2. februar 2022

I Den andre døden forteller Kjersti Ericsson om en familie, diktet frem fra bilder og etterlatte papirer, og skriver frem en stor fortelling om minne og glemsel, om sorg over alt som forsvinner, og om drømmen om å gi det lille livet det bestandiges varighet. Hvordan kom denne boka til? 

Hvor kom denne romanen fra?

– Jeg er enebarn, og har heller ingen kusiner eller fettere. I det hele tatt har jeg opplevd meg sjøl som nokså slektsløs. Men faren min var faktisk del av en søskenflokk på sju. Den flokken produserte bare én etterkommer: meg.  Hvordan ble det sånn? Det spørsmålet har jeg nok hatt i bakhodet ganske lenge.

«I jødisk tradisjon heter det at et menneske dør to ganger. Den første døden kommer når hjertet slutter å slå, den andre når navnet på den døde nevnes for siste gang.» skriver du i «Den andre døden» Hvorfor blir det viktig for jeg-personen å ta på seg denne oppgaven på vegne av familien?

– «Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv døyr på same vis. Men eg veit om noko som aldri døyr: domen over den daude,» heter det i Håvamål. Slik er det jo ikke. De fleste mennesker huskes av noen få en kort stund, og så er historien deres og alt de var borte for bestandig. Romanen speiler nok et vemod over at det er sånn. Dette vemodet får jeg-personen til å ville bære med seg de døde slektningene sine et lite stykke til, før også hun sjøl går inn i de glemtes rekker. Kanskje blir det særlig viktig for henne å gi et slags liv til de tre av farens søsken som døde unge, av tuberkulose. Det finnes ingen levende mennesker som husker dem lenger, og sjøl vet hun nesten ikke noe om dem. I oppveksten hennes hadde de tre unge døde «navn, men ingenting annet».

 

Fra Bellevue tuberkulosesanatorium på Tøyen. Flere av søsknene Ericsson var innlagt her. ©Oslo Bymuseum

Som mange andre familier på den tiden opplevde familien Ericsson å miste mange de var glade i på kort tid til tuberkulose og andre sykdommer. Hvordan var dette for familiene. Tror du vi var mer herda for sorg før?

 – Det var jo nokså vanlig å miste både småbarn og ungdommer før i tida. Men om det gjorde noe mindre vondt av den grunn, er jeg mer usikker på. Mange historikere har ment at fortidas foreldre var mindre følelsesmessig knyttet til barna sine enn vi er i dag. Det er opplagt at det har skjedd store kulturelle forandringer i hvordan vi ser på barn, og i hvilke normer som gjelder for forholdet mellom barn og foreldre. Men var det mindre smertelig før å oppleve at ett eller flere av ens egne barn døde? I boka siterer jeg en sykehistorie nedskrevet av legen Ludvig Dahl, som i 1859 dro rundt i landet for å granske de sinnssykes kår. På Lista fant han ei gammel enke:  

«Hun lå i hjel både sit 5te og 6te barn. Fra denne tid blev hun betagen af en bestandig angst og uro, som gjorde hendes nætter søvnløse, idet hun gik omkring og passede på de sovende børn, at intet bånd måtte stramme dem. Hun blev mere og mere forvirret, begyndte at gå omkring i en ledende stilling, der af hendes omgivelser blev opfattet, som om hun gik og ledte efter sine tabte børn. De sidste 30 år har hun tilbragt i en seng med halm, imellem hvilken hun bestandig søger og leder.»

Denne frykten må ha vært så vond å leve med at bare tanken på den gjør vondt. Men i store deler av verden har foreldre det fortsatt sånn.

 

Denne historien fant jeg under arbeidet med den første fagboka mi, som kom ut i 1974 og handlet om sinnsykevesenets historie i Norge. Beskrivelsen av den gamle enka på Lista gjorde et sterkt inntrykk på meg. Alle foreldre lever med frykt. I dag gjør vi alt vi kan for å beskytte barna våre mot enhver fare. Vi setter på dem sykkelhjelm, vaksinerer dem og lar dem leve under konstant oppsyn av voksne. Og vi lykkes som regel. Foreldre før i tida må ha hatt frykten for de mange truslene mot barnas liv tettere innpå seg, trusler som det var vanskelig å verge seg mot. Denne frykten må ha vært så vond å leve med at bare tanken på den gjør vondt. Men i store deler av verden har foreldre det fortsatt sånn.

 

Etter alle de syv søsknene Ericsson står bare én etterkommer igjen, den eneste som kan holde minnet om de døde levende enda en liten stund. I Den andre døden forteller hun om en familie, diktet frem fra bilder og etterlatte papirer, og skriver frem en stor fortelling om minne og glemsel, om sorg over alt som forsvinner, og om drømmen om å gi det lille livet det bestandiges varighet.

Les også