Christine Nitter debuterte med romanen Våkenetter i mai. Boka forteller om ekteparet Agnes og Eivind idet Eivind blir veldig syk. Deler av romanen har hun skrevet i en nokså uvanlig skrivestue, en Colin Archer seilskute. Bli med til skrivestua til Christine Nitter.
Jeg har satt meg godt til rette i seilbåten for å skrive; en Colin Archer seilskute, losskøyte, 30 fot. Laget etter de originale Garibaldi-tegningene fra 1895. Gaffelrigg, fire seil. Men for i det hele tatt å kunne skrive, kan jeg ikke være kald på beina. Derfor har jeg fylt en varmeflaske med kokende vann og lagt nederst i soveposen jeg sitter i. Fingrene mine er svarte av sot og olje etter en halvtimes strev for å få ovnen til å samarbeide, og nå brenner den livlig, det kommer godlyder fra pipa, da er alt er i orden, og jeg slapper av, vet det snart blir varmt og godt. Men i mellomtiden: Jeg legger tærne mot den glohete varmeflaska, den er for varm, jeg skyver litt på den slik at den ikke ligger helt inntil. Surrer et skjerf rundt halsen. Drar på meg pulsvantene. Heller kaffe fra termosen ned i koppen.
Hvor var jeg igjen? Båten, ja. Skrivestua. Jeg strekker ut armen etter en pute og stapper den bak ryggen. Ser meg rundt, den lille bokhylla; Demning mot Stillehavet av Marguerite Duras; Sommerfugledalen av Inger Christensen; Havboka til Strøksnes; jeg stryker fingrene over ørnefjæren foran meg på bordet. Åpner datamaskinen, tenker på jernkjølen under meg, alle kanonkulene, for stabilitet.
for i det hele tatt å kunne skrive, kan jeg ikke være kald på beina
Hunden bjeffer. Gjennom det ene koøyet ser jeg en skygge passere ute på brygga, svarte sko. Koøyene er delvis dekket av snø, is langs kanten av glassene, og fortsatt ligger det snø på båten; tinesnø, sier vi, men den tiner ikke, det kommer stadige påfyll, selv om det snart er syttende mai.
Stemmer utenfor, jeg reiser meg, lar soveposen gli ned, tråkker ut av den og ned i gummistøvlene, går et skritt frem på dørken og titter gjennom gluggen på mannen som står der: svømmeføtter, snorkel og dykkemaske, en flaske på ryggen, blybelte rundt hoftene. I den ene hånden dingler en snorkel, i den andre en kost, en stålbørste og noe som ser ut som en skrape med et langt skaft. En død måse ligger og flyter i vannet.
Var det i dag han skulle komme, froskemannen? For å rense båten under vannlinja? Fjerne det tykke grønne laget av alger og rur, klaser med skjell som har grodd fast på skutesida gjennom vinteren.
Froskemannen gestikulerer, latekoster ut i lufta, mannen i nabobåten nikker, smiler.
Jeg drar på meg dunjakken, men før jeg rekker å komme meg ut, hører jeg et plask og skvulping, like etter en boblelyd. Snart kommer lydene nærmere, en kostelyd langs skutesida. Jeg blir stående litt å lytte før jeg klyver ned i soveposen igjen, åpner lydopptakeren på mobilen.
Skrapelyden blir sterkere. Heter det froskemann, forresten? Det er kanskje et foreldet uttrykk. Jeg fikk det påpekt under språkvasken av romanen min, Våkenetter: «tellemåten din ble avviklet i 1951» … femogtyve, tredve … «vil du erstatte skambein med underlivsbein, kjønnsbein?»
Jeg lukker øynene og forsøker å ta dem inn, lydene, sette fingeren på hva de ligner, minner meg om. Boblene. Skrapingen. Børstelydene. Jeg er helt sikker på at jeg aldri har sittet i en båt med en froskemann svømmende rundt utenfor. Jeg lagrer opptaket: «Lyden av froskemann under båten». Dykkemann. Lettdykker? Paddekall??
Båten vibrerer, en gnidningslyd, som når jeg stryker en fingernegl inni håndflaten. Jeg prøver, det kiler, blir fort ømt. Han jobber i jevne drag. Det bruser, gnikkes, jeg ser for meg at han skrubber, tenker på ord som kan passe, skriver dem ned; gurgle, skvalpe, boble som når man blåser ned i et vannglass med sugerør. Det svir i et sår på tommelfingeren, jeg forsøker å gni vekk det svarte fra knokene.
Froskemannen gir seg ikke, dytter båten litt hit og dit, farer over. Det knaser, jeg ser for meg klasene med blåskjell løsne når han skraper dem vekk. Hører hvordan han puster ut, svømmeføttene som beveger seg under vann. Det er sikkert tungt arbeid. Han må svette i drakten, tenker jeg. Vanligvis tar vi båten opp på land og bruker høytrykksspyler for å løsne alt, så jeg vet det krever kraft.
Jeg må på do, men toalettet tømmes rett ut i havet, så jeg må vente. Jeg er sulten, men naboen har invitert på middag. Han er musiker, bassist, har sagd toppen av kontrabassen for å få plass til den i båten. På den avsagde tuppen har han limt en bit borrelås slik at han kan feste den på igjen dersom han skal spille konsert.
Skrapingen stilner og jeg kan se og høre at det hagler.
Froskemannen banker på, kommer ombord og viser meg en video fra under båten. Sier det ser greit ut, at propellen er fin, sinkanodene intakte.
Det begynner å bli varmt i byssa, så jeg drar av meg ullgenseren, åpner dokumentet.
Da jeg kjøpte båten hadde jeg lapper og notater for alt, huskelister, også for hvordan vi skulle gå på do, og nå forklarer jeg det for froskemannen der vi står bøyd over toalettet: Den spaken der skal stå loddrett, parallelt med røret, det røde hjulet må dreies mot venstre til det stopper av seg selv, så drar du den spaken der mot deg, sier jeg og peker; den på selve toalettet, jeg lener meg frem foran ham, og så pumper du, ut og inn, minst ti ganger; jeg gjør en pumpebevegelse med armen, han titter bort på meg, smiler, lukter svette, salt, kanskje femten ganger, sier jeg, om du har gjort noe større. Han nikker, lukker døren.
Jeg setter på musikk, CD–en som står i, en sørgesang fra Portugal, fado, jeg skrur opp volumet. Vil ikke at han skal bli forlegen, siden det bare er en tynn vegg mellom oss, til og med noen gliper mellom treplankene. Jeg ser en annen vei, det er nesten det beste med båten, tenker jeg, musikkanlegget, høyttalerne.
Froskemannen klatrer ut av båten. Jeg ser på klokka. En time til vi skal spise. Jeg setter meg til rette igjen. Båten vugger i bølgene. Parafinlampa dingler i taket over meg, kaster et mykt lys rundt meg. Måsene skriker. Jeg hadde glemt å gå på do! Jeg sukker, åler meg ut av posen, inn på do, tisser og pumper, så ned i varmen igjen.
Det er så fin seilevind i dag, tenker jeg, men jeg må jo få ferdig denne teksten. Det begynner å bli varmt i byssa, så jeg drar av meg ullgenseren, åpner dokumentet.
Foto: Therese Kongsli Jakobsen
Christine Nitter (f. 1969) jobber som lege og har gått på forfatterstudiet i Tromsø. Våkenetter er hennes debut som forfatter. Et tidlig utdrag av denne romanen er publisert i Cappelen Damms debutantantologi, Signaler (2021).
Christine Nitter skriver skarpt om tilværelsens små og store smertepunkter. I skildringen av Eivinds siste dager, av det komplekse og ofte uavklarte samspillet mellom ham og Agnes, vokser det frem en sår og ladet roman om livets aller største spørsmål.
Les også
Djevelboka av Asta Olivia Nordenhof
Djevelboka er en erotisk grøsser, den frittstående andre delen av Asta Olivia Nordenhofs planlagte sjubindsverk om brannen på passasjerskipet Scandinavian Star. Det er et storslått,
Tingenes betydning i Kjersti Ericssons romaner
I anledning Kjersti Ericssons 80 års dag ble Astrid Hygen Meyer invitert til å snakke om den aktive forfatterens tre siste bøker. Talen åpnet med
«Levningene i myra» – Stein i silke av Mikael Niemi
Tage Airijoki jobber i den hardfrosne myra utenfor Pajala i Nord-Sverige. Året er 2017, det er nesten hundre år siden den store veiarbeiderstreiken, allikevel graver