstrakte kraften til Kazuo Ohno, med respekten for hva grunnleggerne av butoh hadde etterlatt seg. Både Ohno og Hijikata jobbet begge frem en metode som også har strukket seg over til europeiske dansescener som Pina Bausch’ Tanztheater Wuppertal. Gjennom sine forestillinger og sin undervisning stilte Hijikata og Ohno spørsmål ved hva dans er og kan være, og snudde opp ned på forestillinger om det vakre.

Butoh er et nærværsarbeid, det handler om tilstedeværelse. Og om forvandling.

Det er ikke en selvekspressiv dans, butoh søker forbi det. En kan jobbe ut fra indre bilder, i dialog med rommet, med elementene, med å fremkalle egenskapene til et insekt, en blomst – la den springe ut, og forvitre. En kan jobbe med det tunge over til det florlette, ta inn kvaliteten til et bestemt tre, la det gjennomtrenge kroppens nærvær – ikke mime det, men bli det.

Kazuo Ohno er kjent for å ha sagt Free style, men han hadde selv en utsøkt teknikk. Og de lærerne jeg har møtt har lagt stor vekt på fininstilling ikke bare av kroppen, men av sinnet. De ulike treningsformene handler mye om å opparbeide en lyttende og responsiv tilstedeværelse.

For Kazuo Ohno var det ingen tykke vegger mellom de levende og de dødes verden. Han sier i boken Kazuo Ohno’s World: From Without & Within:

Alive, in each and every one of us, are countless individuals whose lifetime experiences, joys, sorrows, angers, doubts, and so forth have been successively passed down from one generation to the next. The physical form I now assume is but the fruit of what I’ve inherited from those who have existed before me.[i]

I forestillingen La Argentina, Ohnos comeback etter flere års fravær fra dansecenen, hyller han den argentinskfødte spanske danseren Antonia Mercé (1890–1936, med scenenavnet La Argentina). Ohno opplevde at hun henvendte seg til ham med ordene: Ohno-san, let’s dance. I, too, am going to dance, so let’s dance together.[ii]

I La Argentina mimer han ikke den spanske danseren, han både danser med henne og blir henne. 

Thank you.

I am sorry.

Dette er to setninger Kazuo Ohno danset etter. Thank you:

takk fjellet, havet, alle fiskene i havet, takk himmelen, stjernene, natten, jorden, blomstene, fugler og insekter, takk trærne. Takk regnet, det forsiktige regnet, striregnet, takk morgenduggen, takk rimet og frosten og lyset, takk det skarpe sollyset, solnedgangen, takk månen og månens skinn i vannet.

Å finne denne kvaliteten i sin egen dans, i armene, skuldrene, halsen, baksiden av hodet, knærne, under føttene, i hver tå. Å bli denne følelsen. Thank you.

Og I am sorry: på samme måte kjenne det i brystet, i hjertet, hvordan det sprer seg utover i hele kroppen, ikke som noe sentimentalt, ikke noe som handler om den enkelte danseren. Sorg er noe vi er sammen om å kunne føle, som tapet av noe vi har holdt svært kjært, et dyr, et menneske, et sted.

For Kazuo Ohno var dansen med på å åpne dette rommet, med det store spennet mellom takknemlighet og sorg, liv og død, og alt som finnes imellom. Gjennom å skape, skrive, danse kan vi oppleve at vi ikke er alene, at det ikke bare er vi som subjekt som er med i denne akten, men at vi er et produkt av dem som har levd før oss, ikke bare gjennom den kulturelle arven som vi har tilegnet oss, men at det finnes en samforståelse som kan åpne seg og finne sted og form, på tvers av tider.

Å vise at livet og døden er ufravikelig, hvordan alt forvitrer, visner, for siden å vokse frem igjen – kunne se skjønnheten i det, fordi også det er livet. 

«I learned butoh,» Ohno said, «inside my mother’s womb.»

I forestillingen My Mother henter Ohno frem feminine, sensitive og sensuelle egenskaper sammen med mørke undertoner, som i dikotomiene yin/mørke, yang/lys; yin/feminin, yang/maskulin.

Med sine røtter i no-teatret strekker Butoh både tid og rom: En mor kan være både den biologiske moren og en mytologisk mor. Dansen kan like gjerne snu om på forestillinger om det feminine og det maskuline, la det smelte sammen – slik forholder det seg også med det vi tenker på som vakkert og fryktinngytende.

Jeg tror Kazuo Ohnos visjon med butoh var å vise, eller mer enn å vise: la oss kjenne og erkjenne, i hvor sterk forbindelse vi står med alt levende, at ingen ting helt kan skilles fra hverandre, vi er et uendelig stort nettverk og virker med og på hverandre.

Ved at vi tar innover oss en blomsts tilstedeværelse i verden, kan vi få øye på en særegen kvalitet, som kanskje også har svar inne i oss selv. Gjennom dansen å kjenne jordas tetthet, fjellets tyngde, vannets bevegelse, gjør oss ikke bare mer respektfulle overfor naturen og dens lovmessighet, men kan også minne oss sterkt på at vi ikke er adskilt fra den – vi er selv en del av naturen.

[i] Kazuo Ohno & Yoshito Ohno, Kazuo Ohno’s World: From Without & Within, Wesleyan University Press, 2004.

[ii] Ibid.

Kjersti Bronken Senderuds diktsamling
Søsterkranser er ute nå
Les mer om boka

Kjersti Bronken Senderud (f. 1971) debuterte i 1997 med diktsamlingen Fremdeles. Siden har hun gitt ut en rekke diktsamlinger samt prosaboken Smeltevannet (2002) og romanene Huset (2007), Bo (2017) og Hotellet (2019). Dikt fra Himmelen er en samling (2009) og Forgjengeligheten (2011) er gjendiktet til svensk av Ann Jäderlund. Søsterkranser er Kjersti Bronken Senderuds trettende utgivelse.  

Les mer om forfatteren

Les også