30. august 2019

FEMINISTISK LESESIKEL er en spalte hvor vi ber våre forfattere trekke frem kvinnelige forfattere vi burde se litt mer på. Denne gangen skriver Kathrine Nedrejord om den algerske forfatteren Assia Djebar. 

AV KATHRINE NEDREJORD

Det første navnet som dukka opp i hodet mitt da jeg blei spurt om å velge meg ut en kvinnelig forfatter å fremheve, var Assia Djebar. Grunnen til at det var hennes navn, og ikke et skandinavisk eller anglosaksisk navn, er nok fordi jeg tidlig begynte å leite i litteraturen etter alternative fortellinger. Som samisk, minoritet fra nord, har det ofte kjentes som den felles nasjonale eller skandinaviske historia ikke angår meg. Ikke sjelden har den vært meg mer fremmed enn nær. Den har ikke dratt meg inn i fellesskapet, men heller, sikkert ikke med vilje, dytta meg utafor. Men i litteraturen begynte jeg å finne historier som ga gjenklang.

Assia Djebar var en av dem.

Jeg fant boka hennes, Stort er fengselet, tilfeldig i en bokhandel mens jeg ennå var student. Siden jeg hadde denne dragninga mot både å lese om kvinneskjebner i andre tider og land, samt minoritetshistorie, plukka jeg den med meg. Mest på grunn av temavalget. Jeg ante ikke hvem Djebar var på det tidspunktet. Men jeg trengte ikke lese mye før nysgjerrigheta var vekka. Djebar skriver godt, elegant og medrivende. Dessuten var hun en representant for den nordafrikanske minoriteten i Frankrike, en som skulle hevde seg på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Egentlig het hun Fatma Zohra Imalhayène. Det var navnet hun fikk da hun blei født i juni 1936 i Cherchell i Algerie. Hun tok først i bruk pseudonymet Assia Djebar ved publiseringa av sin første roman i 1957, La Soif.

Djebar skreiv på fransk. Det var språket hun hadde fått via skolen og faren, som arbeida som fransklærer. Hun vokste opp i en tradisjonell familie, men den franske skolen blei tidlig et vindu til en annen verden, en annen kultur enn den strenge hun levde i hjemme. Det var også kunnskapene hun erverva seg der, som brakte henne til Frankrike for videre studier. Hun blei der i omtrent fem år før hun returnerte til Nord-Afrika. Der jobba hun som professor i historie i Marokko, og seinere i litteratur og film i hjemlandet Algerie. I 1980 reiste hun tilbake til Frankrike og etablerte seg der på nytt. Denne gangen i hovedsak for å skrive. Hun blei første   nordafrikaneren valgt inn i det franske akademiet og har også vunnet utallige litterære priser.

Sjøl om hun etter hvert etablerte seg for godt i utlandet, i den gamle kolonimakten Frankrike, fortsatte hun å skrive om hjemlandet. Algerie og forholdet mellom Algerie og den gamle kolonisten er gjennomgående temaer. Ettersom hennes mor var berber, blei også denne folkegruppas historie viktig for Djebars prosjekt.

Tidligere nevnte Stort er fengselet er også en roman som utforsker denne tematikken. Tittelen er henta fra en berbersang. Denne romanen handler i stor grad om kvinnene i slekta, inkludert Djebar sjøl. Boka er den tredje i en serie bøker som er utprega sjølbiografiske. Djebar skriver om seg sjøl, slekta, særlig kvinnene og menneskene hun kjenner eller har kjent.

Stort er fengselet er ikke mindre enn en imponerende roman, nesten arkitektonisk i form. Fire deler i ulike lengder, der man beveger frem og tilbake i tid og  på kartet. Og da jeg fant denne boka, trengte jeg ikke lese mer enn det første avsnittet før jeg var bergtatt (her i engelsk oversettelse, fordi den norske versjonen og jeg befinner oss i ulike land): «For a long time I believed that writing meant dying, slowly dying, groping to unfold a shroud of sand or silk over things that one had felt trembling and pawing the ground. A burst of laughter – frozen. The beginnings of a sob – turned into stone.[i]»

Skriving og død, disse to størrelsene følger oss gjennom hele romanen, mot slutten heter det for eksempel: «I want to erase myself. Erase my writing. Blindfold my eyes, gag my mouth[1]

Det er verkets refreng, denne ambivalensen i det å skrive dette ned, sette det på papiret. Det som presser seg frem av ord, er ikke nødvendigvis de fortellerstemmen ønsker å bruke.

Stort er fengselet handler altså om skriving, men også om kvinnerollen i Algerie, som snus og vendes på, sees fra ulike perspektiver og ulike generasjoner. Djebar beskriver sitt eget liv, men også hennes mor og mormors. De kvalene hovedpersonen Isma og hennes mor og mormor står ovenfor er klassiske; de som møter ei kvinne som ønsker seg ut av ‘fengselet’: «She does not understand, she does not want to understand, that she is merely reliving another sorrow from the past, that she is pouring out other women’s tears that have never flowed.[ii]»I hennes kamp, kjenner jeg igjen min bestemors. Å bryte laus koster. Man kan ikke gjøre det uten samtidig å tape noe.

Djebar skriver alltid om mer enn én ting, også i denne romanen får Algeries historie og ikke minst hennes mor og mormors berber-aner plass. Den nomadiske folkegruppa har ikke så reint lite tilfelles med den samiske jeg blei født inn i, blant annet når det kommer til tapet av språk. På elegant vis, veksler Djebar mellom sin egen historie, sin families og sitt land og folks historie. Djebar er hele tida bevisst usikkert minnet her og ikke minst, når og hvor hun befinner seg i verden: «The little girl looks at the photographer. On one side her father, like the others, is waiting for the click. /That was the first photograph taken of me. One school day at the beginning of the World War in a village of the Algerian Sahel.[2]»

Det er vel verdt å lese Stort er fengselet, for et djupere innblikk i et land som for mange er ukjent. Erfaringene hun skriver om, klinger derimot kjent. I tillegg finner man den gode Ingen steder i min fars hus i de fleste bokhandlere for øyeblikket. Assia Djebar fortjener flere lesere. Sjøl om hun ble nominert flere ganger, rakk hun ikke vinne Nobelprisen i litteratur før hun døde i Paris i 6. februar 2015. Jeg kryssa fingrene før kunngjøringa fra Svenska Akadamien hvert år etter oppdagelsen av forfatterskapet hennes, men det skjedde aldri. Nå er dessverre for seint.

Men det er ikke for seint å lese henne. Gjør det.


Kathrine Nedrejord (f. 1987) er en norsk og samisk forfatter, dramatiker og scenekunstner. Nedrejord debuterte i 2010 med romanen Transitt, og i 2014 utkom hennes andre roman, Trengsel. I 2018 ble hun husdramatiker ved Nationaltheatret. Samme år utkom den kritikerroste romanen Forvandlinga. For denne ble hun tildelt Havmannprisen 2018.

 

[1] P. 276 So Vast the Prison. Assia Djebar, translated by Betty Wing. 1999. Seven Stories Press.

3 P.224. So Vast the Prison. Assia Djebar, translated by Betty Wing. 1999. Seven Stories Press.

[i] p. 9, So Vast the Prison. Assia Djebar, translated by Betty Wing. 1999. Seven Stories Press.

[ii] p. 164. So Vast the Prison. Assia Djebar, translated by Betty Wing. 1999. Seven Stories Press.