Rundt ham var alt hvitt, ikke fordi han allikevel var død, men fordi han måtte ha satt seg på do, der Amanda hadde noen blader liggende, ukeblader, av akkurat samme sorten som i salongen. Det billige og glansede, det alminnelige og overdrevne hisset ham opp. Granngivelig: den vokste, han laget en ring med tommel og langfinger, jammen fylte den ringen ut og presset på. Han stirret på sin egen manndom der den så å si reiste seg fra fortiden. Skulle han prøve seg? Han tok et drag. Nei, se der, den begynte straks å skrumpe. Han forsøkte å tenke på noen. Men alt han klarte å se for seg, var bier, myldrende surr. Lemmet seg tilbake i folden slik en gammel entertainer reiser seg, bukker, blir usikker på om noen egentlig har ropt navnet hans, og setter seg skamfull igjen. Et annet bilde presset seg på, det var en av kattekjerringene, det var Dorotea, hva var det med disse kattene som ikke ville gi slipp på ham. Hvis en ikke passet seg for skitten som steg, ville de til slutt måtte hakke en frem fra den, om så bare for å grave en ned på ny. Han hadde jo kjent henne en gang, nå leet lemmet likevel på seg igjen, bare så vidt, som i søvne. Jo, ennå kjente han noe ved Dorotea, en glans i øynene som senere skulle bli all denne dritten, kattene, men som den gang hadde vært det som kunne enten holde eller gå i stykker, i sin skjøre balanse; først siden ble hun en som i sitt vesen bare hadde ventet på avkreftelsen, nederlaget hun hadde behøvd ham for.

Han hadde berørt henne på det dyrebare punktet som livet hennes kunne oppløse seg fra, og hun hadde latt ham gjøre det. Hvorfor holdt han seg ikke bare til ukebladene. Til Hjemmet. De rødkinnede femtiåringene i sine frukt­hager. Den mer eller mindre veltempererte aftenhøy­den, de herlige høstgrytene. Så mye fukt de ennå holdt på. Toktene som truet med å gjøre dem klamme. Alle de tunge bløtdelene. Han trykte ned hendelen, kom seg opp ved hjelp av vegghåndtaket Amanda hadde vært så vennlig å montere, og bukset seg. Biene var orden og system og samfunn, kattene var demens og kaoskraft. For en gang hadde de vært guder.