Berit Rickhard har møtt 15 barn av krigsseilere. Som barn av en krigsseiler selv samtaler hun med dem om like erfaringer ved det å vokse opp med fedre som var dypt preget av å ha levd mange år i konstant fare på sjøen.
Av Berit Rickhard
Min far, krigsseileren Leonard Otto Sundby, overlevde andre verdenskrig. Men livet etterpå ble aldri slik han hadde drømt om. Allerede i 1951, året før han fylte femti, måtte han gi opp sin yrkeskarriere som maskinsjef i den norske handelsflåten. Årsaken var livstruende malaria og deretter tuberkulose, men det skulle snart vise seg at han også led av alvorlige psykiske traumer etter fem års krigs- og konvoifart.
Disse manifesterte seg stadig tydeligere og preget hverdagslivet i min oppvekst på 1950-tallet. Lenge før jeg kjente ordet krig, eller forsto hva det betydde, visste jeg med sansene og kroppen hva krig var: Det var min fars angstanfall, den brå forvandlingen som gjorde en mild og snill far til en ukjennelig fremmed. Krig var det avmektige raseriet, de kaotiske ordene som rev og slet i strupen hans, og den vonde stillheten etterpå. I et av mine tidligste minner ligger jeg i senga og får ikke sove fordi jeg er redd. Gjennom den tynne veggen mellom soverommet og stua hører jeg min fars nervøse, jagende stemme og min mor som snakker ham til rette: Han må dempe seg, han vekker ungene. I et senere minne, fra ti–elleveårsalderen, sitter jeg i veikanten en sommerdag sammen med noen venninner. Plutselig får jeg øye på min far, han kommer mot oss, han går fort, ja, han løper nesten, som om noen er etter ham. Jeg ser på ham, leter etter blikket hans, men han kjenner meg ikke. Straks han er ute av syne, reiser jeg meg og sier at jeg må hjem, for jeg vil ikke at de andre skal se ansiktet mitt.
Slike opplevelser var det mange av i min oppvekst, og jeg lærte meg på sett og vis å håndtere dem, iallfall i det ytre. For når man er barn, har man ikke noe valg; man må lære seg å leve med det som er tungt i foreldrenes liv.
Da min far døde i 1963, var jeg femten år. I den alderen er man mest opptatt av sin egen fremtid, av utdannelse og voksenliv. Og det skulle gå mange år før jeg gjorde noe aktivt for å bli kjent med den historien som skjulte seg bak det lille ordet krigen, som jeg så ofte hadde hørt min mor uttale, med bitterhet i stemmen, mens jeg var barn. Jeg hadde skjøvet alt dette vekk, slik man gjør med det som vekker ubehag. Men på et eller annet tidspunkt ser det ut til at de fleste begynner å se seg tilbake. Vi forstår at vi hører til i en større sammenheng, og at vi må kjenne vår egen historie hvis vi vil vite hvem vi er. For dem av oss som har en far som fikk sitt livsløp innskrevet i andre verdenskrig, kan fortiden påkalle en særlig interesse fordi vår historie ikke bare er personlig og privat, men også en del av den nasjonale historien og verdenshistorien.
Berit Rickhard har snakket med 15 barn av krigsseilere i sin nye bok Det var hjem vi sjøfolk skulle.
I 2017 ga jeg ut boka Fra sjømann til soldat. Krigen som aldri tok slutt. Det er en dokumentarisk beretning om min fars liv som krigsseiler i den norske handelsflåten i årene 1940–45. Her forteller jeg også om de vanskelighetene han opplevde etter krigen. Boka gjorde min verden større, den brakte meg i kontakt med mange etterlatte etter krigsseilere, sønner og døtre som i likhet med meg har en historie å fortelle. På den måten ble boka om min far en grunnmur for det prosjektet som jeg gikk i gang med i februar 2019: å samtale med krigsseilerbarn om deres oppveksterfaringer. Det er stor variasjon i alderen til de femten sønnene og døtrene jeg har hatt samtaler med. Den eldste er født i 1934, den yngste i 1960. Geografisk har de bopel mellom Oslo i øst og Kristiansand i vest. At alle bor i sør, har mest med praktiske forhold å gjøre; jeg er selv bosatt i denne landsdelen.
Jeg tror imidlertid at de erfaringene de forteller om, er de samme hos krigsseilerbarn over hele landet. I selve samtalesituasjonen var det min oppgave å være den som stilte spørsmålene, men siden vi som snakket sammen, befant oss innenfor en felles erfaringshorisont, deltok jeg også med personlige refleksjoner og minner når det var relevant og naturlig.
Fedrene representerer til sammen hele sjømannshierarkiet om bord på et skip. Samtalene med krigsseilerbarna gir noen glimt av den enkelte farens krigshistorie, men blikket er først og fremst rettet mot hverdagslivet etter krigen. Spørsmålet om andre generasjons traumatisering er sentralt. Er sønnen eller datteren preget av farens krigsskjebne og eventuelle traumer? Krigen kastet en mørk og kald slagskygge over fedrene våre, men gjorde den det også over oss, barna deres?
Det måtte gå cirka tre tiår etter frigjøringen i 1945 før legevitenskapen, psykiatrien, kunne legge frem en diagnose som beskrev de traumene mange krigsseilere slet med. Vi spør oss hvorfor det tok så lang tid, og hva slags følger det fikk for sjøfolkene at man så lenge manglet forståelse og begreper for de skadene krigen hadde påført dem. Hvilke konsekvenser fikk det for den enkelte familien? Hvilke byrder la det på mødrene våre? Og fremfor alt: Hvordan rammet det de mest sårbare, barna?
Et gjennomgangstema i samtalene er tausheten om krigen. Hva var grunnen til denne tausheten? Hvilken virkning har det hatt på oss at våre krigsmerkede fedre vegret seg for å snakke om sine grufulle opplevelser? Og hvilken virkning hadde det at samfunnet vi vokste opp i, også tiet om krigsseilerne og traumene deres? Beslektet med dette er spørsmålet om historiefortellingen om andre verdenskrig. Hvilke muligheter fikk vi til å være stolte av våre fedres krigsinnsats i oppveksten vår? Skolen er en kunnskapsarena som har stor innflytelse på barns og unges oppfatninger og holdninger. Hvilket narrativ om krigen og Norges frihetskamp ble vi presentert for der, for eksempel i historiefaget?
Hvem var heltene – hva ble fortalt oss om dem? Forholdet mellom våre krigsseilerfedre og det norske etterkrigssamfunnet blir også tematisert i samtalene. En sak som vakte sterke følelser og hadde tung symbolverdi, var kampen om midlene i det såkalte hemmelige Nortraship-fondet. Hva mente fedrene våre om norske myndigheters håndtering av denne saken? Og hva mener vi, barna deres, om den holdningen våre fedre ble møtt med, og den behandlingen de fikk da de kom tilbake til Norge etter fem års krigstjeneste?
Bokas tittel – Det var hjem vi sjøfolk skulle – er åpningslinjen i diktet «Sang til den norske hær i Skottland», som Nordahl Grieg skrev under krigen. Her formulerer han, enkelt og kraftfullt, krigsseilernes drøm og målet med krigsseilasen:å komme hjem.
Men ikke alle kom hjem. Én av tekstene i denne boka handler om en far som ble igjen der ute, og om en datter som aldri har sluttet å sørge over ham. De andre forteller om den virkeligheten som ventet sjøfolkene hjemme i etterkrigsårene, og om hverdager med en far som fortsatt levde med etterdønningene fra krigshavet i sinnet. Jeg vil rette en varm takk til de femten krigsseilerbarna Som har gjort denne boka mulig. De skal alle ha takk for sin åpenhet og raushet, og for den tilliten de har vist meg. Dessuten vil jeg takke Bjørn Tore Rosendahl, faglig leder ved Norsk senter for krigsseilerhistorie, for viktige samtaler i prosjektets idé- og planleggingsfase. Takk til redaktør Cathrine Narum for gode og kyndige innspill i arbeidet med tekstene.
Takk også til Arendals Sjømandsforening og Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand, som stilte sine lokaler til disposisjon og dermed skapte en fin ramme rundt samtalene.
Berit Rickhard vokste opp med en far som hadde seilt ute under hele 2. verdenskrig, og som resten av livet var preget av krigsopplevelsene i handelsflåten. I «Det var hjem vi sjøfolk skulle» undersøker Rickhard hvordan det har vært for andre krigsseilerbarn å vokse opp i den slagskyggen krigen kastet over sjømannsfamiliene.
Gjennom de femten samtalene i denne boka får vi et riss av krigshistorien til hver enkelt av fedrene, men det er først og fremst hverdagslivet i etterkrigstiden som blir belyst. Spørsmålet om andre generasjons traumatisering er sentralt: På hvilken måte er sønnen eller datteren preget av farens skjebne? Hvilken virkning har det hatt at krigsmerkede fedre vegret seg for å snakke om sine grufulle opplevelser? Og hvordan kjentes det at også samfunnet tiet om sjøfolkenes innsats og traumene de bar med seg da de kom hjem?