I Ia Genbergs kritikerroste og prisvinnende roman Detaljene forteller en febersyk jeg-person om fire mennesker som har betydd mye for henne, men som av ulike grunner ikke er en del av livet hennes lenger. I dette utdraget, hentet fra begynnelsen av boka, plukker jeg-personen opp en bok som får henne til å tenke på en tidligere kjæreste. 

Boka er oversatt av Bodil Engen. 

Detaljene

Av Ia Genberg

Utdraget er hentet fra Ia Genbergs Detaljene.

Etter noen dager med viruset i kroppen blir jeg slått ut av feber og får for meg å lese en bestemt roman om igjen, og først da jeg setter meg i senga og åpner den, forstår jeg hvorfor. På forsatsbladet står det skrevet med blå kulepenn, i en umiskjennelig håndskrift:

29. mai 1996

Bli frisk fort.

De har crêpes og cider på Fyra Knop.

Jeg gleder meg til vi kan gå dit igjen.

Kyss (som heller vil være på dine lepper), Johanna

Den gangen hadde jeg malaria, smittet et par uker før av en østafrikansk mygg i et telt utenfor Serengeti, ble syk da vi var kommet hjem og innlagt på Hudiksvall sykehus uten at noen forsto hvorfor verdiene mine raste, og da diagnosen omsider ble stilt, sto alle sykehusets leger i kø for å se på kvinnen med den eksotiske lidelsen. Det brant en ild bak pannen min, og hver morgen på sykehuset våknet jeg ved daggry av min egen gispende pust og en hodepine jeg aldri hadde opplevd maken til. Etter reisen til Øst-Afrika hadde jeg dratt rett til Hälsingland for å besøke farfar som snart skulle dø, og i stedet ble jeg syk og holdt selv på å dø. Jeg var innlagt i over en uke, og da Johanna ga meg boka, lå jeg til sengs på soverommet vårt i Hägersten, fraktet med syke transport via Uppsala for en biopsi av leveren. Jeg husker ikke hva den viste, jeg husker i det hele tatt ikke stort av den forsommeren, men leiligheten vår glemmer jeg ikke, og ikke boka, og ikke henne. Romanen forsvant inn i feberen og hodepinen og ble ett med dem, og akkurat der et sted ligger tråden som fører helt hit, en følelsesåre ladet med feber og fare, som denne ettermiddagen trekker meg bort til bokhylla for å finne fram til nettopp denne romanen. Feberen og hodepinen som ikke går over, trengselen av bekymrede tanker innenfor øynene, suset av en kommende nød – jeg kjenner det igjen siden jeg har opplevd det før, med pakkene med virkningsløs Paracet på gulvet ved senga, og flaskene med mineralvann som jeg tømmer mens tørsten vedvarer. Så snart jeg lukker øynene, ruller bildene forbi: hestehover i tørr ørken, fuktig kjellermørke med tause spøkelser, kropper uten form og grenser, store vokaler som skriker til meg, det vil si hele standardmenyen av mareritt siden jeg var et lite barn, med det krydder av død og undergang som følger med selve tanken på sykdommen.

Litteraturen var Johannas og min beste lek, vi introduserte forfatterskap og temaer for hverandre, epoker og regioner og enkeltverk, eldre og samtidige og av ulike sjangere. Smaken vår var likeartet, men forskjellig nok til at samtalene ble interessante. Enkelte ting hadde vi ulike meninger om (Oates, Bukowski), en del gjorde ikke inntrykk (Gordimer, fantasy) og alt annet elsket vi sammen (Östergren, Krilon, Lessing). Jeg kunne avlese hennes vurdering av en bok ut fra tempoet hun leste den i. Gikk det raskt (Kundera, all krim), visste jeg at hun kjedet seg og ville bli fort ferdig, og gikk det for langsomt (Blikktrommen, all science fiction), kjedet hun seg like mye, men måtte kjempe for å komme seg igjennom. Hun så det som en plikt å lese ut bøkene hun hadde begynt på – slik hun også fullførte alle sine utdannelser, avhandlinger og prosjekter. Det lå en dypt rotfestet lydighet i henne, en slags respekt overfor oppdraget, hvor håpløst det enn kunne føles. Det var noe hun hadde med seg hjemmefra, antar jeg, fra de kreative og urokkelig målbevisste foreldrene. Selv sa hun at fullførelsen var en måte å holde ryggen fri på overfor fremtiden, å ha det hun kalte «clean sheet». For Johanna levdes livet bare i én retning, fremover, fremover. Der var vi ulike, jeg for min del fullførte sjelden noen større  prosjekter. Etter et år som ekspeditør på Pressbyrån hadde jeg begynt på flere høyskoleutdannelser som jeg hadde hoppet av eller utsatt på ubestemt tid, før jeg begynte å skrive for alvor. Og ikke engang da, etter å ha bestemt meg for å forsøke å bli forfatter på heltid, klarte jeg å følge min egen utstakede bane, men kunne tilbringe dager med å vandre rundt kvartalene i Aspudden, Mälarhöjden, Midsommarkransen og Axelsberg. Det var en tid da det fremdeles foregikk en del lurvete virksomhet i områdene nær indre by, med motorsykkelklubber og tatoverings studioer og beksvarte videosjapper med  solarievirksomhet. Tunnel – banestasjonene var dunkle og skitne. Alle slags mennesker levde side ved side, folk som  arbeidet og tok dokumentmappene sine og gikk på  jobben, kunstnere som leide billige atelierer i industri områdene, narkomane som bodde i  kvartaler der  politiet gjorde razziaer, gubber på torget som satt med sine ølflasker og sin brunbarkede hud; alle levde ved siden av hverandre i de treetasjes husene som kantet de buktende hovedgatene, med butikker på gateplan med lav himling og utenlandske kryddere, og med enkle lunsjrestauranter med brun innredning der jeg pleide å sitte i hjørnet med den tomme tallerkenen på et plastbrett og drikke det siste av  lettølen min og studere de andre gjestene på tidlige ettermiddager. En skrivebok lå foran meg med en omhyggelig utvalgt penn, men jeg brukte den sjelden. Jeg kunne virke dedikert, men var det ikke, og i haugen av bøker på nattbordet ved senga lå det alltid en eller to der jeg hadde stoppet opp et sted i midten. Jeg leste helst bøker som skapte et sug som holdt meg fast. Det gjaldt det meste, og jeg hadde der-for få plikter i livet mitt, kanskje altfor få. Egentlig hadde jeg knapt opplevd noen plikt uten umiddelbart å skyve den fra meg. Det var et utgangs-punkt som ikke skapte noen «clean sheets», og jeg går ut fra at Johanna ikke kunne betrakte denne innebygde tregheten i meg som noe annet enn en utfordring. Det var noe ved tempoet og  entusiasmen hennes som satte fart i meg, fikk ting til å skje. Kanskje var det denne siden ved henne som gjorde meg så trygg i forholdet vårt. Hun hadde påbegynt meg og aktet ikke å gi opp. Hun kom ikke til å gå, hun ville aldri gi etter for en impuls til å forlate meg. Jeg slappet av, jeg ga meg hen. Hun var så grundig, så hengiven og lojal. Ville hun noensinne finne på å gjøre det slutt? Nei, tenkte jeg. Nei, aldri.

Ia Genberg er født i 1967 og bor i Stockholm. Hun debuterte i 2012 med romanen Söta fredag, og har siden skrevet romanen Sent farväl (2013) og novellesamlingen Klen tröst & fyra andra berättelser om pengar (2018). For Detaljerna fikk la Genberg den prestisjetunge Augustprisen 2022. Romanen er solgt for utgivelse til 26 land.