Av Pauline Östgård
Melkeveien er blå. Husene forsvinner inn i himmelen, bare vinduene synes, som gule firkanter i det mørke.
Hun teller gjemmesteder. Hun har seks her ute i hagen. Hun har ikke fortalt noen om dem, for de er hemmelige, men nabokatten har funnet kanskje tre, hun ser ham noen ganger i buskene ved gjerdet. Det er ikke så mange som vet det, men de dypeste buskene er portaler. Hun vet ikke hvor de ender, men noen ganger løper katten inn i dem og blir borte.
Fra det fjerde gjemmestedet kan hun se alle husene i veien. Husene har samme farge om natten, men om dagen er de hvite og brune og blå, og i et av de blå bor jenta, i Melkeveien 2b. Pappaen sier at de kom til huset på flyende sjøhester. Han sier at før de kom til huset, bodde de i havet, men at da de gikk gjennom porten for første gang, glemte de alt de hadde opplevd. Poff, sa det, og når han sier det, lager han eksplosjon med hele kroppen.
Det bor en mamma i huset også, hun har langt sort hår og isblå øyne og lange fingre som er deilige mot håret, og når hun ler, er det som om verden stopper. Jenta kan se henne i vinduet, håret som flommer nedover ryggen. Jenta ser ofte på mammaen gjennom vinduet. Hun passer på, som en vokter.
Siden det er mai, kan hun stå ute hele natten, for om sommeren er hagen lys, og grønn, og varm. Men noen netter, om vinteren, forsvinner hagen helt. Det eneste som er igjen, er et sort hull i bakken. Jenta pleier å stå inne på rommet og lete etter den, myse og presse, og hvis den virkelig er borte, løper hun ned til mammaens og pappaens rom for å se om mammaen er der. Jenta er så redd da, for at hun skal gå ut i hagen og hoppe.
Noen ganger drar hun i håret for at det skal bli lengre, men så drar hun så hardt at det løsner. Noen ganger holder hun pusten under vann, og noen ganger i regnet, så lenge og så hardt at hun ikke kan føle vannet. Hun har klinkekuler i støvlene og tegninger under madrassen. Hun har spart kjeks i en boks i klesskapet og under bakken i en busk, og hun har teipet fast bøkene i bokhylla sånn at de ikke skal falle ut hvis det blir jordskjelv. Hun liker ikke så godt gym. Hun er veldig rask, men hun liker ikke å bli sliten, og så liker hun ikke å dusje, og både læreren og de andre jentene sier at hun må, for ellers lukter det vondt. Men det er ikke sant. Noen ganger ber hun til Gud om at jentene i klassen skal miste håret, og så angrer hun, og sier at hun kan miste håret selv i stedet. Men den bønnen hørte nok ikke Gud, for da Emilie mistet håret, beholdt jenta sitt. Hun sa unnskyld til Emilie for at hun hadde gjort sånn at hun mistet håret, og da sluttet mange å snakke med henne. Men det går bra, for hun har Fredrik på sfo og mange andre venner de andre ikke har. Av og til gråter mammaen fordi jenta ikke har noen venner. Du må være snill, sier mammaen da. Så noen ganger klipper jenta av håret sitt i nakken og legger det i en matboks sånn at Emilie kan få av hennes neste gang hun mister sitt.
Liv er seks år og bor i et blått hus i Melkeveien. Hun bor der med faren, som kan bygge hva som helst og bli et helt teater, spille sint nabo og romvesen, og moren, fra havet, den vakreste i universet. Men Liv er ofte overlatt til seg selv. På skolen sliter hun med å få seg venner, faren kommer og går, og moren forsvinner bak dørene i huset, for hun har glemt hvordan man er glad. Liv pleier å stå i hagen og se på henne gjennom vinduene, holde vakt over henne slik at ingenting skal skje. Men en dag endres alt, og Melkeveien blir plutselig veldig langt unna.
Melkeveien er en sår beretning om mange store omveltninger i ei ung jentes liv. På en nær, inngående og konsekvent måte følger romanen et barns blikk. Det er et blikk som vibrerer av uro, av sviktende innsikt i det som skjer rundt henne, preget av barnets fantasi og bildeunivers.