Skrivestua til Mirjam Kristensen

Jeg kan ikke si om noe sted: «her blir romanene mine til». Jeg har skrevet seks romaner på tjue år, og de har alle blitt skrevet på forskjellige steder. Jeg har ikke lenger tilgang til noen av de stedene der jeg har skrevet de fem første romanene mine, og den siste romanen min har jeg skrevet på minst tre-fire ulike steder.

I løpet av mitt 42-årige liv, har jeg bodd i tretten forskjellige hus og leiligheter. Jeg har skrevet roman i rundt halvparten av dem, og i tillegg har jeg skrevet på reiser og i lånte hus. Utgivelsesfrekvensen min tilsier at det jeg skriver blir til i løpet av noen lange strekk, og livet endrer seg jo ofte i løpet av årene som går.

Man blir student, og flytter.

Man blir sammen med noen, og flytter.

Man får barn, og flytter.

Man får flere barn, og flytter igjen.

Sånn holder man på.

Spørsmålet er om det spiller en rolle hvor man satt da man skrev. Om det er de små tingene som utsikt og kontorpult, kaffekopper og musikk, som utgjør betingelsene for hvordan det man arbeider med til slutt blir.

Morfaren min hadde sitt eget kontor. Det var det ene rommet i huset hvor mormor ikke hadde tilgang. Han låste det av hver gang han forlot det, så hun ikke skulle gå inn og rydde. Der lå avisene i bunker, bøkene sto tett i tett og der sto en liten divan som han kunne hvile middag på. I fred. Han visste at hun verket etter å gå inn og kaste alle de avisene, for de var så gamle. Han visste at hun irriterte seg over alt skrotet han samlet på der inne, og han nøt å låse det av hver gang han gikk ut. Hver gang jeg fikk komme inn der, visste jeg at jeg var privilegert. En av de innvidde. Der hang et fotografi av den døde sønnen som aldri fikk bli onkelen min. Der hang et maleri av hjort i vinterskog. Og på divanen lå et fint, vevet pledd som jeg likte fordi det så ut til å komme fra en annen tid. Ved å låse av rommet og kun la noen få komme inn, en og en av gangen, fikk kontoret en egen atmosfære.