Av Karl Ove Knausgård
Her vi står nå, i Frankfurt, Europas finansielle sentrum med en av de største børsene i verden, hvor alt handler om raske handler og raske penger, på en bokmesse som også er verdens største, og hvor også alt handler om kjøp og salg, riktignok av bøker, men bare av de nyeste bøkene, som kommer i hundretusentall hvert år, vil jeg benytte anledningen til å minne om et av litteraturens viktigste kjennetegn, nemlig dens langsomhet.
Jeg tenker ikke nå på hvor lang tid den tar å lese, men på hvor lenge den kan virke, og på det merkelige fenomenet at selv litteratur skrevet i andre tider med radikalt andre og noen ganger dypt fremmede forutsetninger fortsatt kan snakke til oss. Og ikke bare det, men også si oss noe om hvem vi er som vi uten den ikke ville ha sett eller ikke sett slik.
Det finnes ikke mange fellestrekk mellom den spanske landsbygda på begynnelsen av sekstenhundretallet og vår tid, men Cervantes roman Don Quijote lar seg likevel lese i dag, av mange grunner, men den kanskje viktigste er at den grunnleggende konflikten i boka også er vår konflikt. En gammel adelsmann som har forlest seg på ridderromaner forstår alt han ser i lys av dem. Han går blant annet til angrep på en flokk sauer, som han tror er en hær, og han går til angrep på en vindmølle som han tror er en kjempe. Don Quijote er et komisk verk, men fenomenet, hvordan det man leser eller ser kan skape en egen virkelighet hvis det ikke blir korrigert, som man deretter handler i forhold til, er ikke lenger komisk, for det er ikke vindmøller eller sauer de går til angrep på, de som har sittet inne på rommene sine og snevret inn verden, det er mennesker.
Eller hvorfor ikke gå enda lengre tilbake, til Romerriket omtrent seksti år før Kristus, da Lukrets skrev sitt eneste kjente verk Om tingenes natur. Det handler om hvordan verden er bygd opp av atomer, og er et læredikt. Men den atomære virkeligheten er ikke isolert, slik den uten unntak blir framstilt i dag i vitenskapelige artikler og bøker, med sine elektroner og kjerner, felt og partikler og bølger. I Lukrets dikt eksisterer det atomære nivået side ved side med verden slik vi hver dag ser den, med sine gressletter og elver, sine broer og hus, sine kuer og geiter, sine fugler og sin himmel. Det er to sider av samme sak, visste Lukrets, det ene finnes ikke uten det andre, og det er liten tvil i min sjel om at verden ville ha sett annerledes ut dersom vitenskapen hadde vært forankret i verden, og ikke mistet den av syne, for i det ligger det en forpliktelse, og en kontinuerlig korrigering: vi er ikke større enn skogen, vi er ikke engang større enn treet. Og vi består av de samme bestanddelene.
Cervantes skrev sin bok for fire hundre år siden, siden da har den langsomt drevet nedover tidens elv, og den har sagt forskjellige ting til forskjellige epoker. Lukrets skrev sitt dikt for mer enn to tusen år siden, det var lenge glemt, men da det ble gjenoppdaget på begynnelsen av fjortenhundretallet, ble det en viktig forutsetning for den gryende renessansen, og ikke bare lar det seg fortsatt lese, det har også fortsatt noe å si, noe vi har glemt eller kanskje aldri riktig forstått.
Men det er ikke bare i historien litteraturen virker langsomt, det gjør den også i hver enkelt leser. Jeg husker den første gangen jeg leste den danske poeten Inger Christensen og hennes langdikt Alfabet, det var på midten av nittitallet, altså for femogtyve år siden. Alfabet er en oppramsing av ting som finnes i verden, og den begynner slik:
Aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes
bregnene finnes; og bjørnebær, bjørnebær
og brom finnes; og hydrogenet, hydrogenet
cikadene finnes; cikori, crom
og citrustrær finnes, cikadene finnes,
cikadene, ceder, cypress, cerebellum.
duene finnes; drømmerne, dukkene,
dreperne finnes; duene, duene;
dis, dioxin og dagene; dagene
finnes; dagene døden; og diktene
finnes; diktene, dagene, døden
Den gangen for femogtyve år siden fant jeg diktet vakkert, det kom en særskilt eksistensiell glød fra det, men mer enn en oppflamming i øyeblikket ble det ikke. Så for noen år siden dukket diktet opp i tankene igjen. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg leste det, og det hadde fått en ny ladning. For det første fordi jeg fornemmet en sorg i frammaningen av tingene, dyrene og plantene, som om det nå hvilte en skygge over dem. Det kunne være vissheten om at vi vil dø fra dem, men det kunne også være vissheten om at de vil kunne dø fra oss. Det er etterhvert mange dyrearter vi ikke lenger kan ta for gitt. For det andre fordi jeg forstod hvordan selve diktets form beveget seg inn mellom kulturen og naturen. Tingene i diktet er ikke oppramset tilfeldig, de er på den ene siden strukturert i følge alfabetet, på den andre siden ifølge den såkalte Fibonaccis tallrekke, hvor hvert ledd består av summen av de to foregående. 1, 2, 3, 5, 8, 13, 21 og så videre. Denne tallrekken finnes overalt i naturen, for eksempel i forplantingsrekken hos bier, i måten blomsterstilker forgreiner seg, i antallet kronblader på blomster, i spiralene i kongler og ananas og solsikker. Denne underliggende strukturen, som vitenskapen har isolert og som naturen ikke kjenner, men bare følger, tilhører mystikken like mye som matematikken, og sammen med de isolerte ordene som maner fram enkeltting og enkeltfenomener, gjør de verden på en og samme gang fortrolig og fremmed, på en og samme gang sanselig og abstrakt, begripelig og ubegripelig.
Christensen er åpenbart i slekt med Lukrets. Det ordet Lukrets brukte for atom, er det samme ordet han brukte for bokstav. Det gjaldt også for de første grekerne som skrev om atomet, også de brukte ordet for bokstav for atom. Og Lukrets sammenligner gang på gang atomene med bokstavene – på samme måte som man kan kombinere de samme få bokstavene på uendelig mange måter, og uttrykke alt mellom himmel og jord, kan man kombinere de samme få atomene og skape himmel og jord og alt der imellom.
Både vitenskapen og litteraturen leser verden. Før eller siden støter begge på det uleselige, grensen til det uforståelige. Inger Christensen skrev i et essay en gang at den grensen finnes inne i oss. Og at samtalen mellom det leselige og det uleselige føres i vitenskapen under navn som kaosteori, fraktaler, superstrenger, men bare fordi det låter for påtrengende med ordet Gud.
Alt ligger side ved side.
Atomene, bokstavene, litteraturen, vitenskapen, verden.
Og innsikten og ødeleggelsen.
Den verdenen vi står midt i nå, her i Frankfurt, med sine skyskrapere og sine biler, sin enorme flyplass og sine banker, har også kommet langsomt til, og om man først skal tidfeste en begynnelse, står den enorme brytningsperioden i Europa omkring det tidspunktet Lukrets bok ble gjenoppdaget, sentralt. Det var renessansehumanisten Poggio Bracciolini som fant det eksemplaret, sannsynligvis det eneste som eksisterte, og det gjorde han i et tysk kloster bare ti mil herfra, i Fulda, i januar 1417. Tretti år senere, på 1450-tallet oppfant Gutenberg trykkpressen. Og det skjedde også her i området, i Mainz, bare fire mil unna Frankfurt.
Det var også på den tiden at legenden om Johan Faust, den lærde vagabonden som solgte sin sjel til djevelen, for første gang dukket opp i Tyskland. Og som dere vet, har også denne bokmessen som åpner i dag røtter tilbake til den tiden: Den aller første bokmessen i Frankfurt fant sted i 1478.
Hvordan legenden om Faust oppstod, er uklart, men det finnes en historisk Johan Faust som passer til beskrivelsen, og han ble født to år etter den første bokmessen, altså i 1480, på et sted like i nærheten, nemlig Knittingen, som ligger bare fjorten mil herfra. Johan Faust var ifølge en samtidig omtale «en lærd sjarlatan som ga seg ut for å være kyndig i magi», og vandret rundt fra universitet til universitet i området her. Vi vet at han oppholdt seg i Würzburg i 1506, elleve mil herfra, og at han var i Kreuznach i 1507, som ligger tretten mil herfra. Vi vet også at han i 1509 fikk en grad ved universitetet i Heidelberg, bare ni mil herfra.
Det lar seg derfor ikke utelukke at også Faust var på bokmessen i Frankfurt.
En annen kandidat til den historiske Faust er en viss Johan Fuss, som levde mellom 1400 og 1466. Han var gullsmed og Gutenbergs forretningspartner i Mainz, altså fire mil unna her vi befinner oss nå.
Men hva med djevelen? Hvor var han hen?
Vi vet at han i alle fall ved en anledning var i Wartburg, som ligger nitten mil herfra. På begynnelsen av 1520-tallet ble djevelen sett der av en munk som en sen nattetime satt og oversatte bibelen til tysk. Munken kalte seg selv Junker Jörg, men het egentlig Martin Luther, og han ble så sint over å bli forstyrret i arbeidet at han kastet et blekkhus etter ham.
Det var altså her, i denne verdenen med sin underlige blanding av overtro og rasjonalitet, av magi og vitenskap, heksebrenning og boktrykking at den virkeligheten vi lever vi nå, ble grunnlagt. Oppfinnelsen av trykkpressen gjorde det mulig å akkumulere og spre kunnskap i en hittil ukjent størrelsesorden. Det var betingelsen for den langsomme utskillelsen av vitenskapen fra religionen, som forandret vårt syn på verden og vår forståelse av oss selv så radikalt at det er nesten umulig å begripe at den ikke alltid har sett sånn ut.
Så hva gjorde djevelen der, i grunnleggelsen av det som skulle bli vår verden?
Man kan selvfølgelig si at Faust-legenden er en protestantisk dannelsesfortelling, den ble til under reformasjonen, og Fausts synd er ikke nødvendigvis at han søker kunnskap, men at han gjør det utenfor Gud. Og for Goethe – som også kom fra Frankfurt – var Fausts synd sekulær: han søkte kunnskap uten å kjenne kjærligheten.
Men det er vanskelig å komme forbi det faktum at der det er kunnskapslengsel, der er også djevelen. Det var djevelen, i form av en slange, som fristet Eva til å spise frukten fra kunnskapens tre, slik at menneskene ble fordrevet ut av paradiset, og det var djevelen som Faust mante fram da han ville uteske naturens hemmeligheter.
Men hva betyr det?
Med alle teknologiske nyvinninger, fra trykkpressen til flymaskinen og atomkraftverket, er det som om det følger med en skygge, ute av syne, men likevel der, for konsekvensene av den manifesterer seg foran våre øyne. Lite visste Karl Benz, som i 1885 bygget den aller første bilen i en garasje i Mannheim, bare åtti kilometer herfra, at den maskinen, som bandt steder og mennesker sammen, som åpnet kulturer for hverandre og som økte radiusen for et menneskeliv radikalt, i framtiden ville drepe en million tohundreogfemti tusen mennesker om året. Heller ikke visste han at karbondioksiutslippet fra biler ville føre til at temperaturen på jorden økte, at det fikk isen til å smelte og vannet til å stige, skogbranner til å herje, ørkener til å bre seg og dyrearter til å dø ut.
Dette fenomenet, at den enes velmente handlinger slår om til et ukontrollerbart onde når den ene blir mange, kaller den franske filosofen Michel Serres for arvesynden. Det djevelske er at selv om vi en og en vil det gode, gjør vi sammen det onde.
Djevelen er forbundet med overskridelse, ja, djevelen er selve overskridelsens figur. Å forsøke å fravriste naturen dens innerste hemmeligheter, er en overskridelse, det er derfor Faust søker djevelens hjelp.
Djevelen er der fordi det er farlig for oss. Den innsikten er like gammel som kulturen. Og Faust var like relevant på 1500-tallet som på 1800-tallet, da Goethe skrev om ham, som på 1940-tallet, da Thomas Mann skrev om ham i romanen Doktor Faustus. Den åpner med en scene som brant seg inn i meg da jeg leste den første gang som nittenåring. To gutter med merkelige navn, Serenus Zeitblom og Adrian Leverkühn, vokser opp sammen et sted i dypet av Tyskland på slutten av attenhundretallet, og i åpningen viser faren til Adrian guttene noen naturvitenskaplige eksperimenter. De handler om hvordan det livløse, den døde materien, oppfører seg som om det var levende. Adrian, som siden skulle selge sin sjel til djevelen, ler så han rister av farens andektighet overfor naturens mysterier, mens Serenus blir skremt.
Jeg vet ikke hvorfor den scenen brente seg inn i meg da jeg var nitten, men jeg vet hvorfor jeg fortsatt vender tilbake til den: I det rommet møtes det levende og det døde, det ekte og det uekte, alkymien og vitenskapen, djevelen og moderniteten. Og ingen av elementene i det rommet har forsvunnet siden Mann førte dem sammen på 1940-tallet, de har tvert imot tetnet, for siden da har atomet blitt splittet, DNA-et har blitt lokalisert og analysert, og med det mulighet for manipulering av arvemassen. Det åpner det enorme muligheter for vitenskapen, vekster kan forbedres, mattilgangen kan økes, organer kan dyrkes, ja, til og med nytt liv kan skapes. Menneskene har endelig blitt som Gud, kunne man kanskje si. Men i en gammel tekst som har brukt over tre tusen år på komme hit, kan vi lese om hva som skjedde med en annen som ville bli som Gud:
Det var du som sa med deg selv:
«Til himmelen vil jeg stige opp;
høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone.
Jeg tar plass på tingfjellet lengst i nord.
Jeg vil stige opp over de høye skyer
og gjøre meg lik Den Høyeste.»
Nei, til dødsriket er du støtt ned,
lengst ned i den dype hulen.
Eller for å si det med den kanskje største tyske dikteren av dem alle, Friedrich Hölderlin, som ble født 16 mil herfra: «Intet gjør med større sikkerhet jorda til helvete, enn menneskenes forsøk på å gjøre den til sin himmel». Men at innsikten og ødeleggelsen ligger side ved side, sier ingenting om rekkefølgen, og den samme Hölderlin skrev også noe annet, like sant, i et av sine overjordisk vakre dikt:
«Men der hvor faren er, vokser også den reddende kraften.»