Det er ingen grunn til å være redd for døden – når du finnes, finnes ikke den, og når den finnes, finnes ikke du. Omtrent slik formulerte Epikur det en gang i tiden. Jeg pleier å tenke meg at det er som å dele en leilighet med en leieboer du aldri ser. Leiligheten har to rom med to dører. Går du gjennom den ene døren, går leieboeren gjen-nom den andre. Du kan høre ham pusle der inne, men går du inn dit, går han inn der du nettopp var, og da er det i det rommet han pusler. Slik lever vi livet vårt, med døden vegg i vegg. Den dagen vi møter ham i døren, er det over. Det finurlige er at vi aldri kan vite når det skjer, bare at det før eller senere vil skje. Det vil si, hvis vi ønsker det, kan vi naturligvis ta skjebnen i egne hender og framprovosere møtet.

Det er det jeg har tenkt å gjøre. 

Av tonen i det lille jeg har skrevet nå, høres det ut som om dette er noe som er lett og uforpliktende for meg – en leilighet, et møte med en leieboer – men lettheten ligger i språket, ikke i meg. Hvis jeg kunne formulere hva jeg føler her jeg sitter, fortvilelsen som river og sliter i meg, natt og dag, det bunnløse mørket, ville du forstå, men det kan jeg ikke, for i språket i seg selv ligger det håp, i språket i seg selv er det lys. Natten, den er språkløs. Og språket retter seg alltid mot en annen. Å formidle ensomhet i språket er derfor umulig. Der ensomheten er, er ikke språket, der språket er, er ikke ensomheten.

Så jeg er med andre ord «ensom». Og jeg skal «ta» livet mitt.

Men først skal jeg skrive dette. Hver dag i de neste månedene skal jeg våkne opp i rommet der oppe, gå ned hit, koke kaffe og sette meg ned her, ved skrivebordet foran vinduet, se utover den vesle havnen, og bak den igjen, havet – for det meste grått og svart på denne tiden av året – drikke kaffe, røyke og skrive på denne fortellingen til den er ferdig. Hvorfor vet jeg ikke helt. Kanskje noe med at alt som hender, bare forsvinner ut i ingenting, og at det på sett og vis gjør hendelsene meningsløse? At de utspiller seg til ingen nytte. Skriver man dem ned, finnes de i alle fall et sted. Hvem som eventuelt vil lese det jeg skriver, bryr jeg meg ikke om. Kanskje det er deg, Emil, siden det er du som eier dette huset jeg tyvlåner disse ukene. I så fall, håper du kan tilgi meg – jeg har forhåpentligvis husket å rydde og vaske etter meg, slik at du finner huset i finere stand enn du forlot det i. Kanskje er det deg, Jelena – i så fall behøver du ikke lese videre: Du vet hva som kommer. Kanskje er det du som jobber i det lokale politiet og som gjennomsøker huset etter at dere fant den døde kroppen min skylt i land et sted i nærheten. Eller drivende ute på havet, oppdaget av en fisker eller et av mannskapet på en av de store fraktebåtene som kjører fram og tilbake langs kysten her, og som jeg ser gjennom vinduene hver dag. Ikke vet jeg, og ikke bryr jeg meg heller. Jeg skriver dette for meg selv. Eller «meg selv», da. De to ordene som skal romme alt vi har vært, alt vi er og alt vi skal bli. Akkurat nå, her jeg sitter, er jeg bare en brøkdel av alt det, kanskje bare noen promille, mens resten, hele lasset, ligger lagret i cellene mine. Noe av det kan jeg aktivisere selv, det kalles å huske, mens det meste kommer og går som det vil. Sånn er det for alle, antageligvis også for kattene og hundene. Som skapninger er de overlegne oss – ikke bare er mange av sansene deres mer velutviklet enn våre, de har også gjort den evolusjonære genistreken å stanse bevissthets utviklingen opp ved konstateringen jeg er her, og ikke fortsatt, som vi dessverre gjorde, til spørsmålet om hvorfor.

Prokrastinering kalles dette. Jeg vil ikke tenke, jeg vil ikke vite, jeg vil ikke forstå. Men jeg må. Må jeg ikke?

Jo.

Jeg vil ikke skrive om det som hendte meg. Men jeg vil heller ikke dø før jeg har gjort det. 

Så hvor skal jeg begynne? Kanskje med begynnelsen?