Kirstine Reffstrup er aktuell med romanen Jernlungen. Med en kraftfull og poetisk stemme forteller hun om to unge mennesker, som lever i forskjellige tider, men som allikevel er bundet sammen. Kirstine er opprinnelig dansk, og boka utgis på både norsk og dansk denne våren. To språk, to mennesker, to tidsplan og to steder? Vi har snakket med Kirstine Reffstrup om blant annet dualitet.
Tre spørsmål til Kirstine Reffstrup om Jernlungen
Du er opprinnelig dansk, men boka kommer nå ut på norsk. Hvordan forholder du deg til de to språkene når du skriver?
– Begge språk betyr veldig mye for meg. Jeg er født i Danmark, men har bodd i Norge mange år og etterhånden fått det norske språket inn under huden. Jeg henter mye av inspirasjonen i den norske litteraturen. De to språkene er ved første øyekast veldig like, men det er især de små forskjellene som gjør dem til to ulike språk. Jeg liker også den forskjellige klangen, og alle de norske ordene som i mine danske ører høres poetiske og deilig rare ut, som kryr, vasse, kveile, sjangle. Når jeg skriver, jobber jeg med begge manusene samtidig, både på norsk og dansk, og setningene kommer noen ganger på begge språk, så oversettelsen går begge veier.
På mange måter er dette også en roman om å bevege seg mellom ting. De to karakterene beveger seg mellom tid, sted og kjønnskategorier. Hvordan tenkte du rundt dette da du skrev?
– Romanen begynte med at jeg så for meg en liten og sårbar kropp, jenta Agnes, liggende på Blegdamshospitalet i en jernlunge; den eldste formen for respirator. Så kom et bilde av et barn som vokser opp på et barnehjem i en skog utenfor Budapest, og følelsen av at det fantes et bånd mellom dem.
Jenta Agnes kan ikke leve utenfor den massive jernlungen, hun er en fanget i en metallisk verden og drømmer om nærhet. Det gjør også barnet på barnehjemmet, som på sin side er begrenset av denne lille verdenens regler og normer om å være gutt. Jeg har tenkt på at både tid og kjønn, hos begge barn, ikke er faste størrelser. Agnes ligger fastlåst i jernlungen, men reiser i tiden og ser det annet liv hun har levd. Barnet i skogen beveger seg mellom jente og gutt. Er kanskje begge deler eller ingen av delene. Begge er 13-åringer på vei inn i puberteten, og perioden er så sprengfull av motsetninger, man er barn, men på vei til å bli voksen, man blir en annen. Jeg tenker det også er en historie om frigjøring og om retten til å leve livet, som den man er.
Som forfatter tenker jeg noen ganger på meg selv som reisende; å leve seg inn i andre tider, se med andre øyne. Som forfatter får jeg mulighet for å leve flere liv.
Ett tidsplan foregår i København på 1950-tallet og ett i Østerrike-Ungarn på 1910-tallet. Hva gjorde at du landet på disse tidene? Hva har tid og sted å si for det du skriver om?
– I hver sin tid bærer de to barn på den samme lengselen etter frihet og kjærlighet. Og på samme måte som det finnes overganger i små kropper, finnes det også i det store perspektivet i Europas historie. Det er en tid før og etter to store verdenskrigene, hvor Europa og verden var i voldsom forandring.
Jeg tror, at når jeg skriver, blir jeg dratt mot tider og steder, hvor jeg ikke selv befinner meg, langt fra min egen hverdag. Jeg har lest vitnesbyrd fra poliopasienter, og lest om hvordan det så ut i Østerrike-Ungarn, og i København i tiden for fortellingen. Jeg har besøkt stedene, reist til København, hvor Blegdamshospitalet lå, og til Budapest, kjent på lydene og luktene der. Men jeg har også fantasert fritt. Jeg tror på, at fiksjonen kan vise oss verdener og rom som vi ikke kjenner. Som forfatter tenker jeg noen ganger på meg selv som reisende; å leve seg inn i andre tider, se med andre øyne. Som forfatter får jeg mulighet for å leve flere liv.
Jernlungen er en roman med historiske og fantastiske elementer, hvor den ene delen av handlingen foregår på epidemisykehuset Blegdamshospitalet i København på 1950-tallet, mens den andre delen utspiller seg på et barnehjem for gutter i en stor skog i Østerrike-Ungarn og i Budapest i årene 1913-1917.
I en jernlunge på Blegdamshospitalet ligger en ung poliosyk jente, lammet og avhengig av maskinen for å puste. På barnehjemmet i skogen vokser et navnløst barn – som ikke er helt som de andre guttene – opp under kallenavnet Gutt. Og mellom disse to unge menneskene, på tvers av tid og rom, finnes et sterkt, gåtefullt og uløselig bånd.