21. februar 2020

Av Marie Aubert

Jeg fylte førti i fjor, det samme gjorde mange av vennene mine. Nå er det et eller annet som skjer. En har vært singel lenge og er sliten av å skulle framstå som optimistisk og avslappet på atter en tinderdate. En annen synes at jobben er et slit og tenker at han aldri skulle tatt den utdanningen han tok, men det er ikke bare å begynne på nytt med to barn og huslån. En tredje prøver angstbitersk hardt å bli gravid. Det stirres i taket sent om nettene. Det bookes flere psykologtimer, det grines på jobb. Er det sånn som dette det skal være til jeg dør? Skal det ikke være mer? Er det for sent? Er det ikke for sent?

Tyskerne har det fine uttrykket Torschlusspanik, dørlukkingspanikk, som ganske presist beskriver den kløen, den voksende uroen, den panikken, som kan inntreffe rett når mulighetene er i ferd med å lukke seg. Ida i Voksne mennesker er nettopp fylt førti da romanen starter, og det er bare noen få centimeter igjen av dørsprekkene rundt henne. Ida husker at moren hennes fikk et kort med «Life begins at forty» på åttitallet en gang. Førtiåringene da var voksne, etablerte damer med store barn. Selv er hun singel og har vært det lenge, og engstelsen over å kanskje ikke få barn har nettopp truffet henne. Hun kan følge med på hvordan venners liv går over i nye faser, mens hun selv virker å stå på stedet hvil, og hun kjenner en gryende panikk. Hvis ingenting endrer seg snart, kan det bli sånn som dette herfra og ut, tenker hun. Derfor har hun vært en tur i Göteborg for å sjekke mulighetene for å fryse ned egg, for å kunne ha et ekstra kast med terningen, skyve på avgjørelsene en stund til.

En som også har innsikt i denne tilstanden er Jan Kjærstad. Han skrev i romanen Berge om journalisten Ine Wang, som har passert førti og føler hun er over middagshøyden. Hun var en gang den beste og kuleste portrettjournalisten i avisen der hun jobber, nå er hun i ferd med å bli innhentet av yngre og sultnere folk. Hun er skilt og barnløs, og bor i et rekkehusområde der kjernefamiliene dominerer. «Det beste ligger bak meg» er en tanke som stadig oftere melder seg for Ine. I Salongen på P2 kommenterte Kjærstad Ine-karakteren, og sa at årene 39-41 er en veldig sårbar periode i et menneskes liv. Enten fordi man ikke har oppnådd det man før tenkte at man skulle ha fått til før man var førti, eller fordi man allerede har opplevd noen store ting som ikke så mye kan toppe.

Jeg hører radioprogrammet, og det gjør et inntrykk på meg som jeg ikke helt kan forklare. Førtiårskrise er jo komisk, det er den hvite, privilegerte middelklassens utilfredshet midt i overfloden av trygghet og velstand, det er menn som sykler Birken, det er rike damer som drar på yogaretreat for å finne seg selv. Folk i flyktningleirer har ikke førtiårskriser, de frykter å ikke bli førti. Underbetalte stuepiker som jobber fjorten timer om dagen uten lovlig opphold har langt bedre grunner enn oss til å kjenne på indre tomhet og meningstap. Vi som har alle muligheter burde holde kjeft og tenke på hvor godt vi har det.

Og det bør vi. Helt klart. Det bør vi. Men likevel, eller kanskje nettopp derfor, gjør det godt å høre Jan Kjærstad snakke om denne alderen, dette stedet, som noe sårbart, et sted som kan være nervøst og smertefullt og forvirret. At noen som er eldre kan se tilbake på det og si: nei, det er ikke lett, det der. Det er ikke lett å kanskje ikke få barn, når man har ønsket seg det. Det er ikke lett å kjenne seg ensom. Det er ikke lett å ikke kjenne seg elsket. Det er ikke lett å tenke at man har valgt seg inn i et hjørne. Det er lov å ikke synes det er lett.

Førtiårskrise er å skjønne at du snart ikke lenger kan velge. Hele, hele livet har du kunnet velge. Du kan alltids bytte studium eller jobb, du kan flytte, du kan gjøre det slutt og finne en annen kjæreste, du kan ta en angrepille og vente til det passer bedre. Men nå smeller dørene igjen i fjeset på deg, en etter en. Ida får færre og færre steder å gå i løpet av Voksne mennesker. Hun innhentes av seg selv, av omgivelsene, av familien hun er vokst opp i, og hun slår rundt seg, handler desperat, hun vil ta livet og riste det, si at det ikke skal være sånn som dette! Si at det ikke er alt! Si at livet kan begynne ved førti!

Livet kan ikke begynne på nytt ved førti, viser det seg. Men kanskje det kan gå videre.

 

Marie Aubert (f. 1979) debuterte i 2016 med novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem, som fikk begeistret mottakelse og mange lesere. Voksne mennesker (2019) er hennes andre bok. Den er solgt til Sverige, Danmark, Tyskland og Nederland allerede før utgivelsen i Norge.

Les også

Categories: Hva er det med...?