23. oktober 2019

Her finner du et utdrag av «Fuglenes anatomi» av Merethe Lindstrøm. 

Mer om boka kan du lese her.

En havmåke som seilte ned på balkongen til bestemoren min, siden jeg var liten den gangen husker jeg den som større enn den var, minst like stor som balkongen, uansett var den fuglen stor, den måtte ha fløyet inn fra fjorden, det var det de voksne sa, og landet rett utenfor middagsselska­pet, det var søndag, den hadde et enormt vingespenn, altfor kraftig til å lette fra gulvet i den dype balkongen, den bakset med vingene, vi sto og fulgte med gjennom vinduet, særlig onkelen min som hadde vært på sjøen og var opptatt av alt som hørte hjemme der ute, det var han som fikk ideen om å legge det lange treskaftet på feiekosten som en rampe fra terskelen opp til verandakassene, vi så mens han åpnet døra og satte kosten på skrå mot kanten på andre siden, fuglen var stille mens kosten ble lagt på plass, den kom seg opp den lange pinnen, hvilte et øyeblikk på toppen av veranda­kassen før den gled ut i lufta, eller flakset opp, jeg husker ikke, men vi sto og så etter den, de voksne og jeg. Ingen sa noe, men seinere sa mamma at hun hadde tenkt på den yng­ste broren sin, at de måtte ha tenkt på ham alle sammen, den andre broren hennes, han som forsvant på sjøen, fuglen var en påminnelse, sjelen hans som fløy inn for å være sammen med dem, bare ville være sammen med dem en stund, bro­ren som aldri ble nevnt, som ingen snakket om, og som hel­ler ikke kunne komme tilbake, skikkelsen han hadde valgt var for stor, for vrang og umulig, det eneste de kunne gjøre var å hjelpe ham med å fly videre.

Det er den samme balkongen jeg husker fra jeg var ni år, en balkong på et par kvadratmeter, med avskallet maling og blomsterkasser, de hadde satt ut krakker, man kunne få plass til to smale kjøkkenstoler ved siden av hverandre, mormor pleide å sitte der og lese, moren min også når hun var på besøk, hun røykte, og fra stua ut til balkongen var det en høy terskel eller hindring, der gikk det også an å sitte hvis du var i tvil om selve balkongen var trygg, lavblokkene var fra femtitallet og lå i en gjennomfartsvei i hjembyen min på Vestlandet, men balkongsiden hadde utsikt til havnen, til en liten del av fjorden og til havneområdet med lossing av con­tainere, terskelen fungerte som en slags advarsel, den kunne være plassert der for å minne om at dette gjorde du på eget ansvar, men jeg likte å sitte på den brede høye terskelen, og trolig var det der jeg satt, eller så satt jeg på stuegulvet rett innenfor og lekte med et eller annet; når jeg ser dem for meg, er det litt på avstand. De snakket der ute, de to voksne, og moren min var ikke fornøyd, hun var absolutt ikke for­nøyd, hun svarte irritert på det som ble sagt, og så sa hun: Ingen vil ha noen med en sånn unge på slep. Jeg hørte henne tydelig, for hun satt nærmest meg, jeg så opp på dem, og bestemoren min sa noe som skulle dempe det, glatte over, du må ikke si det, vennen. Men det måtte hun visst. Ingen vil ha noen med en sånn unge på slep. Jeg skjønte jo, men det var forvirrende. For hva mente hun med «sånn», mente hun å legge vekten på unge eller på sånn. Var det greit at jeg var et barn, men ikke et sånt barn, eller var noe sånt som et barn hele problemet, og det var umulig ikke å se for seg en spesifikk type ryggsekk, den gamle typen som man snurpet igjen og trædde i selene som var del av lokket, jeg skjønte at hun måtte drasse den ryggsekken med seg, og vi flyttet jo mye, og da var det denne ungen, denne ryggsekken, som var vanskelig å bli kvitt. Hun glemte den ofte, tok den med og glemte at hun hadde den, overlot den til venner og spurte tilfeldige om de kunne holde et øye med den, man venter jo at en ryggsekk skal være nyttig, men denne var bare grå og tok plass, og det var umulig å si hva som var inni og om det var noe fornuft i å slepe den med seg videre. 

Merethe Lindstrøm er født i Bergen i 1963 og debuterte som forfatter i 1983. Hun er en av våre mest anerkjente forfattere både i Norge og internasjonalt. I et uhyre presist og samtidig lekent, energisk språk nærmer hun seg de eksistensielle, tause rommene mellom mennesker i nære relasjoner. Lindstrøm har mottatt blant annet Doblougprisen og Amalie Skram-prisen, og i 2012 vant hun både Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris for romanen Dager i stillhetens historie. Lindstrøm er bosatt i Storbritannia.

Categories: Utdrag