Utdrag
Av Dag Solstad
Ellers satt han stort sett hjemme og leste. Gikk han ut, så var det et formål med det. Da hadde han et ærend. Han skulle utrette noe. Hver dag handlet han det han trengte for å spise og drikke. Da brukte han lang tid på å gjøre seg i stand, og lengre og lengre etter som tida gikk. Han var nøye med sitt utseende. Ville se mest mulig ut som en kemner på Kongsberg, slik han en gang hadde vært, før han utførte sin kriminelle handling. Og han kledde seg slik han mente en pensjonert kemner på Kongsberg skulle se ut. Ordentlig. Han studerte seg selv kritisk i speilet før han forlot leiligheten. Ingen skulle si at han var sjusket. Han hadde for lengst sluttet å omgås noen, men ingen skulle komme og si at han var sjusket. Han savnet ikke å ha omgang. Han savnet ikke å ha en venn, eller en venninne. Den tid var forbi. Likefullt var han omgjengelig. Småpratet med kassadamer i supermarkeder, og med eiere av innvandrerbutikker, om løst og fast, gjerne på en spøkefull måte. Ingen måtte se noe på ham. At han var i ferd med å forsvinne. Med å miste interessen. Lite eller ingenting av det som det virket som andre var opptatt av, interesserte ham. Han så aldri på tv. Han var ikke på Facebook. Han hadde ikke e-post-adresse. Hver dag gikk han forbi avisstativene der dagens aviser skrek ut sine nyheter, han lot seg ytterst sjelden friste til å kjøpe en avis. Han nøyde seg med å se på forsiden av dem, der de hang i avisstativene, og fant, med tilfredshet, fordi det var et ondskapsfullt faktum, som ikke lot seg bestride, at de heller ikke i dag hadde noe å tilby ham, eller andre mennesker som var som ham. Men sannheten var at det også var blitt et økonomisk spørsmål å avstå fra å kjøpe for eksempel Dagbladet. 40 kr kostet det nå. Det betydde 40 kr. kastet rett ut i intet. Nei takk, tenkte han. Jeg avstår. Man kan godt si at Bj. Hansen, som han nå skrev seg, levde på et nullpunkt, også økonomisk, enda han slett ikke, i sin alderdom, led økonomisk, men han kastet likevel ikke pengene sine ut i lufta, han holdt på dem, betalte gjerne driks når han en sjelden gang var på restaurant, men ikke 40 kr. for nyheter og samfunnsoppdatering som ikke angikk ham. På en måte kan man si at avisstativenes forsider mer enn tydelig viste at samfunnet hadde slått handa av Bj. Hansen, denne mannen med den ene foten på gravens rand, denne fortida mann som de levende og virksomme nå hånlig forviste til sine egne dødsforestillinger, mens de, som seierherrer, dyrket sine egne evige og universelle forestillinger om hvordan verden ser ut, hver eneste dag, ja, hvert eneste øyeblikk på dagen. Men her må det innskytes at om samfunnet hadde mistet all interesse for den avfeldige Bj. Hansen, så hadde sannelig den avfeldige Bj. Hansen mistet all interesse for samfunnet og alt dets vesen også. Norge og verden, ja, til og med livet i sin alminnelighet var blitt helt likegyldig for den nå 77-årige oldingen, slik det fremtrådte, eller ble framstilt, for ham. Og han fryktet at det ikke først og fremst skyldtes at han kjente en bitterhet over den utviklingen samfunnet hadde tatt, skjønt den spilte nok også med, men i all vesentlighet skyldtes det at han var i ferd med å trå over en grense i alt som betydde noe for ham, i forhold til spørsmålet om liv og død, og at han mer og mer befant seg på den andre siden av denne grensen. Han kjente at han nå var blitt en dødsmerket mann. At nå var det alvor. Da det gikk opp for ham for første gang, jog det en lettelse gjennom ham. Endelig. Da var han vel ca. 70 år. Men så skjedde det ikke noe mer. Annet enn at han ble mer og mer forfallen, skrøpelig. Kroppen forlot sjelen, langsomt, men ubønnhørlig. Han forsto at slik skulle det fortsette på ubestemt tid. At slik var det å vente. Livet som pensjonist. Med sine legemlige skavanker, sine piller, og sine daglige strabaser, sine ekspedisjoner ut i frisk luft, for å gå til legekontroll, oppsøke apoteker for å få nye piller og lindring, handle dagligvarer i supermarkeder og grønnsaker i innvandrerbutikkene. Frukt. Tilsynelatende opptatt med å holde ut. Ja, tilsynelatende opptatt av å hake seg fast. Til livet. I ei uke til, en måned, ett år, to år, ti år kanskje, men hele tida i denne ubestemmelige tilstand, hvor han like så langsomt, men ubønnhørlig, tilbrakte mer og mer av sin tilmålte tid i dødens varetekt. På dødens terskel, kunne en si. Men på denne sida av grensen. Selvfølgelig.
Bjørn Hansen, 77 år, en olding nærmest, bor alene i en ettroms leilighet på Grønland. Nyheter interesserer ham ikke lenger. I frykt for å gå glipp av dødens alvor griper han til sine himmelske forestillinger og samtaler med dem som har gått foran ham.
En dag banker svigerdatteren på Bj. Hansens dør. Med seg har hun Bj. Hansens barnebarn Wiggo, som skal begynne å studere ved Universitetet i Oslo, og som hun har bestemt at skal bo på hybel hos sin farfar.
Dette er Solstads 19. roman, og den tredje romanen om Bjørn Hansen. Med det blir trilogien om kemneren fra Kongsberg stående som et av Solstads hovedverk.
«Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» utkommer 20. september 2019.