Av Lucia Berlin, oversatt av Vibeke Saugestad
«Vesla er på taket! Vesla er på taket!»
Det er alt de snakker om der nede. Så jeg er på taket, hva så. Det de ikke vet, er at jeg kanskje aldri kommer ned igjen.
Det var ikke meningen å være så dramatisk. Jeg ville bare ha gått inn på rommet mitt og smelt igjen døra, men der var mora mi. Så jeg freste ut kjøkkeninngangen. Og der sto det en stige opp til taket.
Jeg slengte meg ned, fremdeles i harnisk, og tok noen slurker av lerka med Jack Daniels. Det må jeg si, tenkte jeg, det er jo riktig flott her oppe. Skjermet, men med utsikt over engene og Rio Grande og Mount Cristo Rey. Ordentlig trivelig. Særlig nå som Esther har ordna med en skjøteledning til meg. Radio, elektrisk varmeteppe, kryssord. Hun tømmer potta mi og kommer med mat og bourbon. Ingen tvil om at jeg blir her oppe til over jul.
Jul.
Tyler vet godt hvor inderlig jeg hater jul. Han og Rex Kipp går fullstendig amok hvert år … gir penger til veldedighet, leker til handikappede barn, mat til gamle. Jeg hørte dem planlegge å slippe leker og mat over slumkvarteret i Juárez på julaften. Et hvilket som helst påskudd for å vise seg, bruke penger og oppføre seg som to premieidioter.
I år sa Tyler at jeg kunne vente meg en skikkelig overaskelse. En overraskelse til meg? Jeg er flau over å innrømme det. For vet du at jeg innbilte meg faktisk at han skulle ta meg med til Bermuda eller Hawaii. Ikke i min villeste fantasi så jeg for meg en familiegjenforening.
Han innrømmet til slutt at han egentlig gjorde det for Bella Lynn. Bella Lynn er den ufordragelig bortskjemte dattera vår som har flytta hjem igjen nå som mannen hennes, Cletis, har dratt fra henne. «Hun er så nedfor,» sier Tyler. «Hun trenger å føle tilhørighet.» Tilhørighet? Da vil jeg heller ha en gilaøgle i hatteesken min.
Først inviterer han mora mi. Drar ganske enkelt og henter henne på Bluebonnet, gamlehjemmet. Der de har henne tjoret fast, der hun hører hjemme. Og så inviterer han den enøyde alkoholiserte broren sin, John, og den alkoholiserte søstera, Mary. Altså, jeg drikker, jeg også. Jack Daniels er en venn av meg. Men jeg har fortsatt sans for humor og blir ikke slem, sånn som henne. Dessuten har hun incestuøse følelser for Tyler, har alltid hatt det. I tillegg ber han den usigelig kjedelige mannen hennes, som takk og pris ikke kom. Dattera deres, Lou, er her, med en unge. Mannen hennes har dratt fra henne også. Hun er omtrent like blåst som min Bella Lynn. Det tar nok ikke lang tid før begge to stikker av med et nytt lavpanna utskudd.
Tyler inviterte like godt åtti mennesker på fest på julaften. Det er i morgen. Det var da den nye hushjelpen vår, Lupe, bestemte seg for å stjele forskjærerknivene med elfenbeinsskaft. Gjemte dem innafor hofteholderen, men bøyde seg av en eller annen idiotisk grunn på vei over broen til Juárez. Knivstakk seg selv og blødde nesten ihjel, og så fikk Tyler skylda for alt. Han måtte betale for sjukebilen og sjukehuset og en klekkelig bot også, siden hun var papirløs. Og da fant de selvfølgelig ut at gartnerne våre var papirløse også, og vaskekona. Så nå har vi ingen hjelp i huset i det hele tatt. Bare stakkars Esther og noen fremmede som jobber deltid. Tjuver.
Men verst var det likevel at han på toppen av det hele inviterte slektningene mine fra Longview og Sweetwater. Redselsfulle mennesker. De er enten veldig tynne eller grotesk feite, og de gjør ikke annet enn å spise. Alle ser ut som om de har opplevd harde tider. Tørke. Tornadoer. Poenget er at jeg ikke engang kjenner disse folka, og ikke har jeg noe ønske om å bli kjent med dem, heller. Det er folk jeg gifta meg med ham for å slippe å se igjen så lenge jeg lever.
Det er folk jeg gifta meg med ham for å slippe å se igjen så lenge jeg lever.
Ikke at jeg trenger flere grunner til å bli her oppe, men det er én grunn til. Nå og da kan jeg høre hvert ord Tyler og Rex sier nede i verkstedet, klart som dagen.
Jeg skammer meg over å innrømme det, men det er for faen sånn det er. Jeg er sjalu på Rex Kipp. Nå vet jeg at Tyler har hatt seg med den simple lille sekretæren sin, Kate. Vel, D.D. J.I. Som betyr at det driter jeg i. Så slipper jeg å ha ham pustende og pesende oppå meg.
Men Rex. Det er Rex år ut og år inn. Halvparten av bryllupsreisa vår var vi i Cloudcroft, den andre halvparten var vi på ranchen til Rex. De to fisker og jakter og gambler sammen og flyr omkring Gud vet hvor i flyet til Rex. Men det som irriterer meg aller mest, er sånn som de sitter ute i verkstedet i timevis og snakker sammen. Jeg mener, det plager virkelig livet av meg. Hva i helsike er det de to gamle knarkene snakker om der ute?
Vel, nå vet jeg det.
Rex: Denne whiskyen er pokker så god, Ty.
Tyler: Jepp. Pokker så god.
Rex: Glir ned som morsmjælk.
Tyler: Silkemjuk.
(De har bare tylla i seg skvipet i noenogførti år nå.)
Rex: Se på de skyene der … sånn som de svulmer og velter seg.
Tyler: Jepp.
Rex: Jeg tror det er favorittskyene mine. Kumulusskyer. Fulle av regn til kyra og vakre attpåtil.
Tyler: Ikke jeg. De er ikke min favoritt.
Rex: Hvorfor ikke?
Tyler: For mye bevegelse.
Rex: Men det er jo det som er så fint, Ty, bevegelsen. Majestetisk som fy.
Tyler: Pokker så rund og god heimkok.
Rex: Det er ganske enkelt en jævla vakker himmel.
(Lang stillhet.)
Tyler: Jeg liker sånn himmel med fjærskyer.
Rex: Hæ? De små pistrete, ubrukelige skyene der?
Tyler: Jepp. Men altså, oppe i Ruidoso, der snakker vi blå himmel. Med sånne små fjærskyer som bare tripper lett av sted.
Rex: Jeg veit akkurat hva slags himmel du snakker om. Den dagen jeg skøyt to antilopebukker.
(Og det var det. Hele samtalen. Her er én til:)
Rex: Men liker mekseungene samme slags leker som hvite unger?
Tyler: Selvfølgelig gjør dem det.
Rex: Virker på meg som om de leker med båter av sardinbokser og sånt.
Tyler: Men det er jo det som er hele poenget med Juárez-operasjonen. Ekte leker. Men hva? Hva med pistoler?
Rex: Pistoler til meksene? Ikke faen.
Tyler: Dem er helt ville etter biler. Og damene etter unger.
Rex: Bingo! Biler og dokker!
Tyler: Mekano og byggesett!
Rex: Baller. Ordentlige baseballer og fotballer!
Tyler: Planen begynner å ta form, Rex.
Rex: Supert.
(Jeg mener, hva for et eksistensielt dilemma de to kukskallene holdt på å løse, er for faen en gåte for meg.)
Tyler: Hvordan har du tenkt å finne fram, når du flyr i mørket?
Rex: Jeg finner fram overalt. Dessuten har vi stjerna.
Tyler: Hvilken stjerne?
Rex: Betlehemsstjerna!
Jeg så hele festen her oppe fra. Og jammen var jeg en avslappa vertinne, her jeg lå under en stjerneklar himmel mens radioen spilte «Away in a Manger» og «White Christmas». Esther sto opp klokka fire for å vaske og lage mat. Og det skal sies at Bella og Lou hjalp henne. Blomsterhandleren kom og cateringselskapet med enda mer mat og drikke, smokingkledde bartendere. Det kom en bil med en gigantisk såpeboblemaskin som Tyler fikk satt opp like innafor døra. Jeg tør ikke engang tenke på teppet mitt. Fra høyttalerne strømmet Roy Rogers og Dale Evans’ «Jingle Bells» og «I Saw Momma Kissing Santa Claus». Så kom det biler på biler med enda flere folk jeg håper jeg aldri får se igjen så lenge jeg lever. Esther, det velsignede vesenet, kom opp med mat til meg på et brett, en mugge eggnog og en ny flaske med gode gamle Jack. Hun var kledd i svart fra topp til tå, med et hvitt kniplingsforkle og det hvite håret fletta i en krans om hodet. Hun så ut som en dronning. Hun er den eneste jeg liker i hele verden, eller kanskje det er det at hun er den eneste som liker meg.
«Hva driver den ludrete svigerinna mi med?» spurte jeg.
«Spiller kort. Noen menn starta et parti poker i biblioteket og hun spurte med sin søteste stemme: ’Å, kan jeg også få være med?’»
«Det skal de få angre på.»
«Det var akkurat det jeg tenkte da hun begynte å stokke. Fipp fipp fipp.»
«Og mora mi?»
«Hun løper rundt og sier til folk at Jesus er vår herre og frelser.»
Jeg trengte ikke spørre etter Bella Lynn, som satt i verandahuska bak huset sammen med gamle Jed Ralston. Kona hans, manguster-Martha kaller vi henne, var antakelig for tynget ned av diamanter til å kunne gå noe sted og finne ut hva han hadde fore. Så kommer Lou ut sammen med Orel, guttungen til Willa, en forvokst mutant som er tight end på Texas Aggies. De fire begynner å spasere rundt hagen mens de fniser og hviner og det klirrer i isbiter. Eller spasere? Jentene var halvfulle, og skjørtene var så trange og stiletthælene så høye at de knapt kunne gå. Jeg ropte ned til dem.
«Løsaktige pakk! Avskum!»
«Hva var det?» spurte Jed.
«Det er bare mamma. Oppe på taket.»
«Er Vesla på taket?»
Så jeg la meg ned igjen og fortsatte å se på stjernene. Skrudde opp julemusikken for å drukne festlydene. Jeg sang også, for meg selv. It came upon a midnight clear. Det sto tåke opp av munnen min og jeg hørtes ut som et barn når jeg sang. Jeg bare lå der og sang og sang.
Klokka var kanskje ti da Tyler og Rex og de to jentene kom listende ut mens de hvisket og snubla av sted i mørket. De lasta to digre sekker inn i Lincolnen vår og kjørte i to biler ned enga bak huset til jordet ved grøfta der Rex lander Piper Cub-flyet sitt. Så bandt de sekkene fast utapå flyet og Rex og Tyler klatra ombord. Bella Lynn og Lou tente billyktene for å lyse opp rullebanen for Rex. Selv om natta kjentes så klar at han ville ha god nok sikt fra stjernene.
Flyet var så fullasta at det nesten ikke fikk tatt av. Og da det omsider gjorde det, brukte det fryktelig lang tid på å få noe særlig høyde. Gikk bare så vidt klar av høyspentledningene og poplene ved elva. Det krenget et par ganger, men det var ikke noe forsøk på å vise seg. Så endelig fikk han kurs for Juárez og de bitte små røde baklysene forsvant. Jeg pusta ut og sa takk Gud og drakk.
Jeg skalv da jeg la meg ned igjen. Jeg ville ikke holde det ut hvis Tyler krasja. I det samme spilte radioen «Silent Night», som alltid rører noe i meg. Jeg gråt, stortuta rett og slett. Det er ikke sant, det jeg sa om ham og Kate. Jeg bryr meg absolutt om det.
Jentene venta i mørket ved tamariskbuskene. Femten, tjue minutter kjentes som flere timer. Jeg så ikke flyet, men de må ha gjort det, for de tente frontlyktene igjen og det landet.
Jeg hørte ikke et ord de sa på grunn av bråket fra festen og fordi døra og vinduene i verkstedet var lukket, men jeg så alle fire foran peisen. Det så så koselig ut, som En julefortelling der de skålte i champagne med ansikter som strålte av glede.
Omtrent da var det jeg hørte nyhetene på radioen: «For en liten stund siden slapp en mystisk julenisse ned leker og høyst kjærkommen mat over slumkvarteret i Juárez. Men et skår i julegleden er den tragiske nyheten om at en eldre gjeter er blitt drept, trolig etter å ha blitt truffet av en boks med skinke. Flere detaljer følger ved midnatt.» «Tyler! Tyler!» ropte jeg.
Rex åpnet verksteddøra og kom ut.
«Hva? Hvem er det?»
«Det er meg. Vesla.»
«Vesla? Vesla er oppe på taket fremdeles!»
«Hent Tyler, ditt kuktryne.»
Tyler kom ut og jeg fortalte ham om nyhetssendinga, sa at Rex burde komme seg til Silver City litt brennkvikt.
De kjørte ned igjen for å lyse for ham. Da de kom tilbake, var det blitt stille i huset, bortsett fra Esther, som ryddet opp. Jentene gikk inn. Tyler kom bort, nedenfor der jeg satt. Jeg holdt pusten og hørte på at han hvisket Vesla? Vesla? en stund før jeg lente meg ut over kanten.
«Hva er det du vil?»
«Kom ned fra taket nå, Vesla. Vær så snill.»
Lucia Berlin (1936–2004) skrev hele sitt voksne liv. De fleste av novellene finnes samlet i tre utgivelser: Homesick (1991), So Long (1993) og Where I Live Now (1999). I 2015 utkom den posthume samlingen Håndbok for vaskedamer (på norsk i 2016), som ble Berlins definitive nasjonale og internasjonale gjennombrudd. Boken ble kåret til en av årets beste i en rekke publikasjoner, bl.a. The New York Times, og Berlin ble løftet frem som en av de største amerikanske novelleforfatterne i det tjuende århundre.
Novellesamlingen Kveld i paradis utkommer i begynnelsen av februar.