25. september 2019

I novellen «Sensommer» fra Kulisser (1968) skildrer du en ung gutt som begjærer en voksen kvinne. Mannen hennes beskrives som en sympatisk biperson, «en hyggelig mann, bestandig høflig og nesten alltid vennlig; en gang jeg møtte ham på kjerreveien mellom Kråkeskogen og Gråknausen, stanset han og sa: ‹Var det ikke for oss to ville visst veien her gro til. Ja, jeg har nok sett deg, gutt, dette er en fin måte å bli deg selv på.›» Jeg ser for meg denne gutten som går for seg selv i skogen og får en oppmuntrende anerkjennelse av en voksen mann som selv husker hvordan det var i den alderen. Det er en fin skildring?

Ja, jeg liker den setningen. Jeg gikk mye for meg selv i gutte-tida og i puberteten, gjerne ut av byen og opp i heia, eller i skauen. Den store, deilige ensomheten, ikke et menneske i synsfeltet som kan se deg. Og når man går så aktivt inn for å ikke bli sett i den alderen, sier det seg selv at det også kunne være … nei, det har ikke noe med saken å gjøre. I skogen likte jeg å være usett. Mer er ikke å si om den tingen. Jeg likte meg i skogen. Der var jeg for meg selv. Det var det sikreste selskap jeg kunne velge.

FRA ALF VAN DER HAGENS SAMTALEBOK «KJELL ASKILDSEN. ET LIV»

SENSOMMER
AV KJELL ASKILDSEN

Sannheten er, skjønt det var vel ikke det mest dekkende ord å åpne med, jeg pretenderer ikke å … hensikten er bare å bidra med en versjon, min versjon, fordi jeg fulgte det hele på så nært hold, på avstand riktignok, normalt skulle jeg ikke ha kunnet uttale meg, hvis det ikke hadde vært for fars kikkert som jeg ikke hadde lov til å rette mot mennesker, det var en stjernekikkert og jeg så følgelig alt på hodet, opp ned, men det var en vanesak. Jeg så altså uten å høre, jeg var seksten år, far var på kongress i Irland, det var høst eller sensommer, i begynnelsen av september, mor var hos en av sine venninner og jeg hadde hentet kikkerten på kontoret og sto og brøt fars bud – hun satt og leste i en tynn bok med en sigarett i hånden og jeg hadde aldri vært så nær henne før – jeg forsto fullt ut meningen i de ord far hadde skrevet jeg tror det var med blekk på kikkertetuiet: For den rene er alt rent, bortsett fra en kikkert. Jeg hadde riktignok sett henne en gang før, altså gjennom kikkert, men da hadde hun ikke gitt meg tid, hun hadde plukket tre roser, det var så fort gjort, graden av nærhet har med tid å gjøre, og skjønt jeg ventet tålmodig, kom hun ikke ut igjen.

Hun satt med ryggen mot huset, og når hun så opp fra boken hadde hun utsyn over rugåkeren og den smale kjerreveien som delte åkeren i to og førte til Kråkeskogen som ikke var en skikkelig skog men bare en treklynge, et stenkast lang og halvparten så bred, kråker fantes det der som overalt ellers; lenger borte, fjernt for det blotte øyet, lå Gråknausen som også bar sitt navn med urette, det var ingen knaus men et fjell som ga ly mot havsvindene.

Jeg må ha drømt meg bort, for uten at jeg visste det var hun borte, stolen var tom, nei det var den ikke, boken lå der, altså ville hun komme tilbake. Men først kom det en annen, en fremmed, han tok opp boken, satte seg og begynte å lese. Selv om jeg så ham på hodet, var jeg sikker på at jeg aldri hadde sett ham før. Ikke før kom hun ut igjen, så reiste han seg og plasserte en finger under haken hennes og et lett fort kyss på munnen, og så snakket de, hun ivrig inntrengende, han smilende, jeg var meget opphisset, ikke sjalu, det kan man ikke si, ikke da, de sto så nær hverandre, når han ikke møtte blikket hennes stirret han ned mot brystene, han var nesten et hode høyere enn henne, de følte seg sikkert trygge, de kunne ikke bli sett fra andre steder enn mitt værelse og avstanden var så stor at hvis jeg ikke hadde hatt kikkert, det tenkte de selvsagt ikke på, de må ha hatt huset for seg selv, hennes mann må ha vært borte. Han var en hyggelig mann, bestandig høflig og nesten alltid vennlig; en gang jeg møtte ham på kjerreveien mellom Kråkeskogen og Gråknausen, stanset han og sa: Var det ikke for oss to ville visst veien her gro til. Ja, jeg har nok sett deg, gutt, dette er en fin måte å bli deg selv på. Jeg skal ikke påstå at det var akkurat slik ordene falt, jeg gjengir dem slik de ble seende ut da jeg tok dem frem igjen og veiet dem eller veiet meg på dem, han vet ikke, kan umulig vite hva de betydde for meg, han satte en krone på min ensomhet; nok av det, de hadde altså sikkert huset for seg selv og følte seg ubevoktet, og da han kysset henne for annen gang, la hun armene om ham og jeg så hvordan hånden hans, det var meget … jeg var jo bare seksten år og fullstendig ærbar forsåvidt som jeg aldri hadde levet opp til mine ønsker, våget å forsøke å realisere mine drømmer, jeg var ærbar av gudsfrykt og kjønnsfrykt, mine foreldre hadde dessuten ikke så meget som gløttet på forhenget til sitt erotiske samliv, de var så blottet for kjønn som foreldre nå engang kan være det, den dag i dag, etter at de har ligget alle disse år i jorden, kan jeg ikke tenke på den time jeg ble unnfanget uten å vemmes, jeg innrømmer at dette har lite med saken å gjøre, men der sto jeg altså og så hvordan hånden hans, uten at hun protesterte eller trakk seg unna, er det å undres over at jeg vanskelig fikk sove den kvelden, at jeg var redd for å dø med så mye synd på netthinnen, og er det å undres over at jeg neste ettermiddag og ettermiddagene deretter holdt meg på værelset mitt med kikkerten liggende klar på bordet ved vinduet. Og denne min vedvarende aktpågivenhet var det da som var årsaken til at jeg overvar en del av det drama eller om ikke drama, ordet passer på sett og vis ikke, kanskje fordi jeg så det hele på hodet eller fordi jeg ikke hørte en lyd enda jeg kunne se hvor høyrøstet de var eller fordi kulissene utgjorde en så kontrasterende idyll: trærne med tette ubevegelige kroner, de to parallelle rabattene med georginer som endte ved fuglebadet hvor en amorin siktet mot solen, eføyen oppover husveggen og slyngrosene som dekket trerekkverket opp til den overbygde verandaen, og på stenhellene under stuevinduet, det lille bordet med blå duk som hun kanskje hadde sittet ved om formiddagen mens jeg var på skolen, det var ingenting som varslet at noe skulle komme til å skje, ingenting.

Det første som hendte var at Ferdinand Storm kom gående nedover verandatrappen. Jeg ville ikke ha kjent ham igjen hvis jeg ikke hadde hatt kikkert, han hadde såret meg ved minst to anledninger, jeg skal ikke si hvordan, som om jeg ikke hadde komplekser nok, han så bestandig ut som om han eide den jord han sto på, nå også – jeg var altfor uerfaren til å forstå hva han hadde i hennes have å gjøre, den tanke falt meg overhodet ikke inn – han sto med hendene i bukselommen og smelte med tungen; så kom hun, i genser og skjørt, med en sigarett i hånden, jeg kunne ikke se begge to på en gang, ikke før de satte seg ved bordet, han med ryggen til, – når hun ikke tenkte på at jeg kunne se henne, skyldtes det nok det store treet utenfor vinduet mitt, slik er det jo engang, det fjerne dekker det bakenforliggende, jeg satt overskrevs på en stol og hvilte kikkerten på det høye ryggstøet og hadde utsikt til en fordums edens have. Hun satt og gjorde seg til for ham, han gikk i femte gym og hun kunne nesten ha vært hans mor, jeg hadde ingen mistanke før jeg så den måten hun lekte med fingrene hans på, og en gang grep han henne hårdt rundt underarmen som var bar, det så ut som det gjorde vondt og som om hun sa å! men med et smil. Jeg var så opptatt av dem at jeg ikke vet hvor hennes mann kom fra, plutselig sto han der, ved foten av verandatrappen, som om han hadde stått der bestandig, ubevegelig og taus, han måtte ha visst det, det var intet som tydet på at han var overrasket. Så tok han fire eller fem skritt frem, stanset og sa noe. Ferdinand Storm reiste seg og svarte. Han så ikke lenger ut som om han eide den jord han sto på, men han trosset eiendomsretten. Svarene hans var korte, ledsaget av kast med hodet, han må ha tatt freidige ord i munnen, for plutselig tok Beck tre forte skritt frem og slo ham med flat hånd. Ferdinand Storm slo igjen, fort og presist og sannsynligvis med vekten av hele sin skyldfølelse i slaget. Beck vaklet. Hans kone reiste seg og ville … hun, selve stridens eple forsøkte å forhindre ytterligere voldsomheter ved å stille seg imellom dem, det kunne det naturligvis ikke komme noe godt ut av; Beck dyttet henne hårdhendt til side, så hårdt at hun falt på ryggen over den lave hekken, det var ikke komisk selv om hun ikke slo seg, hun ble ikke verdiget andre blikk enn mine, Beck hadde bare øyne for Ferdinand Storm som etter hva han sa under den påfølgende rettssak representerte summen av inntrengere på hans ekteskaps doméne, ikke å undres over at han brukte alle sine krefter. Det ble ingen langvarig kamp, jeg tror den varte mindre enn et minutt, selv om Ferdinand Storm ikke var noen svekling og heller ikke feig; han tapte kanskje fordi han følte seg moralsk underlegen. En gang hadde han nemlig et tydelig overtak, men han nølte, og like etter var Beck over ham og dunket såvidt jeg kunne se hodet hans mot en av skiferstenhellene, og kampen var over. Selv om jeg ikke hadde hørt en lyd kunne jeg se hvor stille det ble. Beck sto ved siden av ham, jeg så ikke ansiktet hans men den smale ryggen og de hengende armene, slik sto han en stund, så gikk han bort til verandatrappen og inn i huset uten så meget som å kaste et blikk i retning av sin kone. Hun reiste seg langsomt og gikk bort og bøyde seg over Ferdinand Storm som lå aldeles stille med bortvendt ansikt, hun rørte ham ikke, bare så, jeg visste ikke om han var død eller bare bevisstløs; så rettet hun ryggen og gikk som i dype tanker nedover havegangen mellom georginene forbi fuglebadet og amorinen gjennom porten ut på kjerreveien hvor jeg aldri hadde sett henne før og forsvant mellom trærne i Kråkeskogen. Da la jeg kikkerten fra meg, jeg forstår hva Beck mente da han sa at jeg visste hva jeg gjorde, men jeg kunne ikke ha gjort noe annet – jeg visste også hva jeg gjorde da jeg fulgte etter henne, jeg var underlagt en impuls som fortrengte enhver motforestilling, jeg gikk mellom rugåkrene og gjennom Kråkeskogen, hun var ikke å se, hun måtte ha nådd Gråknausen men det hadde hun ikke, for plutselig satt hun bare tyve meter fra meg, ved veikanten der veien bøyet av, hun så meg før jeg så henne, hun så meg nøle – så gikk jeg videre, stivbent og altfor rak i ryggen, jeg visste det men kunne ikke gjøre noe med det, ikke med rødmen heller, jeg bøyet hodet og nærmet meg, hun satt med haken hvilende på det ene kneet, jeg så på klokken, så var jeg like ved henne og løftet øynene og hilste uten et ord, men hun så ikke på meg, hun ikke så meget som … hun overså meg, hun …

… og da jeg kom tilbake, jeg vet ikke hvor lenge etter, jeg hadde ligget på ryggen inne mellom trærne og ribbet fremtiden for alle fjær, det hadde tatt sin tid, solen var iferd med å gå ned, det var jo i september, da var hun der ikke lenger, men jeg kunne se hvor hun hadde sittet. Jeg gikk hjem og opp på værelset mitt og rettet kikkerten mot en tom have.


Kjell Askildsen (f. 1929) regnes som en av de største prosaforfattere i norsk etterkrigslitteratur. Han debuterte med novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem i 1953. 30. september 2019 fyller han 90 år, og hedres med boka Et deilig sted – en samling av Askildsens noveller utvalgt av inviterte lesere.

 

Categories: Utdrag