16. april 2020

Foto: Tore Sætre (2018) @Frontrowportraits

Av Terje Holtet Larsen

Jazzmusikeren Jon Christensen (1943-2020)var noe så uvanlig som en trommeslager som fikk en til å lytte, både til de øvrige musikernes bidrag hver for seg og til det musikalske uttrykket de sammen skapte, på en ny måte. Jeg tror han fikk dem til å lytte til seg selv og hverandre på en ny måte; hans spillestil førte dem inn i åpne og ukjente klanglandskaper der det var nødvendig å uttrykke seg med større oppriktighet, nærmest som om han fikk dem til å føle at noe vesentlig sto på spill: musikkens troverdighet. Hans navn på LP- og senere CD-coveret var alltid en garanti for at dette var noe det var verdt å høre på. Jeg har kunnet forestille meg at en grunnleggende forutsetning for hans musikalitet, var evnen til å forestille seg sitt eget fravær – også i lydbildet. Det gjorde ham i mine øyne til en utpreget litterær, nærmest filosofisk musiker.

     Det fantes en menneskelig stemme i hans spillestil, en reflektert holdning til det å uttrykke seg kunstnerisk, en påminnelse om at man aldri må slutte å søke etter nye klanger. Det er fristende å beskrive denne spillestilen som perkusjonistiske meditasjoner, for han var en musiker som nærmest kunne sies å lytte og tenke med trommestikkene, like mye som han spilte med. Han omtalte seg selv som trommeslager, noe annet ville sannsynligvis ha forekommet ham pretensiøst, og jeg tror han av natur var en beskjeden mann. Likevel føles det utilstrekkelig å omtale ham som trommeslager. Han var en perkusjonistisk klangsøker.

     Jeg står i gjeld til ham. Han var en av de få kunstnere jeg virkelig har beundret absolutt forbeholdsløst. I romanen Oppskrittingen av et indre landskap er «perkusjonistiske klanglandskaper» et sentralt begrep, og jeg ville aldri ha funnet frem til det begrepet uten ham. Det er fristende å si at det var han som skapte disse landskapene, eller i det minste fremkalte min idé om dem.

     Jeg har alltid visst at jeg før eller senere ville komme til å skrive en roman om en trommeslager, og at jeg ville bruke Jon Christensen og hans spillestil som et forbilde. Omtrent alt jeg mener å vite om tromming har jeg lært av å lytte til hans måte å fargelegge lydbildet på, hans forståelse av timing, energi, dynamikk og fremdrift. At Oppskrittingen… skulle bli nettopp den romanen, hadde jeg riktignok aldri forestilt meg, men naturligvis hadde jeg sørget for å gjemme en hemmelig hilsen til ham i teksten. Og i midten av februar, mens jeg leste korrektur og gjorde de siste endringene, kom nyheten om at han var død.

 

Jeg følte et umiddelbart behov for å dedisere romanen til hans minne, men av anstendighetshensyn lot jeg det være. Det ble for tett på hans død, og jeg var ingen nær venn, jeg tok ikke del i de etterlattes sorg.

     Jeg traff ham én gang, i et selskap, og etter å ha overvunnet min egen engstelse for pinligheter, fikk jeg gitt uttrykk for min beundring. Han greide å ta imot den uten at jeg følte meg dum. Det ble til at jeg sendte ham noen romaner og han sendte meg en CD. På den tiden bodde jeg i Berlin. Han sendte et postkort: «Next time in Berlin». Det ble det aldri noe av, det er sånn det vanligvis er med slike tilfeldige møter. De blir ikke nødvendigvis mindre viktige av den grunn. Jeg valgte å la den hemmelige hilsenen som allerede fantes i romanteksten bli stående som min siste.

 

Hva vil det egentlig si å beherske sitt instrument til fullkommenhet? Den stadig mer intuitive spillestilen Jon Christensen utviklet, gjør det vanskelig å besvare det spørsmålet. Det handlet aldri om å kunne spille hva som helst og overvinne enhver teknisk utfordring med overbevisende letthet. Det handlet aldri om virtuositet. Å frigjøre seg fra behovet for å imponere, er den største overvinnelsen for enhver utøvende kunstner. Jon Christensen ville ha oss til å lytte, og gjerne digge, men ikke måpe himmelfallent; han var ingen sirkusartist.

     Til syvende og sist er det alltid et spørsmål om troverdighet, og han våget å trekke veksler på sin egen, i en utrettelig utforskning av trommesettets klangmuligheter, blant annet ved å spille nærmest som om han aldri skulle ha sittet bak et trommesett, og ikke en gang visste hvordan man holder et par trommestikker eller hvordan man skal bruke dem, tilsynelatende planløst og uten kontroll, i et forsøk på å frigjøre seg selv fra alle tillærte og rutinemessige tilnærminger, frigjøre seg fra alle vante forestillinger om hvordan et trommesett skal låte og hvordan en trommeslager skal spille, og samtidig frigjøre både lytterne og de øvrige musikerne, atter en gang lede dem til et annet sted.

     Når man så ham i slike opptredener, var det nærliggende å tenke på Jackson Pollocks action painting-teknikk, der han kastet og dryppet malingen på et lerret lagt på gulvet, eller avantgarde-komponisten John Cages «music for prepared piano», der ulike gjenstander var plassert på strengene i flygelet, slik at pianisten aldri kunne forutsi hvilke klanger tangentene skjulte. En alvorlig lek med de nådeløse tilfeldighetenes innflytelse på vår måte å forstå oss selv og verden på, eller en pliktdans med skjebnen.

     Jon Christensen var selvlært, han var allerede på slutten av 1950-tallet en del av jazzmiljøet i Oslo, og ble tidlig klar over at han aldri ville kunne måle seg med alle de amerikanske trommeslagerne, som var de eneste som gjaldt på den tiden, hva angikk oppvisning av tekniske ferdigheter og energisk showmanship. Hans begrensninger skulle tvinge ham til å tenke nytt og utvikle sin egen, stadig mer særpregede, nærmest nølende spillestil, der ikke minst den detaljerte bruken av cymbalene skulle bli et kjennetegn. Der veldig mange andre trommeslagere, de aller fleste, ville ha benyttet hele trommesettet langt mer intenst, tett og energisk, med alle de innøvde rytmiske figurene de måtte ha i ermet, lot han ofte cymbalene gjøre jobben.

     På denne måten skapte han en åpenhet i uttrykket sitt, og bidro til å lede jazztrommingen i en ny retning, gjerne omtalt som europeisk – kjølig, dempet, til og med avmålt eller reservert, eller sofistikert, og som det tyske plateselskapet ECM sørget for å gjøre verdensberømt.

     De perkusjonistisk klangene han frembragte var umiskjennelig hans egne, umulig å etterligne uten at resultatet ble temmelig flaut og flatt. Hans magi, hans sound, den aksentuerte lettheten, lot seg ikke kopiere, og sine aller fineste ting gjorde han etter min mening på innspillinger med Radka Toneff, Keith Jarrett, Ralph Towner, Terje Rypdal, Jan Garbarek og Sidsel Endresen som frontfigurerer, og i Masqualero (Arild Andersen & Jon Christensen Quintet) og Bobo Stenson trio, omtrent i den kronologiske rekkefølgen.

     Jon Christensen var ikke som andre trommeslageren, han tenkte og spilte annerledes, han ble et begrep. Det var aldri vanskelig å høre at det var han som satt bak trommene, ett enkelt slag på en av cymbalene var nok, sannsynligvis fordi han ikke slo på cymbalen, han spilte på den. Og han sluttet aldri å søke nye måter å uttrykke seg på bak trommene og cymbalene. Helt til det siste ønsket han å frigjøre seg fra og utfordre alle vante forestillinger, og han beveget seg nær det mange nok kunne oppleve som en slags yttergrense, men aldri sånn at det virket tilgjort eller påtatt, alt han foretok seg var forankret i en musikalsk oppriktighet og vissheten om egen betydning, tro mot sin kunstneriske grunnholdning, alltid ærlig.

Terje Holtet Larsen (f. 1963) debuterte med romanen Sønnen i 1991. For novellesamlingen Variasjoner (1995) mottok han Gyldendals legat, og for romanen Dilettanten (2012) mottok har Riksmålsforbundets litteraturpris. For Kjærlighet mellom intelligente menn (2014) og Angiveren (2016) ble Holtet Larsen nominert til Ungdommens kritikerpris og langlistet til P2-lytternes romanpris. Oppskrittingen av et indre landskap utkom våren 2020.