Om våren av Karl Ove Knausgård

I dag er det onsdag den 13. april 2016, klokken er tolv minutter på elleve, og jeg har nettopp skrevet ferdig denne boka til deg. Det vil si, jeg ble ferdig for en time siden, og dro til skolen for å hente broren din, han var kvalm og lå på sofaen utenfor klasserommet da jeg kom. Nå ligger han på sofaen i det andre huset og ser på tv. Du er i barnehagen. Du er to år gammel, og det som kjennetegner deg, er at du er glad og energisk, fra du står opp i sprinkelsengen om morgenen og roper på mamma, så hun kan komme og løfte deg ut, til du legger deg om kvelden, med melkeflaska i hendene, alltid uten protester. For noen dager siden våknet du da jeg stod opp, klokken var noen minutter over fire, jeg skulle bort hit og skrive. Du reiste deg opp og kikket ut i mørket gjennom vinduet.

– Pappa, månen! ropte du og pekte.

Jeg stanset og bøyde meg fram så jeg kunne se det du så.

Der hang den, månen, og lyste i mørket.

Jeg vet ikke hvorfor det gjorde meg glad, men det var noe med at du nå orienterte deg i verden og også kunne identifisere himmellegemene. At det var personlig, at det var din måne. Det er en så merkelig ting når språket kommer, at du plutselig sier mørkt når vi kommer ut og det er mørkt ute, eller stjerner, eller, som når du sitter bak i bilen, som du fortsatt liker nesten mer enn noe annet, og roper LASTEBIL! når du ser en lastebil, og i neste sekund PAPPA, LASTEBILEN STOPPER!

Men det er moren din du er mest sammen med, det er henne du roper på når noe står på, det er hun som trøster deg, og som gir deg trygghet. Det som hendte sommeren for snart tre år siden, og ettervirkningene, er over for lenge siden. Moren din kom hjem fra sykehuset siste gang den våren, siden har hun vært her, med deg og oss. Hun har skrevet to bøker i løpet av den tiden, du vil lese dem en dag. Søsknene dine leker med deg hver dag, du står inntil veggen med lukkede øyne mens de leter etter deg, eller de jager deg gjennom rommene mens du løper alt du kan, som ikke er så veldig fort for andre enn deg.

Du kan telle til femten, men du hopper alltid over tre. Du vet hvem alle ting i huset tilhører, og liker å navngi eierne av dem, om det nå er sko eller jakker, leker eller hjelmer. Du har et kosedyr du sleper rundt på, det er en isbjørn. Du liker å se på Ice Age-filmene, og det første ordet du sa, foruten mamma, var takk. Du liker å snurre rundt til du blir svimmel, og du liker å vinke til folk, om du kjenner dem eller ikke. Du synes du er fin i den blå kjolen, da stryker du hendene flatt over brystet og sier fin.

Forstår du?

Det gjør vondt å leve iblant, men det er alltid noe å leve for.

Kan du huske på det, tror du?