Etter alle de syv søsknene Ericsson står bare én etterkommer igjen, den eneste som kan holde minnet om de døde levende enda en liten stund. I Den andre dødenforteller hun om en familie, diktet frem fra bilder og etterlatte papirer, og skriver frem en stor fortelling om minne og glemsel, om sorg over alt som forsvinner, og om drømmen om å gi det lille livet det bestandiges varighet.

Den andre døden

Av Kjersti Ericsson

Utdraget er hentet fra Kjersti Ericssons Den andre døden.

Tuberkulosedøden tar tid, også fra de pårørende. Disse femten årene eller så fra den første, Alva, ble syk, til den siste, Olaf, bukket under, tok til da de eldste i søskenflokken for alvor skulle starte på voksenlivet, og de yngste bare var barn.  Sykdommen og døden rammet familien da livet trengte plassen som mest. Men hva har de friskes liv å stille opp med mot de sykes langsomme død? De unge døde må ha etterlatt seg mer enn sorg og minner: noe forspilt eller for­krøplet i de gjenlevende. Ingen kom uskadd fra livet i denne familien. Fire av søsknene unnslapp tuberku­losen, men ikke den smitten som virker på sinnet, på tankene, på hvordan det blir mulig å leve.

Nå ligger alle, unntatt faren min, under samme grav­stein på Vestre gravlund. Far brøt ut, i døden som i livet. På allehelgensdag pleier jeg å være der, i strøm­men av samvittighetsfulle etterlatte som fyller kirke­gårdene denne dagen, vi som ikke nøyer oss med å sende de døde en flyktig tanke, men møter opp ved grava. Der lar vi tanken materialisere seg i lys og kranser, så den blir værende når vi sjøl går hjem.

Vestre gravlund er stor som en bydel, og jeg nøler alltid litt før jeg finner den rette gangstien. Grav­steinen ligger rett bak en rododendron, som jeg aldri har sett blomstre. Jeg er her bare om høsten, når bla­dene er blitt ubesluttsomt brungrønne, men ennå ikke har sluppet greina.

Gravsteinen har flekker av lys grønnlig lav, flere bokstaver mangler en strek eller en bue. Men jeg vet hva som står der: «Familiegrav Ericsson». Det er alt. Ingen fornavn.

Det er noe pompøst over dette, at bare familie­navnet har fått plass på steinen: Hva skal de døde med et fornavn når de har Ericsson til etternavn?

Her ligger farmor, farfar og seks av barna deres. Farfar, som festet gravstedet, tenkte seg nok at han ville bli opphav til et helt dynasti. I tur og orden ble de sju barna født, Ingeborg i 1894, Alva i 1897, Sverre i 1898, Olaf i 1901, Sigrid i 1905, Harald, som ble faren min, i 1909 og Gunnar i 1914. Men tuberkulosen rotet til rekkefølgen på dødsfallene: Alva døde allerede som tjuefemåring, Sigrid var bare nitten da hun ble begra­vet ved siden av søsteren sin. Olaf rakk å bli trettito år.

Alle disse fødsels­ og dødsårene har jeg måttet lete meg fram til, for i likhet med fornavnene mangler de på gravsteinen. Hele denne pompøsiteten kunne lett tatt slutt da den siste av søsknene Ericsson forsvant ned til de andre, også han uten å få med seg for navnet sitt. Et gravsted blir slettet hvis ingen lenger betaler festeavgifta.

Men enn så lenge finnes jeg, til å betale kravene fra kirkevergen, til å tenne lys på dager da også de døde trenger en levende flamme. Den eneste etterkommeren. Alle i denne grava er nå mine døde.

I jødisk tradisjon heter det at et menneske dør to ganger: Den første døden kommer når hjertet slutter å slå, den andre når navnet på den døde nevnes for siste gang. Slektningene mine her på Vestre gravlund får ikke engang hjelp av gravsteinen til å utsette den andre døden.

Kjersti Ericsson (f. 1944) debuterte i 1968 med diktsamlingen Fotnoter i rødt. Siden har hun utgitt en rekke romaner og diktsamlinger, blant annet Far og mor (1998), Gunhild fra Vakkerøya (2008) og Den hjelpsomme okkupanten (2017). Ericsson er i tillegg sakprosaforfatter med blant annet den andre verdenskrig som fagfelt. I 2009 ble hun tildelt Språklig samlings litteraturpris

Les også