Rune Christiansen er aktuell med ny diktsamling. Denne gangen har han gått inn i det korte livet til en oppsiktsvekkende svensk kunstner og dikter. Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887 – 1918) er en hyllest og en sorgsang, og samtidig en samtale, om naturen, om dødens nærvær og om diktningens og troens trøstefulle kraft.
Tre spørsmål til Rune Christiansen om Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887-1918).
Hvem var Harriet Löwenhjelm og hvordan fant du henne?
– Harriet Löwenhjelm ble født inn i en overklassefamilie i Helsingborg i 1887, men hun vokste opp i Stockholm. Löwenhjelm var en av Sveriges mest egenartete poeter. I sin egen samtid ble hun nok oppfattet som kuriøs og lett, enkelte dikt var nærmest bisarre og absurde, men i enda større grad finner man en poesi med dybde og vidd, og leser man hennes samlede dikt ser man snart at det nettopp er denne uforferdete kombinasjonen av humor, infantil lekenhet og elegisk intensitet som karakteriserer Löwenhjelms verk. Jeg vil påstå at Harriet Löwenhjelm er like interessant og bemerkelsesverdig som Edith Södergran. Og som et slags sjeleslektskap med nettopp Södergran døde også Löwenhjelm av tuberkulose, kun 31 år gammel.
Første gang jeg kom over Löwenhjelms dikt, var jeg bare en guttunge og hjemme hadde vi en kassett med Sven-Bertil Taube der han synger «Beatrice-Aurore», Löwenhjelms posthumt utgitte dikt tonesatt av Hjalmar Casserman. Særlig det siste verset festet seg i meg: «Jag vaknade vid att jag grät/ och kände hjärtats sting,/ och i min drömbok sökte jag,/ men där stod ingenting.» Senere, da jeg var i begynnelsen av tyveårene og syklet og trasket omkring i Skåne, kjøpte jeg Lyrikboken og et par andre antologier over den svenske lyrikken i en bokhandel i Helsingborg. Löwenhjelm var bare smålåtent representert – et par dikt her og to-tre dikt der.
Harriet Löwenhjelm påbalkongen på sanatoriet Roamanäs i 1917. Foto: Ulf von Konow.
Du skriver både poesi og romaner. Hvordan visste du at en bok til Harriet måtte bli i diktform? Når kom i det hele tatt ideen om å skrive om og til henne?
– Jeg vet ganske raskt om det er dikt jeg skriver eller poesi. Veldig enkelt forklart har det med anslaget å gjøre. En roman krever, uansett hvordan den skal oppføre seg, et forpliktende narrativ, en tilknytning til en karakter, til steder, tidsforløp, scenarier, hendelser, ikke nødvendigvis som en kontinuerlig fortelling, en roman trenger virkelig ikke å være en fortelling, men for enkelhets skyld – en roman har som regel et mer omfattende og sammenhengende tekstlig uttrykk enn et dikt. Den finlandssvenske forfatteren Bo Carpelan, som har betydd umåtelig mye for meg, sa en gang at poesien var som snap-shots, og det er faktisk fra han jeg har sjangerbetegnelsen «marginalia» – i 1984 ga han ut en bok med tittelen Marginalia till grekisk och romersk diktning.
Ideen om å skrive om og til Harriet Löwenhjelm fikk jeg så sent som i fjor da jeg kom over Mattias Käcks fantastiske collagebok Harriet Löwenhjelms värld. Inspirert av Käcks utgivelse begynte jeg å lese Löwenhjelm for alvor: Jeg skaffet hennes samlede dikt, med innsiktsfullt forord av Boel Hackman, i et antikvariat i Göteborg fant jeg Olle Holmbergs bok om henne fra 1974, den var fylt med brev og bilder og dikt i utvalg, og i Sverige klarte jeg også å oppspore Elsa Björkman-Goldschmidts legendariske biografi fra 1947. Ja, så oppslukt var jeg av Löwenhjelms liv og diktning at jeg til og med ga meg i kast med Per Rydéns bok Sommen, et nesten 400-siders verk som tar for seg det området i Sverige der sanatoriet Romanäs lå, altså det sanatoriet der Harriet Löwenhjelm levde de siste årene av sitt liv, og der hun døde bare i mai 1918. Under denne intense, nærmest ustyrlige lesingen, skrev jeg en mengde assosiative notater, og det er disse notatene, omarbeidet til dikt, som har blitt til boken, denne henvendelsen som jeg nå utgir.
Jag vaknade vid att jag grät
och kände hjärtats sting,
och i min drömbok sökte jag,
men där stod ingenting.
For en som aldri har lest noe av henne, eller sett bildene hennes, hvor vil du anbefale å begynne? (I tillegg til din egen diktsamling, så klart)
– Foruten å lese hennes samlede dikt, vil jeg anbefale Mattias Käcks fantastiske collagebok Harriet Löwenhjelms värld, Boel Hackmans biografi Att skjuta en dront: Harriet Löwenhjelm – dikt, bild, konstnärskap og Elsa Björkman-Goldschmidts biografi fra 1947.
Poeten og kunstneren Harriet Augusta Dorothea Löwenhjelm døde av tuberkulose 31 år gammel, på Romanäs sanatorium. Löwenhjelm etterlot seg en rik samling med upubliserte dikt, tegninger, dagboknotater med mer; verkene ble utgitt posthumt.
Rune Christiansens «marginalia» til kunstneren er en hyllest og en sorgsang, og samtidig en samtale, om naturen, om dødens nærvær og om diktningens og troens trøstefulle kraft. Slik oppstår et slags overskridende vennskap idet Löwenhjelms avbrutte gjerning får nytt liv gjennom Christiansens henvendelse.