I Nina Lykkes nye roman møter vi fastlegen Elin. Hun har flyttet ut fra mannen og inn på legekontoret sitt hvor hun tar i mot pasienter i alle aldre, med alle typer problemer. Som Elin sier «Ingen kjenner understrømmene i befolkningen så godt som en fastlege. » I dette utdraget får Elin besøk av en liten jente med øreverk.
Den neste på listen er en liten jente, en fireåring. Hun er her på grunn av øreverk, og faren hennes er med. Men da jeg går ut for å rope dem inn, sier faren at datteren ikke er helt klar for å komme inn ennå, så hvis de kan vente, og heller komme inn litt senere, hadde det vært veldig fint. Jeg ser bort på barnet, som sitter med korslagte armer og ser rett fremfor seg med et uttrykk jeg kjenner igjen fra da jentene var små.
– Hun er ikke i form i dag, hun har jo vondt i øret, og jeg har ikke så lyst til å presse henne, fortsetter faren. – Hun trenger bare tid til å forberede seg. Jeg skal snakke litt mer med henne og forklare hva som skal skje her, så hun ikke trenger å være så redd.
Datteren ser ikke redd ut. Hun ser ut til å være vant til å prøve kreftene sine mot faren, og hun ser ut til å være vant til å vinne.
– Det går nok ikke. Hvis dere ikke kommer inn nå, mister dere plassen i køen.
– Men ser du ikke at hun har vondt?
Igjen ser jeg bort på jenta, som ikke greier å skjule det gliset som nå trenger seg frem overalt på det runde lille ansiktet hennes.
Jeg holder døren åpen.
– Men da er det jo desto større grunn til å komme inn nå.
Jeg smiler til jenta, som slutter å glise og stirrer morskt tilbake.
– Kom, da, lille venn, sier faren, kan du ikke være så snill å komme nå.
– NEI, brøler hun. – NÆ-HEI. NÆ-HEI. NÆ-HEI.
Faren ser på meg og trekker på skuldrene. Datteren hans virker ikke syk, for å si det mildt. Ansiktsfargen er normal, bevegelsene hennes er raske, og så denne brølingen. Jeg går tilbake til skjermen og leser navnet på neste pasient, går ut igjen og skal til å rope opp, men før jeg rekker å åpne munnen, har faren tatt jenta under armen og båret henne inn på kontoret, og det skjer så fort at hun ikke rekker å reagere. Idet jeg lukker døren etter dem, begynner hun å vræle.
– Snickers, roper faren. – Hvis du er stille, skal du få Snickers.
Barnet roer seg øyeblikkelig, og jeg tar frem otoskopet og holder det opp foran henne. – Nå skal jeg kikke inn i øret ditt for å se hva jeg kan gjøre for at du skal bli frisk og ikke ha vondt mer. Ok?
Jenta ser på meg uten å svare. Jeg ser på faren.
– Kan du holde henne så hun ikke beveger på seg når jeg skal se henne i øret?
Faren forsøker å holde rundt datteren, som vrir seg unna. Han ser på meg.
– Altså … jeg kan jo ikke tvinge henne!
Til datteren sier han:
– Lille venn, nå skal legen undersøke deg, og da er det veldig viktig at du sitter helt stille. Skjønner du det? Hvis ikke må pappa holde deg. Og det vil du jo ikke. Så derfor er det veldig viktig at du sitter helt stille når legen skal undersøke deg i øret ditt. Skjønner du det?
Jenta nikker så vidt.
Idet jeg fører otoskopet inn i øret på henne, kaster hun på seg, og så setter hun i et brøl av smerte.
– Hva er det du driver med, roper faren.
– Når du ikke vil holde henne ordentlig fast mens jeg undersøker henne, da er det henne det går ut over.
Faren rister på hodet.
– Men altså … hun hater at jeg holder henne fast, det har hun alltid gjort. Hun har en veldig sterk vilje. Og jeg kan ikke utøve vold mot henne på den måten, det må du da forstå, jeg må jo respektere henne.
– Hvis du ikke holder henne, får jeg ikke undersøkt henne.
Til slutt tar han fatt rundt henne og holder fast, og jeg gjør et nytt forsøk.
Jenta puster tungt, med åpen munn. Hun er allerede fet, på den måten de fleste barn er nå. For noen år siden begynte jeg å legge merke til at en del barn helt ned i tre–fireårsalderen hadde valker og mage, og at enkelte åtte–niåringer kunne ha den typen strekkmerker som jeg før i tiden bare så hos gravide. Nå ser jeg slike strekkmerker overalt, og da jeg for moro skyld begynte å telle, viste det seg at rundt sytti prosent av barna som var innom en gitt måned, var mer eller mindre overvektige. Da jeg innså at jeg hadde sluttet å legge merke til det, fordi det var så få som holdt seg på normalen, begynte jeg å gi råd om kosthold. Jeg snakket om etablering av gode vaner og viktigheten av ikke å bruke mat som belønning, og flere ganger opplevde jeg at foreldrene la hendene over ørene til barna fordi de mente at det jeg sa, kunne lede til spiseforstyrrelser. Så jeg sluttet å si noe. Jeg ville jo ikke miste dem som pasienter. Vi hadde ennå lån å betale. Jeg pleide å gå inn i nettbanken og se hvor mye vi til enhver tid hadde nedbetalt på lånet, jeg kunne sitte og fikle med dette, nærmest som en slags hobby. Men nå er alt nedbetalt og dessuten gitt bort, og jeg har ikke engang gjeld på kredittkortet. Det eneste jeg har brukt penger på den siste tiden, er Litago, appelsiner og Fruktfest.
Jeg setter meg tilbake i stolen og sier:
– Ingen tegn til betennelse her. Men hun er veldig tung. Hvordan er kostholdet hjemme hos dere?
– Hva var det du sa nå?
– Hvordan er kostholdet hjemme hos dere?
– Nei, ikke det. Det første du sa. Kan du si det igjen?
– Hun er veldig tung?
– Det der kan du da for faen ikke si, hveser han.
– Hun er bare fire år! Hun er bare et lite barn! Vil du at hun skal utvikle en spiseforstyrrelse?
Jenta sitter stille og ser på oss, fra den ene til den andre.
En gang sa en mor til meg at hun hadde forsøkt alt, men pasta med smør og ketchup var det eneste sønnen ville spise, og sjokolademelk var det eneste han ville drikke. – Så da får han i det minste i seg både proteiner, fett og karbohydrater, og det er jo det viktigste, sa moren. – Jeg synes ikke man skal stresse sånn med maten, det skaper bare uro og angst, og ikke minst kroppshysteri. Jeg lar ham spise det han vil, jeg, og så retter det seg nok etter hvert. Jeg tror på barnets evne til selvregulering, jeg tror faktisk han vet best selv hva han til enhver tid trenger.
Til denne faren som nå sitter foran meg, sier jeg:
– Så vidt jeg kan se, har hun allerede en spiseforstyrrelse. Hadde datteren din vært en hund, ville det du gjør, med rette blitt kalt dyremishandling. Du lar henne gafle i seg hva hun vil, på en tid da metabolismen og hele kjemien i kroppen hennes er i ferd med å etablere seg.
– Mener du at barn er som hunder?
– Ja, det mener jeg. Eller som valper. Lar du dem gjøre som de vil, spiser de seg til døde, eller de blir drept i trafikken.
Faren reiser seg og løfter opp ungen. – Nei, dette vil jeg ikke være med på. Du er jo gal. Borte ved døren sier han:
– Dette skal jeg rapportere. Jeg skal ringe Forbrukerombudet, tv2 hjelper deg, jeg skal skrive om dette på Facebook, Twitter, Insta, jeg skal skrive om deg overalt.
Jeg nikker.
– Gjør det.
– Jeg er ikke noen huuuund, uler datteren idet døren smeller i.
Til min egen overraskelse er jeg helt rolig. Jeg håper at dette skal eksplodere, slik at jeg kan få noe annet å tenke på, og slik at jeg snart kan sitte ikke bare her på kontoret, men overalt i media, for eksempel på Dagsnytt 18, og snakke om hvor pløsete og grådige ungene våre er blitt, hvor pløsete og grådige vi alle er blitt, og at vi alle burde skamme oss mye, mye mer enn vi gjør. La det eksplodere nå. Hele tiden skal jeg bruke første person entall og første person flertall, for jeg inkluderer meg selv her, skal jeg si foran mikrofonene. Og vi må alle ta oss sammen.
De ringer fra resepsjonen.
– Går det bra med deg? Vi har en far her som …
– Ja da. Men alt jeg sa, var at han måtte passe på kostholdet til ungen. Folk tåler jo ingenting lenger. Nå må jeg legge på.
Elin har flyttet inn på legekontoret sitt, hvor pasientene kommer strømmende dagen lang med alle sine skavanker og lidelser. I to tiår har Elin vært fastlege. Minst like lenge har hun vært gift med Aksel. Men før Aksel fantes Bjørn, som plutselig tok kontakt igjen via en venneforespørsel på Facebook, og som har snudd opp ned på alt.
Full spredning er en roman om selvinnsiktens forbannelser og fornektelsens velsignelser. Med denne boken flytter Nina Lykke grensene for hva en legeroman kan være.
Full spredning. En legeroman utkommer 25. oktober 2019.