Skrivestua til Christine Nitter

Hunden bjeffer. Gjennom det ene koøyet ser jeg en skygge passere ute på brygga, svarte sko. Koøyene er delvis dekket av snø, is langs kanten av glassene, og fortsatt ligger det snø på båten; tinesnø, sier vi, men den tiner ikke, det kommer stadige påfyll, selv om det snart er syttende mai.

Stemmer utenfor, jeg reiser meg, lar soveposen gli ned, tråkker ut av den og ned i gummistøvlene, går et skritt frem på dørken og titter gjennom gluggen på mannen som står der: svømmeføtter, snorkel og dykkemaske, en flaske på ryggen, blybelte rundt hoftene. I den ene hånden dingler en snorkel, i den andre en kost, en stålbørste og noe som ser ut som en skrape med et langt skaft. En død måse ligger og flyter i vannet.

Var det i dag han skulle komme, froskemannen? For å rense båten under vannlinja? Fjerne det tykke grønne laget av alger og rur, klaser med skjell som har grodd fast på skutesida gjennom vinteren.

Froskemannen gestikulerer, latekoster ut i lufta, mannen i nabobåten nikker, smiler.

Jeg drar på meg dunjakken, men før jeg rekker å komme meg ut, hører jeg et plask og skvulping, like etter en boblelyd. Snart kommer lydene nærmere, en kostelyd langs skutesida. Jeg blir stående litt å lytte før jeg klyver ned i soveposen igjen, åpner lydopptakeren på mobilen.

Skrapelyden blir sterkere. Heter det froskemann, forresten? Det er kanskje et foreldet uttrykk. Jeg fikk det påpekt under språkvasken av romanen min, Våkenetter: «tellemåten din ble avviklet i 1951» … femogtyve, tredve … «vil du erstatte skambein med underlivsbein, kjønnsbein?»

Jeg lukker øynene og forsøker å ta dem inn, lydene, sette fingeren på hva de ligner, minner meg om. Boblene. Skrapingen. Børstelydene. Jeg er helt sikker på at jeg aldri har sittet i en båt med en froskemann svømmende rundt utenfor. Jeg lagrer opptaket: «Lyden av froskemann under båten». Dykkemann. Lettdykker? Paddekall??

Båten vibrerer, en gnidningslyd, som når jeg stryker en fingernegl inni håndflaten. Jeg prøver, det kiler, blir fort ømt. Han jobber i jevne drag. Det bruser, gnikkes, jeg ser for meg at han skrubber, tenker på ord som kan passe, skriver dem ned; gurgle, skvalpe, boble som når man blåser ned i et vannglass med sugerør. Det svir i et sår på tommelfingeren, jeg forsøker å gni vekk det svarte fra knokene.

Froskemannen gir seg ikke, dytter båten litt hit og dit, farer over. Det knaser, jeg ser for meg klasene med blåskjell løsne når han skraper dem vekk. Hører hvordan han puster ut, svømmeføttene som beveger seg under vann. Det er sikkert tungt arbeid. Han må svette i drakten, tenker jeg. Vanligvis tar vi båten opp på land og bruker høytrykksspyler for å løsne alt, så jeg vet det krever kraft.

Jeg må på do, men toalettet tømmes rett ut i havet, så jeg må vente. Jeg er sulten, men naboen har invitert på middag. Han er musiker, bassist, har sagd toppen av kontrabassen for å få plass til den i båten. På den avsagde tuppen har han limt en bit borrelås slik at han kan feste den på igjen dersom han skal spille konsert.

Skrapingen stilner og jeg kan se og høre at det hagler.

Froskemannen banker på, kommer ombord og viser meg en video fra under båten. Sier det ser greit ut, at propellen er fin, sinkanodene intakte.