Klokka ti på morgenen går to gamle damer foran meg i West Twenty-Third Street, den ene i rosa nylongenser, den andre i blå.
«Har du hørt det?» sier dama i rosa.
«Paven ba kapitalismen om å være snill mot verdens fattige.» Dama i blått svarer:«Hva sa kapitalismen? » Idet vi krysser Seventh Avenue,
trekker dama i rosa på skuldrene.
«Så langt har den vært taus.»

Klokka tre på ettermiddagen står et fornemt par under baldakinen til fjonge Regency Hotel i Park Avenue. Mannen har stålgrått hår og jevne trekk, og er kledd i en dyr frakk. Kvinnen er alkoholikertynn, har lyst, ondulert hår og er kledd i mink. Hun ser opp på ham idet jeg passerer, og ansiktet hennes lyser opp. «Det har vært en vidunderlig ettermiddag», sier hun. Mannen omfavner henne varmt og nikker, mens han ser henne inn i øynene. Scenen vekker min egen takknemlighet: Så deilig å se folk fra de bemidlede klasser opptre med sånn enkel menneskelighet!

Øverst på Broadway henvender en tigger seg til en middelaldrende dame. «Jeg drikker ikke, jeg ruser meg ikke, jeg trenger bare –», begynner han. Til hans store forbløffelse brøler kvinnen ham rett opp i ansiktet: «Jeg har nettopp blitt frastjålet lommeboka!» Tiggeren snur seg nordover og roper til en kollega lenger oppe i kvartalet: «Hei, Bobby, la henne være i fred, hun har nettopp blitt rana.»

Leonard og jeg drikker kaffe på en restaurant i midtown.
«Nå», begynner jeg. «Hvordan er livet for tiden?»

«Som et kyllingbein jeg har satt i halsen», sier han.

«Jeg klarer ikke å svelge det, og jeg klarer ikke å hoste det opp. Akkurat nå prøver jeg bare å ikke bli kvalt av det.»