Natten før de dro, våknet jeg med en følelse av at det ikke var noen vei tilbake. Nå må jeg bare fortelle det, tenkte jeg, og jeg ble helt sikker på at Helene ville se det på meg. Som om jeg i løpet av natten var blitt skam­bitt av en hund jeg hadde klappet uten lov, eller som om jeg hadde våknet med helt hvitt hår. Men dagen kom uten at Helene så noe som helst. Henry og jeg hadde vært oppe en drøy time da hun kom ned til oss, vel duftende og nydusjet, hun hentet seg kaffe, streifet hoften min idet hun plukket ned et vannglass fra hyllen over vasken, uten å stanse opp og spørre hvorfor jeg så rar ut eller legge hånden på brystet mitt og si: Så fort hjertet ditt slår.

Hun løftet Henry opp fra tripptrappstolen og lot ham sitte på fanget, spurte hvordan det hadde gått, «jeg hørte ham ikke», sa hun, «sov dere bra?» mens Henry som vanlig slet i skjorten hennes, gal etter endelig å få seg noe melk. «Bra og bra», svarte jeg. Jeg var skjelven, men det kunne skyldes hva som helst, sånn har jeg jo følt meg nesten hver morgen etter dette lange året med nattavvenning og skrikekurer og alt det andre vi har balt med for å få livet på rett kjøl. «Vi må vel vekke Olav også», sa Helene, jeg nikket, smilte for at hun ikke skulle anta at jeg var sur, merket hun det faktisk ikke?

Olavs rom var varmt og nesten mørkt. Det er sviger­mor som har fått oss til å kjøpe lystette gardiner. Jeg liker å ha dem trukket for, liksom fortrenge den trøstes­løse utsikten mot blokkene bortenfor boligfeltet vårt, mot t­banelinjen som skiller drabantbyens dyre og bil­lige boliger fra hverandre som en dårlig kamuflert sper­ring. «God morgen», sa jeg mildt. Ingenting rart med stemmen min. Olav svarte ikke. Ingenting rart med det heller. Jeg tråkket over madrassen på gulvet som holder Helene og meg fra hverandre om nettene, annenhver natt ligger vi der, den ene med Henry på soverommet vårt, i den såkalte ektesengen, mens den andre får søke tilflukt på madrassen her inne på storebrorens rom og sove ut med ørene stappet tette av sov­i­ro. Nattlig separasjon. Døgnets høydepunkt.

Jeg satte meg på huk ved den klistremerkedekte senge kanten. Olav lå på magen, i Ninjago­truse, med dynen sparket av. Jeg la hånden på den nakne ryggen hans, midt mellom de spinkle skulderbladene. «Er du våken, skatten», sa jeg, «i dag skal du reise til mormor og morfar.» Han rørte så vidt på seg, mumlet, men ble liggende med øynene igjen. Jeg strøk ham over det lange håret, de lyse krøllene som til vår store overraskelse dukket opp, og som jeg ikke kan se meg mett på. Under puten hans stakk det ut noe som glitret, det var en liten dyrefigur han hadde fått av en eldre jente i barne hagen for lenge siden og akkurat funnet igjen, noe grell rosa drit dekket av paljetter. Å, ungen min. Jeg ville bare bli sittende. Betrakte ham i det varme, rolige mørket, bare være oss.

Oss, oss, oss. Ingen flere.

Idet jeg skjønte at jeg var på gråten, rettet jeg meg opp og løftet hendene mot ansiktet og dunket håndba­kene tre ganger mot kinnbeina, et idiotisk, men nyttig ritual jeg har utført så lenge jeg kan huske. Jeg måtte konsentrere meg. Bare få dem av gårde, være varm, se vanlig ut, si sånt jeg pleide å si. Klarte jeg det, tenkte jeg, var det kanskje ennå håp. Fortsatt kunne kanskje veien tilbake spores opp, som i de tyske eventyrene, en sti av små hvite steiner kunne skinne for meg så fort måne lyset flommer ned over skogen.